Debatt

Hva skal vi med et hjemmefrontmuseum?

Vi ønsker å gi framtidige historikere et arkiv og en lesesal de kan gå til for å studere Krigen med stor K.

OSLO 1970: 25-årsjubileet for frigjøringen ble markert ved over hele Norge. Hjemmefrontmuseet på Akershus ble innviet til jubileet. Her blir Kronprinsparet vist rundt i museet av Milorg-sjef Jens Christian Hauge og direktør Tor Gjeldsvik. Kronprinsesse Sonja studerer et bilde fra Kong Haakons hjemkomst. FOTO: NTB/SCANPIX
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Hjemmefrontmuseet har hatt makt til å kvittere du er godkjent, du er det ikke». Så tydelig var journalist Marte Michelet i et intervju med Aftenposten den 19. desember i fjor.

Norges Hjemmefrontmuseum (NHM) har altså, ifølge Michelet, kunnet definere innholdet i norsk okkupasjonshistorisk forskning. Man må gå ut fra at Michelets utsagn falt på bakgrunn av helt spesifikke erfaringer. Jeg ønsker ikke å gå i rette med dette. Jeg ønsker imidlertid, som ny leder ved NHM, å gi til kjenne noen tanker om hva museet ikke er og ikke skal være, og hva vi ønsker at det skal være.

NHM har ikke et særegent eierskap til okkupasjonshistorien. Vi har hver dag kontakt med mennesker som mener mye om krigsårene, og som har all rett til det. Den krigshistoriske interessen ledsages ofte av et brennende engasjement. Noen ganger oppstår stor uenighet.

Vi gleder oss over interessen og engasjementet, og omfavner uenigheten. Vi vet at det bare er på grunnlag av en levende debatt, i offentligheten og blant fagfeller, at det vokser fram nye perspektiver og ny kunnskap. Det er en del av vårt samfunnsoppdrag å stimulere til og delta i slik debatt.

NHMs tilblivelse var drevet fram av et ønske om å blottlegge nazismens vesen og framheve verdien av frihet. Takket være Jens Christian Hauge og hans motstandskampfeller har vi dag en utstilling som løfter disse temaene opp og fram. Neste år fyller museet 50 år. Utstillingen er knapt forandret siden den først ble presentert.

Dermed sier det seg selv at utstillingens virkemidler er utdaterte. Titteskap med små soldater i kamp under bomullsdotter som illuderer røykskyer, framstår i overkant analoge. Enkelte teksttunge partier presser grensene for den moderne publikummers oppmerksomhet. Med unntak av noen få skjermer er utstillingen fri for teknologi produsert etter 1970.

Utstillingen har også åpenbare tematiske begrensninger. Den er et uttrykk for hva sentrale personer i den norske motstandsbevegelsen, og dermed i den norske etterkrigseliten, mente var viktig å fortelle om okkupasjonstiden. I dag er det både naturlig og nødvendig å gi ordet «hjemmefront» et mer omfattende innhold enn det som ble lagt til grunn i 1970. Utstillingen avspeiler kaldkrigssamfunnet det ble skapt i. Et illustrerende eksempel er vår stemoderlige behandling av den kommunistiske motstandsbevegelsens innsats.

Er dagens utstilling egnet til å formidle det totale bildet av den norske krigsopplevelsen? Nei. Reflekterer den ny forskning om og nye perspektiver på norsk okkupasjonshistorie? Absolutt ikke. Er utstillingen likevel relevant i dag? Ja, under visse forutsetninger.

Hullene i framstillingen er gapende. Vi ønsker å gjøre noe med det. Eksempelvis vil den kommunistiske motstandsbevegelsen vies større oppmerksomhet i tida framover.

På sikt håper vi å kunne gå mye lenger, gjerne i samarbeid med andre museer og forskningsmiljøer: Det norske holocaust, kvinnenes skjebne i krig og norske borgeres kollaborasjon med tyske myndigheter er eksempler på okkupasjonshistoriske fenomener vi gjerne skulle ha tematisert i større bredde. Det står ikke på viljen, men evnen. Å vedlikeholde, bygge og endre utstillinger er kostbart og arealkrevende. Penger og plass er knappe ressurser, også hos oss.

Inntil vi makter å skape de nødvendige forutsetningene for modernisering gjør vi det beste ut av det vi har. Vi ønsker å presentere utstillingen vår både som en realhistorisk beretning og som en levning som forteller om tida den ble skapt i. I praksis betyr dette at vi ønsker å utvikle omvisninger som eksplisitt problematiserer utstillingens opphavssituasjon – for eksempel at den ble skapt av mannlige maktpersoner med motstandsbakgrunn i skyggen av den kalde krigen – og som dermed stimulerer til refleksjon omkring utstillingens dødvinkler.

NHM er ikke bare en utstilling. Vi forvalter også en omfattende dokumentsamling. Store deler av vår virksomhet går ut på å tilrettelegge for innsyn i denne. Vår lesesal besøkes av personer som ønsker å vite mer om hva besteforeldre foretok seg under krigen. Vi oppsøkes av slektsgranskere og journalister, og selvfølgelig profesjonelle historikere. Vi ønsker dem alle hjertelig velkommen.

Gjennom tilrettelegging av arkivmateriale ønsker NHM å bidra til at nye synsvinkler og innsikter kan berike vår kunnskap om okkupasjonstiden. Vi ser gjerne at etablerte analyser av krigshistorien utfordres. Dynamisk fortolkning av okkupasjonshistorien er en forutsetning for dens fortsatte relevans.

Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» er et godt eksempel på hvordan NHM har vært med på å tilrettelegge for en levende debatt omkring okkupasjonshistorien. Vår dokumentsamling utgjør store deler av Michelets kildemateriale, og historikere med tilknytning til NHM deltok aktivt i debatten om boka.

Aftenpostens kommentator Gunnar Kagge ønsket seg 19. desember i fjor en debatt «som gjør oss alle litt klokere» etter rabalderet rundt Michelets utgivelse. Jeg slutter meg til dette. Samtidig ser jeg ingen grunn til å avskrive fjorårets meningsutveksling som verdiløs. Fagdebatter er ofte buldrende, og denne var intet unntak.

Jeg håper at Michelets brannfakkel vil stimulere til ytterligere studier av de norske jødenes krigsskjebne og av andre tema fra okkupasjonstiden. I kjølvannet av den skarpe meningsbrytningen i fjor høst vil det komme studier som utvider vår forståelse av det norske holocaust, og styrker okkupasjonshistoriens relevans i samtiden. Vi applauderer dette.

Nettopp dette er en viktig oppgave for Norges Hjemmefrontmuseum: Å gi framtidige historikere et arkiv og en lesesal de kan gå til for å studere Krigen med stor K.

Og, ikke minst, NHM skal gi norsk ungdom et sted der demokrati, ytringsfrihet, forfølgelse og menneskeretter kan diskuteres i lys av krigshistorien. Få steder blir dybden i disse verdiene så rikt illustrert som her hos oss.

Vi vil bidra til at erfaringene fra okkupasjonsårene kan omdannes til meningsfylte lærdommer for framtidige stemmegivere og politiske ledere.

Powered by Labrador CMS