Debatt

Poenget med velferdsstaten del 2: Velferdsstaten skuffer

I oktober i fjor hadde jeg et debattinnlegg på trykk i denne avisen. Det var ment som et nødrop.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Et nødrop på vegne av noen av de svakeste i samfunnet. Som ikke har en stemme i det offentlige ordskiftet, og som ofte trenger hjelp av andre til å bli hørt. Som nettopp den velferdsstaten vi lever i bør hjelpe til å leve gode liv. Ikke på bekostning av andre, men sammen med oss andre. Nettopp: Poenget med velferdsstaten.

Det ser ut til at jeg må rope en gang til, og enda høyere! Som jeg skrev i det forrige innlegget ville en 50 prosent økning i husleie, som mange psykisk utviklingshemmede i Oslo nå får, være nok til å vippe en hvilken som helst økonomi av pinnen. Og nå har det dessverre skjedd. Vegard Kile, 55 år med Downs syndrom, har fått utkastelsesvarsel fra sin bydel fordi han ikke har hatt råd til den nevnte husleieøkningen.

Hvor mener Oslo kommune at han skal ta veien? Hjem til familien? Det private leiemarkedet? Gata?

Det er her velferdsstaten skuffer meg. Jeg har alltid betalt min skatt med glede, og tatt for gitt at slike ting som dette rett og slett ikke kan skje. Hvis kommunen trenger penger, er dette feil sted å hente dem.

Som ansatt i kommunen, og i samme bydel som Kile enn så lenge bor, må jeg si at jeg er redd. Redd for hva som kan skje med disse menneskene som jeg har blitt så glad i. Som jeg jobber med nesten hver dag, og prøver å gi et godt og innholdsrikt liv. Jeg mener det er på sin plass å minne om bydelens egne etiske retningslinjer, som det snakkes varmt om internt og som vi må skrive under på at vi har lest: «B.R.E.R. Det står for brukerorientering, redelighet, engasjement og respekt». Jeg synes mye tyder på at det er langt mellom liv og lære her, men med mitt nødrop nummer to gjør jeg mitt beste for å oppfylle nettopp disse prinsippene.

Så håper vi at det ikke blir nødvendig med del 3.