Torsdag 20. juni viste styret i Helse Sør-Øst hvor lite de bryr seg om advarsler fra de medisinske fagmiljøene, fra de ansatte og fra samtlige sykehusaksjoner i Oslo. Vedtaket styret fattet betyr nedleggelse av både Ullevål og Gaustad sykehus, og å bygge gigantiske nye sykehus på Rikshospitalet og Aker.
Planene vil få vidtrekkende og skadelige konsekvenser innen somatisk medisin, psykiatri og rusbehandling. Gjennomføringen krever dessuten så store investeringer at en rekke andre sykehusprosjekter i Sør-Norge vil bli satt på vent, eller bli skrinlagt. Saken har derfor rikspolitiske konsekvenser.
Som følge av de ansattes kollektive mistillit med prosessen ble direktør i Oslo Universitetssykehus, Bjørn Erikstein, nylig tvunget til å gå av. Noen tror kanskje at Eriksteins avgang vil få konsekvenser for Helse Sør-Østs planer, siden gigantomanien i Oslo er så tett knyttet til hans personlige engasjement. Vi vil advare mot en slik misforståelse. Vedtaket er fattet, og dersom det ikke overstyres politisk, vil det bli gjennomført. Om direktøren heter Erikstein eller ikke, vil ikke ha direkte konsekvenser for Helse Søs-Østs plan.
Det er likevel noen nye trekk i bildet: De ansatte står samlet. Styret er under press. Og for første gang står alle sykehusaksjonene i Oslo sammen mot Helse Sør-Østs plan.
Vi er også kritiske til den rådende organiseringen av sykehusene i Norge. I Oslo har styringsmodellen ført til prosessen som la Rikshospitalet, Radiumhospitalet, Aker og Ullevål sykehus under én administrasjon og ett styre, med uttalt mål om å etablere ett, gigantisk sykehus. Etter lange og ødeleggende prosesser er dette helt urealistiske målet fortsatt ikke nådd.
Motstanden mot å legge ned Ullevål dreier seg om å redde Norges største og viktigste akuttsykehus. Konsekvensene av å splitte opp fagmiljøene er ikke vurdert. Fagorganisasjonene advarer unisont. Ledelsen ved Oslo universitetssykehus og i Helse Sør-Øst mangler støtte hos de ansatte, og den faglige ekspertisen. Det er ikke tilrådelig å gå videre med et prosjekt til 50 milliarder kroner som de ansatte ikke ønsker.
Planene for bygging av nye sykehus ved Rikshospitalet (i planene kalt Gaustad) og på Aker gir ikke nok kapasitet. Tomtene er rett og slett for små. Ullevålstomten er perfekt til sykehusformål; stor flat og firkantet og fire ganger så stor som tomten ved Rikshospitalet. Selges den, er mulighetene borte. Det kastes vrak på 110.000 kvadratmeter nye og gode bygg. Å erstatte disse vil alene koste 11 milliarder.
Vi går inn for at det skal gjennomføres en fullverdig utredning av et alternativ for Oslo-sykehusene, der Aker bygges ut som lokalsykehus for hele Groruddalen, og der Ullevål tilføres et nytt klinikkbygg som kan erstatte de gamle og dårlige byggene.
Gaustad sykehus, Oslos eneste og Norges eldste psykiatriske sykehus, er like akutt truet som Ullevål. Gjennomføres planene, flyttes all psykiatri og rusbehandling til Aker sykehus. Dette betyr nedleggelse av Gaustad. Nye avdelinger på Aker skal plasseres nesten midt i Sinsen-krysset, mens de i dag ligger i vakre grøntarealer. Nedleggelsen vil føre til betydelig færre plasser. Antallet pasienter går ikke ned. Hvordan kan helseminister Høie hevde at dette er et bidrag til «pasientenes helsetjeneste»?
