Debatt

Når havet sluker landet ditt

Sårbare øyboere ser at havnivået stiger hvert år. Mange av dem risikerer å bli statsløse.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

4. november har UNHCR-kampanjen for å forhindre statsløshet, IBelong, kommet halvveis. Kampanjen, som startet i 2014, har som mål å ende statsløshet innen 2024 gjennom en «Global Action Plan».

Dette er første gangen man har klart å rette så mye oppmerksomhet mot den enorme utfordringen statsløshet representerer. Man jobber blant annet for å forhindre diskriminering og smutthull i lovverk, slik at syriske kvinner kan gi fra seg statsborgerskapet sitt, at rohingaer skal få et statsborgerskap og at barn født i Norge av statsløse foreldre skal bli norske dagen de blir født.

I oktober fikk iranske kvinner rett til å gi fra seg sitt statsborgerskap hvis barnet har en ikke-iransk far. Kampanjen er viktig, og retter et nødvendig søkelys på temaet. Likevel er det noe som mangler.

Det er enda en gruppe som står i fare for å bli statsløse på sikt. En gruppe som snart ikke vil ha mulighet til å nyte godt av beskyttelse fra sitt hjemland.

20. september ble det vist bilder fra den store klimastreiken inspirert av Greta Thunberg og kampanjen Fridays for Future. Ett av bildene var fra Morovo på Solomonøyene i Stillehavet.

Øya er en av de mest utsatte for klimaendringer. Unge tok til vannkanten for å vise sin frykt – at havet svelger hjemstedene deres. Fem av landets øyer er allerede blitt slukt av Stillehavet. Også ungdom fra øystatene Kiribati og Marshalløyene demonstrerte for klimahandling denne dagen.

Men hva har dette med statsløshet å gjøre? Jo, vi i er i ferd med å miste flere stater. Flere mennesker vil stå i fare for å miste statsborgerskapet sitt.

Montevideo-konvensjonen av 1933 er det nærmeste vi har en definisjon på hvilke vilkår et land må oppfylle for å være en uavhengig stat. Den har blitt brukt som en veiledning for hvordan man blir, og eventuelt ikke blir, en stat. Kravene er relativt enkle.

Man må ha en permanent befolkning, et avgrenset territorium, ha en effektiv regjering og ha evne til å inngå forbindelser med andre stater. Sistnevnte tolkes ofte som at man må bli anerkjent som en stat av verdenssamfunnet.

Abkhazia i Sør-Kaukasus er et eksempel på et område som ikke kan bli en egen stat fordi de ikke er anerkjent av mer enn en håndfull stater. Verdenssamfunnet har med andre ord lange tradisjoner for å bestemme hvilke grupper som får danne en stat.

Verdenssamfunnet har derimot ikke lange tradisjoner for å bestemme hvem som ikke lenger får være en stat. Hva skjer når stater forsvinner i fredstid? Dette er en ny problemstilling, selv om stater i perioder har hatt problemer med å møte betingelsene.

Flere land har i forbindelse med krig og konflikt mistet kontroll over territoriet sitt, befolkningen sin og stått lenge uten regjering. Somalia er et eksempel på et land som på grunn av borgerkrig har stått lenge uten sentral regjering og kontroll over egne landegrenser. Ingen snakket seriøst om å frata Somalia retten til å være en egen stat.

Men hva om noen stater ikke oppfyller et eneste av vilkårene uten at det kan repareres? Dette vil bli et spørsmål når stater mister kontroll over landområder for godt.

Det er godt kjent at Maldivene, Kiribati, Solomonøyene, Tuvalu og flere andre øystater står i fare for å bli totalt ubeboelige. I en erklæring fra juli 2019 fastslo Pacific Island Development Forum, en samarbeidsgruppe bestående av flere stillehavsøyer, at de risikerer at flere øyer bli ubeboelige innen 2030 og å blir helt underlagt vann i 2100.

Hvordan disse regjeringene skal beholde kontroll i slike forhold er vanskelig å se for seg. Kiribati har kjøpt opp områder i Fiji for å ha et sted å reise til, mens Marshalløyene har begynt å bygge kunstige landområder. Dessverre er dette en løsning de færreste har råd til. Det er helt uunngåelig at øyboere vil bli drevet på flukt.

Regjeringene vil trolig måtte arbeide i eksil. Landområder vil forsvinne. På grunn av den vanskelige situasjonen vil slike stater ha problemer med å forsvare sin eksistens. Om befolkningen er spredd over hele verden, regjeringen er i eksil, landområder er helt ubeboelige eller forsvunne, og økonomien har kollapset, er de ikke en stat i henhold til Montevideokonvensjonen.

Hva vil da skje med ungdommene i vannkanten i Marovo?

Øyboere i eksil vil mangle effektiv beskyttelse fra egne styresmakter, i likhet med for eksempel statsløse kurdere og tibetanere. Forskjellene er at øyboerne vil komme fra land som formelt eksisterer. Formelt vil de være borgere av Tuvalu, Maldivene og Solomonøyene. Men disse landene vil ikke lenger fungere. Man kan derfor si at personer fra synkende øystater vil bli de facto statsløse i internasjonale øyne.

Å være de facto statsløs er, om mulig, enda verre enn å være juridisk statsløs. Dette er fordi internasjonale konvensjoner sikrer et minimumsnivå av rettigheter som skal tilbys statsløse.

I Norge får personer som er statsløse mulighet til å søke om norsk statsborgerskap etter tre år, i stedet for de vanlige syv årene. Det jobbes globalt for at det skal bli lettere å tilegne seg statsborgerskap for de som mangler et.

Øyboere, derimot, er ikke statsløse ennå. Denne gruppen faller derfor helt utenfor. De går glipp av den store internasjonale satsingen for å ende statsløshet innen 2024, men ser likevel ut til å miste alle godene som et statsborgerskap gir.

FN sin kampanje for å forhindre statsløshet er et viktig steg i riktig retning. Det er imidlertid like riktig at vi allerede nå begynner en diskusjon om hvordan vi over tid kan forhindre, eventuelt forberede oss på, statsløshet som følge av klimaendringer og et stigende havnivå.

Klimaendringene har skapt et behov for et nytt internasjonalt juridisk regime som tar høyde for de enorme og kompliserte migrasjonsutfordringene vi står overfor frem til 2100. Frem til det vil ungdommene i vannkanten i Morovo ha en svært usikker fremtid.

Mer fra: Debatt