Hvordan kunne det skje?

I helga markerte det internasjonale samfunnet at det er 100 år siden den første verdenskrigen sluttet. Den moralske kjernen i jubileet kunne forsvunnet i floskler og statsmannsteater. Men bildene av Tysklands Angela Merkel og Frankrikes Emmanuel Macron hånd i hånd var et sterkt og nært uttrykk for landenes felles plikt til aldri å glemme og om at samhold må trumfe alenegang. Macrons advarende ord om nasjonalisme, var et velrettet spark mot både USAs Donald Trump og Russlands Vladimir Putin. Begge leker med ild. De er eksponenter for politikk og retorikk som fort kan utløse en kjedereaksjon lik den Europa opplevde sommeren 1914. Der det store spørsmålet fortsatt er hvordan det var mulig? Hvordan kunne det skje?

Der den andre verdenskrigen er en knivskarp fortelling om det godes kamp mot det onde, er sannhetene om den første badet i myter og spørsmål om skyld. Et spørsmål historikerne har balet med helt fram til i dag. Men i den grå tåka som omhyller årene 1914 til 1918, aldri opplyst av populærkulturen og glemt av skoleverket, ligger også mange av svarene på vår egen tid.

Første verdenskrig er en forutsetning for den andre, og uten den ville det ikke vært noen Stalin, noen Hitler, noe Gulag eller noen kald krig. Den åpnet for revolusjon, bolsjeviker, kommunisme og Sovjet. Og uten Sovjet sannsynligvis heller ikke noe kommunistisk Kina. Dominoeffekten har fortsatt helt fram til vår egen tid. Dagens konflikter i Syria og Irak er også biprodukter av at Midtøsten ble streket opp på ny på seierherrenes kart.

I en anekdote fra Barbara Tuchmans storselger og Pulitzerprisvinner «The Guns of August» (1962), om starten på første verdenskrig, fortelles det om hvordan den tidligere tyske kansleren Bernhard von Bülow etter krigsutbruddet i 1914 spurte den regjerende kansleren, Theobald von Bethmann-Hollweg, nettopp dette, hvordan kunne det skje? Svaret gjelder fortsatt, 100 år etter: «Den som bare visste det».

Den canadiske Oxford-professoren Margaret MacMillans bok «The War That Ended Peace» ble for fire år siden, da verden markerte starten på krigen, trukket fram som den fremste i flommen av nye verk. Mens det offisielle Europa da gjorde seg klar for en sommer med store ord og hornmusikk, kastet hun seg over oppgaven med å svare på det mest grunnleggende av spørsmål: Hvordan kunne Europa la seg trekke med ut i et gjørmehav av død og katastrofe? Nærmest med åpne øyne marsjerte verdens mest moderne land, de fleste velfungerende demokratier, inn i en konflikt som skulle ta livet av atten millioner mennesker, skade dobbelt så mange, blø økonomiene i hjel, knuse imperier og forandre Europa og verden for alltid.

Freden hadde aldri vært dypere enn den var i Europa på starten av 1900-tallet. Nettopp slik vi tror eller i det minste har trodd om vår egen tid. Europas historie er i praksis en lang krigshistorie avbrutt av fred. Årene fra 1815 og fram til krigsutbruddet var det store unntaket i europeernes historie. Det hadde vært konflikter, som i 1870–71 da franskmennene uten suksess prøvde å hindre tyskerne i å samle seg i et stortysk rike, men krigen hadde vært kortvarig og endelig. 1800-tallet hadde vært lite annet enn fantastisk. Den relative freden hadde skapt blomstrende økonomier som stadig vokste tettere sammen, de teknologiske framskrittene var blendende, vitenskapen viste vei og livet for massene var blitt utrolig mye bedre. Nye medisiner, bedre helse, bedre mat, bedre utdanning. Bedre liv. MacMillan undret på hvorfor freden ikke varte.

Maren Sæbø: Aldri mer sa man i kjølvannet av folkemord i det tjuende århundre

Hun startet sin analyse år 1900 i Europa. Hennes fargerike øyeblikksbilde var en blendende parallell til vår egen tid. Fred og utvikling hadde gått hånd i hånd siden Napoleon la ned våpnene. Tilbakeliggende land som Russland var på vei framover. Det nye Tyskland og deres progressive landsfader Otto von Bismarck hadde tatt de første stegene mot den moderne velferdsstaten, med alderspensjon og arbeidsledighetstrygd. Kortere arbeidsdager og ferie ble vanlig. Samtidig kom elektrisiteten for fullt til Europas raskt voksende byer der aviser nådde millionopplag. Tog og annen kommunikasjon knyttet Europa tettere sammen. Man reiste passfritt gjennom kontinentet. Masseproduksjonen gjorde forbruksvarer tilgjengelig for alle. Massene begynte å organisere seg og fagforeningene vokste seg sterke og innflytelsesrike. Troen på framskrittet nådde religiøse proporsjoner.

Det var denne tida den østerrikske forfatteren Stefan Zweig beskrev i «Verden av i går» som «en gyllen tid av trygghet». Kjenn på den erkjennelsen. Kan vår egen tid oppsummeres bedre? Ingen i dag tror på noen ny, stor krig, selv om vi har begynt å hviske om det. Vi har jo som 1914-menneskene også for mye å tape. Den rådende tidsånden var positivisme, en tro på at mennesket og samfunnet gikk framover, at tilbakeskritt var naturstridig, og at krig derfor var en logisk umulighet. Krig var irrasjonelt. Også økonomisk. 100 år etter freden er det ikke konstruktivt å spekulere på hvilken nasjons skyld det var at Europa endte i gjørma. Det fins argumenter for alle varianter av skyld og årsak. Men et sted der ute mellom nasjonalisme, allianser, mistillit, marinekappløp, maktbalanse, monarker, sosialdarwinisme, ære, svake politikere, sterke generaler og en naiv, grunnleggende tro på at det ikke kunne bli krig, ligger svaret.

Trenger nye venner: Europa må slutte å tro at Trump vil gå over

Den viktigste lærdommen 100 år etter første verdenskrig er kanskje ikke den dyrekjøpte freden, de mange millioner døde, all smerten, men hvor fort ting kommer ut av kontroll når faktorene blir mange. Kanskje er nettopp mangelen på et endelig, tilfredsstillende svar på hvorfor, den viktigste arven fra første verdenskrig. En gåte som skal holde oss grublende. Og våkne.

Lars West Johnsen

Sjefredaktør (konst.)