Frankenstein skapte et vesen som han flyktet fra, men som fanget ham inn til slutt.
I dag kan vi gjøre det som Mary Shelley fabulerte om i sin spøkelseshistorie fra 1818: vi kan konstruere mennesker. Vi har allerede gjort det. De to genmodifiserte tvillingene Lulu og Nana er levende bevis. Dr. Frankenstein er ikke lenger en fiktiv størrelse, men en virkelig forsker ved navn He Jiankui. På tross av massive protester mot fremgangsmåten, bejubles forskningen: Genredigering kan brukes til å forhindre og behandle en lang rekke sykdommer. I tillegg kan det forbedre evolusjonen og sikre helse og mat for et stadig økende antall mennesker på jorda. Hevdes det. Dersom genredigering kan brukes sikkert og effektivt, er det uetisk ikke å bruke den – og det haster. Økt befolkningsvekst og lidelse gjør at vi trenger teknologien raskt.
Men nettopp her kan det være klokt å se seg over skulderen. 200 år tilbake. Nettopp til doktor Frankenstein, som konsentrerte seg om det tekniske og overså konsekvensene. Han ville skape liv, et bedre menneske, men ikke ta ansvaret. Hvordan er det med oss? Som forskere og som samfunn synes vi prisgitt mulighetenes imperativ: Det som er mulig, blir virkelig. Derfor er det så viktig å tenke gjennom teknologiene tidlig: Unnfangelsen teller.
Med påstanden om at det er uetisk ikke å innføre genredigering, om det er sikkert og effektivt, forutsetter det som skal vises – nemlig at det er sikkert og effektivt. Hvordan skal vi vise det? Dr. Frankenstein nektet å lage en make til vesenet han skapte. Hva om han hadde gjort det? Hvordan hadde verden sett ut da? Istedenfor drepte «monsteret» Frankensteins brud. Frankenstein fikk ingen etterkommere. Deri ligger dilemmaet.
Å kartlegge konsekvensene av genredigering av kjønnsceller eller embryoer, slik at egenskaper går i arv, vil kreve eksperimenter som går i generasjoner. Dyp fortvilelse kombinert med opphaussede håp gjør at mange krever at vi bruker det nå. Vi kan ikke vente i generasjoner. Det ser lovende ut, og vi bør ta sjansen, blir det hevdet: Vi gjorde det med invitrofertilisering, IVF, og det gikk jo bra. Men foreldrene til Louise Brown (det første barnet født med IVF i 1978) ga ikke noe gyldig informert samtykke. Dessuten er det viktige forskjeller mellom genredigering og IVF. Å forene kjønnsceller utenfor kroppen er noe annet enn målrettet å endre alle cellene i menneskekroppen – i generasjoner fremover. Aldri før har vi vært i stand til direkte å endre menneskets egenskaper. Mens Frankenstein kombinerte kunnskap og livløs materie til ett individ, kan vi sette sammen arveegenskaper til fremtidige generasjoner.
Hva skjer når det fremtidige vesenet vender sine krav, sin fortvilelse, sine anklager eller sin vrede mot det dølle mennesket som skapte det? I motsetning til dr. Frankenstein, må vi ta ansvaret – ganske enkelt fordi unnfangelsen teller. Vi må ta ansvaret mens vi kan. Før teknologien «vender seg mot oss». Det er nettopp dette ansvaret som gjør at forskere over hele verden nå foreslår et strikt rammeverk for bruk av genredigering (Nature 14.3.19). Som Piet Hein skrev: «Når du lar ditt ansvar ligge/Tror du visst, du har det ikke.»
