Sykkelplanen fra 90-tallet lå lenge trygt forvart i skuffen. Etter hvert ble behovet for å redusere miljømessige konsekvenser av tiår med bilbasert transportpolitikk stadig tydeligere. Bare de siste fem årene har kommunen etablert en «sykkeletat», vedtatt sykkelstrategi, utviklet standard for sykkeltilrettelegging, vedtatt ny plan for sykkelveinettet og bygget årlig nær ti ganger så mye sykkelinfrastruktur som tidligere.
Dette krever handlekraftige politikere – med kraft og mot til å stå rak i et tilspisset og tidvis respektløst debattklima. Dette har flere i Oslo byråd fått kjenne på. Men de har ikke vært alene. 85 prosent av befolkningen er positive til at kommunen jobber for å få flere til å sykle.
På vegne av norske syklister er Syklistenes Landsforening (SLF) utålmodig. I Oslo tilrettelegges det ikke for alle typer syklister i dag. Samtidig ser vi et byråd som også er utålmodig, og i stedet for å sitte og vente på bevilgninger og planer som muliggjør høystandard og separert sykkelinfrastruktur, benytter man seg av en trinnvis tilrettelegging. Første trinn rulles ut nå.
SLF var nylig vertskap for europeiske søsterorganisasjoner. Burkhard Stork fra tyske ADFC oppsummerer tilstanden godt: – Oslo er ikke den beste sykkelbyen i verden, men den mest ambisiøse. Og det er heller ikke uten grunn at Oslo har mottatt utmerkelsen «Leadership award for cycling promotion» av Den danske sykkelambassade, eller at byråd Lan Marie Nguyen Berg i fjor ble tildelt «Sykkelprisen» av SLF.
For å svare på spørsmålet i tittelen: Man snakker positivt om Oslo som sykkelby fordi det er vilje og evne til å ta en lederposisjon for syklende i Norge. Og resultatene av dette lederskapet blir stadig mer synlig i Oslos gater, til glede for svært mange.
