EU lider av et demokratisk underskudd hevdes det, til dels med rette. Det er imidlertid småtterier sammenliknet med det voksende demokratiske underskudd vi har i Norge.
Når de folkevalgte i Europaparlamentet ikke kan si «all makt i denne sal» er det fordi EU er en konføderasjon og ikke en føderasjon.
Altså et statsforbund og ikke en forbundsstat. EU er ikke, og kan heller ikke bli, verken mer eller mindre enn hva medlemsstatene vil at EU skal være.
Fordi medlemslandene i EU selvfølgelig vil fortsette å være suverene stater, må EU nødvendigvis ha hva som kan betraktes som et demokratisk underskudd.
Det samarbeidet mellom suverene stater som er organisert i EU – er likevel et mer demokratisk samarbeid enn noe annet internasjonalt samarbeid som har eksistert noe sted noen gang i historien.
Det er bare demokratiske stater som har anledning til å bli medlem i EU, og det er bare demokratisk valgte politikere som tar politiske beslutninger.
Det er mye pent å si om FN, for eksempel, men demokratisk er det jo ikke. Heldigvis, vil jeg legge til. Vi bør ikke lage en demokratisk struktur i organer der flere av medlemsstatene er diktaturer.
Hvorfor er det ikke større interesse for det voksende demokratiske underskudd i Norge? Det er jo formidabelt sammenlignet med for eksempel Sverige eller Danmark.
Svenske og danske politikere tar nå løpende beslutninger som vi nordmenn bare tar imot. Dette er jo en situasjon vi ellers er godt kjent med fra tidligere tider i norsk historie. Nå er vi altså der igjen.
Forskjellen er at tidligere i norsk historie var dette påtvunget oss.
Det bisarre nå er at vi har valgt dette frivillig. Gjennom folkeavstemning, faktisk. Derfor er det kanskje også passende at vi er havnet i selskap med Liechtenstein.
Der har folket gjennom folkeavstemning valgt å avdemokratisere landet, og har gjennom grunnlovsendringer gjort landet til et absolutt monarki. Det eneste i Europa.
Fyrsten har fått en makt som konger og fyrster ellers i Europa har mistet for flere generasjoner siden.
Liechtenstein kvalifiserer ikke til medlemskap i EU. Ikke fordi det for lite, men fordi det ikke lenger er demokratisk nok.
Et annet land som gjerne blir fremholdt som et forbilde i norsk europadebatt er Sveits. Et land der kvinner først fikk stemmerett ved alle valg i 1990 og som meldte seg inn i FN så sent som i 2002.
Sveits blir fremholdt som et forbilde av norske EU-motstandere ganske enkelt fordi Sveits ikke er med i EØS. Sveits har imidlertid ikke en handelsavtale med EU, slik den norske nei-siden fremholder som et helt kurant alternativ og nærmest som hyllevare i en internasjonal avtalebutikk.
Sveits har over 100 bilaterale avtaler med EU, som i sum nettopp tar sikte på sikre fri bevegelse for mennesker, varer, tjenester og investeringer mellom Sveits og EU. Altså akkurat hva norske EU-motstandere ikke vil ha.
Den sveitsiske ordningen medfører et enormt byråkrati på begge sider, og løpende forhandlinger om nødvendige oppdateringer i alle disse avtalene. Derfor forhandles det nå om å erstatte alt dette med en EØS-liknende dynamisk avtale.
De som sa at «EU er en vesteuropeisk rikmannsklubb hvor de fattige landene aldri vil få komme med» – tok feil.
I stedet for å være litt ydmyke for å ha utvist dårlig dømmekraft og manglende forståelse for hva EU faktisk er, hevdes det nå uanfektet at problemet med EU er at de tok feil. Problemet er at Øst-Europa kom med!
Nord-Makedonia, Bosnia og Hercegovina, Albania og Makedonia har alle startet på veien inn i EU. Kosovo og Serbia må først løse sin grensekonflikt.
Det samme må Ukraina gjøre, før EU-medlemskap kan bli aktuelt for dem. Hviterussland er utelukket fordi det er et diktatur. Ut over dette er det Norge og Island igjen.
Helt uavhengig av vår tilknytningsform vil det løpende, og i stadig større grad, bli tatt politiske avgjørelser som vi nordmenn må leve med – uten at vi har egen representasjon.
Der har du det demokratiske underskuddet vi nordmenn burde bekymre oss for.
Det kanskje vanligste argumentet mot norsk medlemskap i EU er en sterk, men litt udefinert motvilje mot å avgi suverenitet. Men er det egentlig det det er snakk om?
Er det utbredt i Norge å tro at «nasjonal suverenitet» er noe som vi nordmenn litt eksklusivt er opptatt av, og at dette med «sjølråderett» egentlig ikke er så nøye for finner, dansker, irer og latviere? 500 millioner europeere vil selvfølgelig protestere mot en så absurd forestilling.
Over hele Europa vil du få temmelig rare blikk om du forklarer at det er sånn du tror det hele henger sammen.
De fleste europeere ser ikke på EU-medlemskap som et spørsmål om å avgi suverenitet. De forstår EU som en måte å gjenvinne tapt suverenitet på, fordi nasjonalstaten ikke lenger er en tilstrekkelig ramme for alle typer beslutninger.
Særlig for de mindre landene handler det helt åpenbart om å avgi noe formalsuverenitet i bytte mot betydelig mer realsuverenitet.
Det materielle innholdet i begrepet «nasjonal suverenitet» er ikke uendret fra freden i Westfalen i 1648, gjennom nasjonsbyggingen på 18- og 1900-tallet og frem til vårt århundre.
Landene i Europa er i dag knyttet sammen i et skjebnefellesskap. Man kan lukke øynene og man kan mislike det. Man kan også stikke hodet i sanden – men det endrer ikke den virkeligheten vi befinner oss i.
Brexit-forhandlingene har i stor grad foregått på Irlands premisser. EU-landene ser at Irland er mest berørt og stiller seg derfor solidarisk med sitt medlem.
Neste gang den norske nobelkomiteen finner på å gi en fredspris til en kinesisk dissident får vi håpe at Norge har kommet seg i posisjon til å ha den samme solidariteten i ryggen.
Det er ikke noe lekkert syn når den norske regjeringen må krype for diktaturet i Kina og trygle om godt vær.
Idet vi går inn i 2020 er det henholdsvis 26 og 48 år siden de norske folkeavstemningene. EU har i mellomtiden blitt hva Nei-siden påsto at det aldri ville bli: Et alleuropeisk samarbeid, åpent for alle demokratiske land i Europa.