Riksrevisjonen dokumenterte for ca et år siden at NAV i perioden 2010-2016 slet med å etterleve sitt mandat som arbeids- og velferdsetat. Fra 1. januar -18 ble AAP-regler endret med makstid tre år og strengere vilkår for forlenget AAP.
Som kjent gjennom media den senere tid har dette medført at mange brukere med svekket arbeidsevne får terminert stønad mens de fortsatt er under utredning og behandling, altså før de har utviklet tilstrekkelig arbeidsevne til å livnære seg uten stønad. Pasienter opplever dette som ekstremt urettmessig og setter dem i uhåndterlige økonomiske problemer, hvilket forstyrrer behandling i vesentlig grad. Helsepersonell og trygdeadvokater reagerer sterkt på NAVs praksis. Den fremstår dels begrunnet i nye AAP-regler, men også i dårlig samhandling med pasienten og helsevesenet.
Nav-endringer: Skandaløst at så mange ender på sosialhjelp
Pasienter kan erfare summarisk, formalistisk og treg saksbehandling preget av begrenset faglig kompetanse, uforståelig dokumentering og dårlig dialog med saksbehandler. Stønads-teknikaliteter trumfer faglige vurderinger vedrørende diagnose, funksjonsevne og stønadsbehov. Uten faglig begrunnelse overstyres utrednings- og behandlingsplaner, konklusjoner og råd fra leger, psykologer osv. Svakt begrunnede/uvirksomme tiltak iverksettes som ikke bidrar til bedret funksjonsevne. Det forventes sikre diagnoser i en grad som ikke er tilpassset realitetene og som ofte bidrar kontraproduktivt ved å komplisere utredning. Stønad termineres i ”kritiske overgangsfaser” ved ett år (etter sykepenger) eller tre år (makstid AAP), helt uavhengig av begrenset arbeidsevne selv når denne er godt dokumentert i arbeidsrettet tiltak i regi av NAV. Stønadsstrukturen med overgangsfasene er for øvrig problematiske, de skaper veldig mye dokumentasjonsstress. Pasienter uten arbeidsevne settes på bar bakke med råd om å søke sosialstønad, og må leve på økende gjeld og familie/venner.
Fikk du med deg denne? -I år har vi ikke råd til julegaver
Samlet sett utgjør dette et tankevekkende kynisk bilde uforenlig med samfunnsoppdraget til en arbeids- og velferdsetat som skal samhandle med helsevesenet til beste for folk som sliter med helse og fungering.
De pasientgruppene som synes å slite mest med NAV er de med sammensatte og langvarige sykehistorier og tilstander. Ikke sjelden kan utviklingen spores helt tilbake til vanskelig oppvekst, der psykososiale og somatiske faktorer samvirker. NAV sliter ofte med faglig forståelse av kompleksiteten i slike tilstander. De er ikke objektiviserbare og krever ofte langvarig oppfølging med stor egeninnsats fra pasienten.
Gode resultater kan oppnås gjennom gode prosesser der samhandling pasient, behandler, NAV og arbeidsgiver fungerer godt. Slik NAV nå fungerer er det ofte ikke slik. NAV-stresset obstruerer behandling i vesentlig grad, vi kommer ingen vei med terapi. Pasienter blir dårligere og de utvikler reell NAV-fobi, f.eks overfor nærmest uforståelige NAV-dokumenter. Flere har engasjert advokat da prosessen overfor NAV blir for krevende.
NAV kan neppe se seg tjent med dette, heller ikke politikere. Dårlig samhandling medfører helt unødig menneskelig slitasje og det er dyrt. NAV har slitt i mange år, ikke minst etter omfattende omstillinger. I så måte er situasjonen egentlig forståelig. Kilden til problemene er etter alt å dømme utfordrende arbeidsbetingelser og nå et uakseptabelt strengt regelverk. Ansatte i NAV kan ikke bebreides, og jeg har selv hatt mange gode erfaringer med engasjerte og dyktige saksbehandlere og leger. Etter skjerpelsene av regler fremstår situasjonen nærmest som villet. Politikerne herunder arbeids- og sosialministeren avfeier kritikk med påstander om at ting går seg til. Snakker de mot bedre vitende eller vet de ikke bedre? Altså; kynisme eller kunnskapsløshet? Begge deler kanskje.
NAV-systemet fremstår for mange som et urokkelig helsebyråkrati med begrenset helsefaglig skjønn. Men det er altså leger i systemet. Jeg er usikker på om de er komfortable med etatens forvaltningsevne. Ja, de er overstyrt av politikere med harde stønadsregler, men på samme måte som allmennleger og sykehusleger kjemper for å oppnå betingelser for å yte god helsehjelp, så bør lojalitet til pasienten gjelde i NAV også. I konkret forstand ved å stå opp for dem.
Dersom NAV skal bidra i samsvar med sitt meget viktige mandat må etaten fungere mye bedre.
Reform er neppe svaret. Start med å oppgradere respekt for faglighet og skjønn, og bedre dialog med pasienten med vekt på funksjonsevne.