En videreutvikling av Gaustad sykehus gir på sin side store muligheter. Sykehuset består av et stort antall fredete bygninger og flere hundre mål delvis utbyggingsbar tomt. Sykehuset er perfekt for framtidsrettet pasientdrift. Ideen om å nedlegge Gaustad har lite støtte i egne fagmiljøer. To større arrangementer har vist et folkelig og faglig engasjement for å bevare sykehuset. Likevel er Gaustad som psykiatrisk sykehus usynliggjort i Helse Sør-Østs sakspapirer, og nedleggelsen omtales ikke i media. Det er betegnende at Gaustads skjebne overhodet ikke var tema i styremøtet i Helse Sør-Øst. Gaustad skal åpenbart ties i hjel. Vi finner oss ikke i dette.
Befolkningen i Groruddalen ble tidlig offer for helseforetaksmodellen. I 2003 vedtok helsebyråkratene å flytte befolkningen i bydelene Grorud og Stovner, som alltid hadde tilhørt Aker, til Akershus universitetssykehus i Lørenskog (Ahus). Samtidig ble Akers fødeavdeling nedlagt til store protester fra befolkningen. I 2010 vedtok styret i Oslo universitetssykehus å legge ned hele Aker, og sende pasienter og ansatte til Ahus, som også fikk ansvar for Alna bydels 30.000 innbyggere. Resultatet var store og vedvarende kapasitetsproblemer på Ahus.
Det var ikke plass til Bjerke på Ahus, så bydelen fikk Ullevål som sitt lokalsykehus. Tre av fire groruddalsbydeler ble sendt ut av Oslo. Kampen mot nedlegging av Aker sykehus er vunnet, men nå må Aker bli hele Groruddalens lokalsykehus. Bydelene Alna, Bjerke, Grorud og Stovner må tilbakeføres samlet til Aker. De seks bydelene som har Ullevål som sitt lokalsykehus, planlegges flyttet til Rikshospitalet og Aker. Ullevåls pasienter vil ta opp plass på Aker. Legges Ullevål ned, taper altså Groruddalen. Derved har vi felles sak.
Også Rikshospitalet vil oppleve store endringer dersom Ullevål nedlegges. Mange tror at situasjonen for sykehuset blir uforandret. Men flyttingen fra Ullevål til Rikshospitalet fører til at sengeposter skal rives og til mye trangere forhold.
Rikshospitalet slik vi kjenner det, vil forsvinne når det nye sykehuset skal defineres som region- og lokalsykehus. I dag er Rikshospitalet i teorien et regionsykehus, men fungerer som et riksdekkende sykehus – slik det alltid har vært. Hvordan har sykehusbyråkratene tenkt å opprettholde Rikshospitalet som et høyspesialisert, riksdekkende sykehus innen thoraxkirurgi, transplantasjon og sjeldne sykdommer? Skal transplantasjonsmiljøet splittes opp? Ett er sikkert: De foreliggende planene vil gi mye mindre plass til riksfunksjonene på Rikshospitalet enn i dag.
Det er grunn til bekymring for den fremtidige kapasiteten for kreftbehandling i Oslo universitetssykehus. Radiumhospitalet får et nytt bygg, men dette vil ikke være nok til å ta unna for de økende køene for å få tatt nødvendig MR og CT i forbindelse med mistanke om kreft.
For oss som representerer sykehusaksjonene i Oslo er konklusjonen klar. Dersom Helse Sør-Østs plan blir gjennomført, vil verdifulle tomtearealer gå tapt, en rekke umistelige fagmiljøer bli rasert og helsesikkerheten for hundretusenvis bli svekket. Vi anser situasjonen som meget alvorlig, og appellerer til bred, folkelig motstand mot det mektige helsebyråkratiet.
Vi maner også politikerne som stiller til valg i Oslo i høst, å kreve av egne partier at de bidrar til å stoppe helsebyråkratene i Helse Sør-Øst. Det er fortsatt ikke for sent, men det krever politisk mot – ikke minst fra våre største partier.