At digitalisering er viktig og noe man er helt nødt til å forholde seg til i diskusjoner om fremtiden har blitt en selvforklarende sannhet. Digitaliseringens relevans ser ofte ut til å gjelde betingelsesløst og under alle forhold. Å signalisere at digitalisering ikke er viktig blir dermed å spille seg selv utover sidelinjen. Det er å gjøre seg irrelevant for de viktige politiske diskusjonene. Ikke minst gjelder dette innenfor kultursektoren.
Som deltakere i forskningsprosjektet ALMPUB har vi gjennomført en dokumentanalyse av kulturpolitiske dokumenter under 2000-tallet som omhandler ABM-sektoren (arkiv, museer og bibliotek) og digitalisering. Studien viser at digitalisering over tid har beveget seg fra å bli betraktet som en avgrenset teknisk utfordring, til å bli ansett som det mest sentrale aspektet for hele samfunnssektoren. Digitaliseringen har blitt et handlingsimperativ som aktører i sektoren ikke kan la være å forholde seg til.
I de fleste europeiske land, og spesielt i Norge, er ABM-organisasjoner i stor grad finansiert av offentlige myndigheter. Organisasjonene er ikke avhengig av å finne opp en ny forretningsmodell for å overleve i en digital tid. Forklaringen på at digitalisering har blitt opphøyet til et handlingsimperativ innenfor sektoren finner vi ikke ved å vise til økonomiske nødvendigheter. I vår studie er det tre kulturelle forhold som peker seg ut som forklaringer på at digitalisering er ansett som et presserende tema for ABM-organisasjonene.
En av disse er at organisasjonene søker å speile sine sosiale omgivelser i deres jakt på legitimitet. En veletablert innsikt fra organisasjonsforskningen er at organisasjoner imiterer hverandre for å fremstå som moderne og oppdaterte. De ønsker å vise at de følger utviklingen i nasjonale og internasjonale organisasjonsfelt. Slike prosesser gjør seg også gjeldende innenfor ABM-sektoren og digitalisering. I flere av dokumentene vi har studert skinner denne dynamikken klart igjennom. Her formidles en oppfatning av at andre land vi ønsker å sammenligne oss med allerede har en velutviklet politikk for digitalisering av kulturarv og at vi er nødt til å henge oss med på denne utviklingen.
En annen forklaring har å gjøre med hvordan vi snakker om digitalisering. I ABM-politikken, så vel som i politikken på de fleste andre samfunnsområder, preges diskusjonen om digitalisering av et epokalistisk perspektiv. I dette perspektivet trekkes det opp et skarpt skille mellom den analoge fortiden og den digitale fremtiden. Man framhever at vi i dag står på terskelen til en gjennomgripende samfunnsomveltning og en «ny tid», hvor gårsdagens løsninger mister sin gyldighet. Det akutte ved digitaliseringsutfordringen – at vi må handle nå! – blir fremhevet, og vi får servert utopiske og dystopiske bilder av den digitale framtiden. I vår studie ser vi hvordan ABM-organisasjoner fletter slike bilder inn i deres legitimeringsfortellinger. På den ene siden skaper digitaliseringen forventninger om at ABM-organisasjoner nå endelig kan virkeliggjøre den kulturpolitiske drømmen om å gi befolkningen ubegrenset tilgang til kulturproduktene som finnes i deres samlinger. På den andre siden forbindes digitaliseringen med dystre visjoner om informasjonsoverflod, ekkokamre og «fake news». Også her tilskrives ABM-organisasjonene en nøkkelrolle, som veiledere og kvalitetsgarantister for befolkningen i en stadig mer kaotisk informasjonsjungel.
En tredje forklaring er å finne i tendensen til at vi betrakter disse prosessene som en kraft som er adskilt fra og hevet over vår hverdagslige virkelighet. Det dreier seg om en helliggjøringstendens. Mennesker har en hang til å skille mellom det hellige og det profane i sin klassifisering av verden, og vi nærmer oss hellige objekter med ærefrykt og på ritualiserte måter. I dagens kulturpolitikk framstår digitaliseringen nettopp som et helliggjort objekt. Mye av den kulturpolitiske samtalen om digitalisering kan sees som en ritualisert virksomhet, hvor vi tilkjennegir vår tro på digitaliseringen og vår forpliktelse til å følge dette opp med handling.
Digitaliseringen er ikke et uvesentlig tema for ABM-sektoren. Det er naturlig at man snakker om digitalisering innenfor sektoren. Vårt poeng er at imitasjon, epokalisme og helliggjøring bidrar til å mystifisere digitalisering som fenomen. Framfor å betrakte digitaliseringen som et mangfold av tekniske prosesser og oppgaver som løses gjennom praktisk handling og ressursbruk, får disse prosessene oss til å se dette som en enhetlig og abstrakt kraft. Digitalisering blir betraktet som et altoverskyggende hensyn, og ikke som en av flere utfordringer som organisasjoner med varierende relevans må forholde seg til.
