Det er grunn til å gratulere statsminister Erna Solberg med en politisk bragd. Det er historisk sus over det hun har fått til – selv om den nye firepartiregjeringen nok heller burde ha navnet tre-og-et-halvt-partiregjeringen. Halve KrF vrir seg i smerte over at den andre halvparten forsvinner inn i mørket. Det er nesten så man blir fristet til å si noe om at KrF har blitt utsatt for en slags tvillingabort, nå som det som hører naturlig sammen ikke skal få leve videre sammen. Men vi skal la det ligge.
Det har ikke vært greit for Venstre, heller. De hadde håpet på klimapolitisk nødhjelp i nærområdene når de fikk selskap av et annet sentrumsparti. Det viste seg dessverre at Kjell Ingolf Ropstad ikke var den miljø-superhelten Trine Skei Grande kunne trengt. Det kom ingen Hulken med svulmende, grønne muskler og voldsomt temperament og reddet henne fra oljesøl og klimagasser. Lørdag for en uke siden holdt det på å gå helt galt da Venstre marsjerte ut av forhandlingsrommet i ren frustrasjon. Men det var et kortvarig utslipp. De ble fanget opp igjen og lagret.
Når man skal få det til å se ut som om de som går i hver sin retning er på vei mot det samme målet, må man av og til ty til noen triks. Et godt eksempel på hvordan dette kan løses, finner vi i regjeringsplattformens punkter om avgifter på CO2-utslipp fra transportsektoren. Her har Venstre fått en blank seier. Det har Frp også. Begge partiene prøver å få oss til å tro at de har vunnet 10–0, men sannheten er at kampen endte uavgjort, med klimaet som den virkelige taperen.
I plattformen har de tre og et halvt partiene nemlig blitt enige om en økning av CO2-avgiften på fem prosent. Det er klimapolitikk med trøkk i. Men partiene er også enige om at veiavgiften skal reduseres like mye som CO2-avgiften øker. Det betyr at CO2-utslipp fra transport – som står for en tredjedel av utslippene i Norge – ikke blir dyrere. Dette blir litt som å spise sjokolade og drikke brus hver gang du har trent. Du går ikke ned i vekt på den måten.
Grønnvasking er et kjent fenomen i næringslivet. Det finnes, grovt sett, to ulike måter å omstille seg på: Enten omstille seg – eller å «omstille» seg. Det nye elektriske konteinerskipet Yara Birkeland, som flytter transport fra vei til sjø, og som er helt utslippsfritt, er et eksempel på omstilling. Oljeselskapet British Petroleums navnebytte til BP og en grønn logo er et eksempel på «omstilling». Selskapet driver fortsatt i fossilbransjen, selv om de sier «P» i stedet for «petroleum», og selv om logoen forestiller en vakker blomst og ikke en oljedråpe.
Sånne mekanismer finner vi i politikken, også. Noe klimapolitikk har reelle konsekvenser. Det er omstilling. Andre tiltak er bare «omstilling». Den nye regjeringsplattformen er mer grønnvasket enn egentlig grønn. Hovedårsaken til det finner vi ikke i kapittelet om klima og miljø – der er det mange gode, men puslete tiltak. Vi finner det i kapittelet som kommer rett etterpå. Det om olje og energi.
Etter at den forrige regjeringsplattformen ble lagt fram for ett år siden, har situasjonen for verdens klima forandret seg dramatisk. Det er ikke lenger tilstrekkelig å stanse oppvarmingen ved to grader, slik vi har trodd før. Snittemperaturen kan ikke øke mer enn halvannen grad. Og vi har dårlig tid. Det er bare elleve år igjen til 2030 – året da vi kommer til å passere denne grensen hvis ikke utslippene kuttes med 45 prosent. Det er supert at regjeringen har skrevet dette målet inn i plattformen. Det er ikke like supert at det mangler politikk for å nå det.
Rett over nyttår presenterte Klassekampen en meningsmåling. På spørsmålet «Bør Norge slutte å lete etter nye olje- og gassforekomster», svarte hele 34 prosent ja. Alle ungdomspartiene unntatt Unge Høyre og FpU vil ha oljestans. AUF vil ha en styrt avvikling av oljeindustrien innen 2035. Unge Venstre og KrFU krever stopp i letingen og ingen nye konsesjoner.
Men regjeringen henger ikke med. I stedet for å stramme inn på skatteregimet for oljeselskapene, som fortsatt kan lete etter nye forekomster nesten uten økonomisk risiko, vil treogethalvtpartiregjeringen fortsette som før – lenge: «Hovedmålet i regjeringens petroleumspolitikk er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. Regjeringen vil videreføre en stabil og langsiktig petroleumspolitikk. Letepolitikken skal bidra til dette», skriver regjeringen, som lover å «videreføre dagens praksis med jevnlige konsesjonsrunder på norsk sokkel for å gi næringen tilgang på nye leteareal».
Regjeringen leverer på disse løftene. Mens hele det politiske Norge satt og ventet på nytt fra forhandlerne på Granavolden, satte det Frp-styrte Oljedepartementet ny norgesrekord onsdag. Da ble det gitt 83 nye utvinningstillatelser. 25 av dem ligger i områder som er vurdert som særlig sårbare og verdifulle, ifølge WWF.
Om KrF ikke fikk til en massiv innskrenking av abortloven, kan de i det minste se seg fornøyd med at regjeringen følger opp partiets slagord: Sammen for et varmere samfunn.