Debatt

Kvinner som ingen trenger

Ungdommer er altfor ulike til at det gir mening å dele dem inn i to store grupper.

MAGA: Donald Trump er en mester i å spille på forestillingen om mannen som ingen trenger i sin politiske retorikk. FOTO: LEAH MILLIS/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Fortellingen om taper-mannen og den maskuline krisen er etter hvert blitt en gammel kjenning. Men de som forfekter denne teorien presenterer den ofte som noe helt nytt, noe vi må «snakke mer om» eller «begynne å snakke om».

Det er ikke uvanlig at en kronikk, rapport eller bok om menn som ingen trenger framstilles som myteknusing, av typen: Det er kvinner, ikke menn som er det sterke kjønn. Spørsmålet må bli om denne pendelen nå har svingt så langt de siste 20–30 årene at det kan føles litt omvendt: Å peke på at det slett ikke er menn, men kvinner, som (fortsatt) framstår som «taperne», «svake», «utenfor» eller hvilke andre kjipe og nedsettende merkelapper man velger å bruke, har plutselig blitt litt motstrøms, noe sært.

Skole: Hellelands mannfolktomprat

Siste runde i denne debatten ble utløst av Stoltenberg-utvalgets rapport om gutter i skolen. NOU-en, som ble lansert for en drøy uke siden, peker på at gutter scorer lavere enn jenter når det kommer til noen av de faktorene man måler elevene på i skolen. Gutter får dårligere karakterer enn jentene i alle fag bortsett fra kroppsøving. De har høyere frafall på videregående, og de får mer spesialundervisning. Rapporten viser også at mønsteret fortsetter inn i voksenlivet – i alle fall den akademiske delen av det. Flere kvinner tar høyere utdanning. Til og med doktorgrader har et kvinneflertall nå. Bare professoratene har fått beholde mannsdominansen i fred – inntil videre.

«If the only tool you have is a hammer, every problem will look like a nail». Det var meldingen jeg fikk fra en leser som har lest Stoltenberg-utvalgets rapport. Poenget hans var enkelt og godt: «Vi bør prøve å vokse fra denne svartmalingen av gutters prestasjoner i skolen. Gutter får faktisk bedre karakterer enn jenter. Og dårligere. Å gjøre dette til et kjønnsspørsmål er veldig lett, men også meget unyansert. Det er en felle en lett kan gå i fordi kjønn og karakterer er så lett å lage statistikk på».

Han linket til kronikken «Svartmaling av gutter», skrevet av sosiolog Kristoffer Chelsom Vogt. Der skriver Vogt blant annet at «svartmaling av gutter, og deres fremtid som menn, gir en overforenklet og misvisende forståelse av komplekse kjønnsrelasjoner i dagens samfunn. Det leder oppmerksomhet vekk fra de store variasjonene innenfor kjønnskategoriene, og inviterer til at jenters og kvinners problemer overses. Resultatet kan være en form for utilsiktet tilsløring av det som er stadig mer utslagsgivende for ungdommers problemer og privilegier, samspillet mellom ulike former for sosial ulikhet».

Vogt kaller påstanden om at unge menn har en større tendens til å havne utenfor arbeidslivet enn det unge kvinner har, for en «truisme». Han peker på statistikk fra SSB og Nav og kommer til motsatt konklusjon: Menn er mer, ikke mindre integrert i arbeidslivet enn kvinner: Det er høyre sysselsettingsgrad blant menn enn blant kvinner. Det er 43 prosent flere kvinner enn menn på arbeidsavklaringspenger og 38 prosent flere kvinner enn menn som er uføretrygdet. Kvinner tjener mindre, har høyere sykefravær og har mindre sjans enn menn til å bli rekruttert til lederstillinger. Selv om ledigheten blant menn er noe høyere enn blant kvinner, er 32,3 prosent av kvinner utenfor arbeidsstyrken. For menn er det tilsvarende tallet 26,6.

Dette betyr selvfølgelig ikke at alt er rosenrødt for alle menn og at det bare er kvinner som har utfordringer. Men enten vi snakker om skole, arbeidsliv eller velferd, er det en fare for at andre faktorer blir oversett dersom man bare tar utgangspunkt i kjønn. «Når gutters skoleprestasjoner gjøres til et spørsmål om maskulinitet og forstås som et utslag av en mannlig antiskolekultur, overses dessuten lett faktorer som henger sammen med klasse- og etnisitetsproblematikk, kunnskapssyn og pedagogiske spørsmål», skriver Vogt, og fortsetter: «Faren med ensidig fokus på gjennomsnittsmål at det kan føre til tingliggjøring – som for eksempel at man forstår gutter som én ting og jenter som en annen ting, og at variasjonen innenfor hvert kjønn dermed overses».

Fortellingen om den akterutseilte, glemte mannen er noe vi kjenner igjen fra populistiske politiske bevegelser – både på høyre- og venstresiden: En misforstått (hvit) mann som enten har blitt et trygdebeist eller som jobber i en nedleggingstruet industri, som ikke er attraktiv for selvbevisste kvinner, som føler seg på utsiden av et stadig mer globalisert samfunn og som medlem i en truet nasjonal identitet han en gang hadde som sin naturlige hjemmebane. Donald Trump er en mester til å appellere til denne mannen – men kanskje viktigere: Forestillingen om ham.

Så sterkt står denne myten, at flere strategisk tenkende på den politiske venstresiden har kjøpt argumentasjonen om at det kunne være taktisk riktig å mase litt mindre om miljøpolitikk, feminisme, antirasisme eller seksuell frigjøring, for ikke å fremmedgjøre den glemte mannen som føler seg utenfor.

Gutter og jenter, kvinner og menn, har ganske mye til felles. For eksempel at de får det best i et samfunn som tar problemer med en skole og et arbeidsliv som ikke er godt nok for alle, på alvor, som møter klimatrusselen med handlekraft – og som samtidig setter de liberale, demokratiske verdiene høyt, enten det er snakk om likestilling, antirasisme eller frigjøring.

Hege Ulstein

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen