– Vi må se på noen av de grunnleggende årsakene til at noen gutter velger å holde problemene sine for seg selv. Kanskje skyldes noe av dette at de har møtt mange kvinnelige barnehagelærere, lærere og helsesøstre opp gjennom åra, mens de har hatt få mannlige rollemodeller, sier Linda Hofstad Helleland (H).
Barne-, likestillings- og diskrimineringsministeren har lagt fram en rapport med forslag for å bedre barns oppvekst, som hun håper kan bli del av Høyre og regjeringens politikk framover. Det er her hun lanserer «mannfolkpraten». For å få flere gutter til å åpne seg om problemene sine, skal skolene tilby alle gutter en prat med en «mannlig voksenperson» i løpet av første året i ungdomsskolen, ser Helleland for seg. Dette for å fange opp unge gutter som sliter, før de eventuelt avbryter skolegangen.
Helleland vil også at skolene skal ta initiativet til «guttedager», der mannlige rollemodeller kan snakke om hvordan det er å være gutt. Spørsmålet er om det virkelig er en så stor mangel på mannlige rollemodeller i samfunnet vårt at skolen må pålegges å hente dem inn som foredragsholdere. Ser vi på kjønnsbalansen i arbeidslivet framstår dette som noe merkelig, for å si det forsiktig. Og hva sier det om forventningene til norske fedre, hvis skolen må sikre at elevene får se eksempler på velfungerende menn?
Vi vet at det er færre gutter som gjennomfører videregående skole etter fem år enn jenter. Vi vet det veldig godt. For det skrives og snakkes om ofte. Mens tre av ti gutter dropper ut, er det kun to av ti jenter som gjør det samme. Skolen er for lite egnet for gutter, er det blitt sagt. Enkelte fagpersoner og debattanter har skyldt på at læringsmåten er feminisert, og at gutta har for få mannlige rollemodeller gjennom lærere og barnehagelærere. Dette er nok en del av bildet, men ikke hele forklaringen på det som er blitt omtalt som «gutteproblemet».
Forskerne peker nemlig i mange flere retninger enn mot kjønnsforklaringen når de skal svare på hvorfor flere gutter dropper ut av skolen. En doktorgrad fra Universitetet i Bergen kunne for noen år tilbake vise hvordan det er mer fruktbart å snakke om hvilke fagretninger som sliter med frafallsprosenten, framfor å kjønne problemet.
Frafallsprosenten i videregående skole er desidert høyest blant yrkesfagselever. Her faller også mange jenter fra. Faktisk hele 35 prosent. Mens nærmere ni av ti ungdommer fullfører videregående skole på studiespesialisering (tidligere kalt allmennfag) er det kun seks av ti yrkesfagselever som består videregående.
Helleland skal ha ros for å sette søkelyset på gutter som faller utenfor. Men det underliggende budskapet bak tiltakene hun foreslår er at det må menn til for å hjelpe gutter. En kan få assosiasjoner til amerikanske filmer der familiefaren tar med guttungen ut i skogen for å jakte eller fiske, og bruke nevene for å finne fram til sin indre mannsfigur. Mor gir omsorgen, og far tar seg av å lære gutten til å bli mann. Så enkelt er det ikke i virkeligheten. Det tror neppe Helleland heller. Men viktigheten av mannlige forbilder får mye plass i oppvekstrapporten hun la fram for Høyres sentralstyre søndag, sammenlignet med tiltak for å bedre selve skolesystemet.
I debatten om guttenes frafall i skolen, og en mannsrolle som angivelig er under press, er det en stor fare for at det skapes et inntrykk av at guttene er blitt nedprioritert, mens samfunnet har konsentrert seg om at jentene skal bygges opp for å lykkes i arbeidslivet. Når dette inntrykket dyrkes ensidig, og gutta stadig framstilles som samfunnstapere, gror det lett fram en form for antifeminisme som er en farlig vei å begi seg ut på.
I deler av det mannsaktivistiske miljøet sauses det sammen påstander om at kvinner har skyld i at fedre ikke får samvær med barna sine, at kvinnerollens endringer ødelegger parforhold, og at kvinner tas så mye hensyn til i utdanning og arbeidsliv, at det går på bekostning av mennene. Det finnes nok eksempler på at endringene i kvinnerollen har påvirket menn. Men det er lite konstruktivt å legge skylden for mannsrolleutfordringer på økt likestilling og en endret kvinnerolle. Det gjør ikke Helleland. Men hennes søkelys på at det er menn som skal redde gutter fra kvinnedominerte skoler, bidrar til å nøre opp under denne formen for argumentasjon. Guttene taper fordi de har for mange kvinner rundt seg, får man en følelse av.
Både jenter og gutter sliter gjennom ungdomstida. Forskjellen er, ifølge forskning fra NTNU, at flere gutter velger å avbryte utdanningen. Jentene fullfører selv om de sliter psykisk, og tar med seg problemene videre i arbeidslivet. Der er det, som mye debattert den siste tida, aller flest kvinner som faller utenfor, og sykmeldes.
Helleland sier det selv i rapporten: «Den viktigste enkeltårsaken til frafall er svake faglige ferdigheter fra grunnskolen». Det løses ikke med en mannfolkprat. Det løses med bedre læringsmetoder tilpasset de aller minste. Både gutter og jenter.