«Den dagen føltes som den siste dagen i verden, som om alt var i ferd med å kollapse, jeg trodde dommedag var kommet». Setningen står nederst på side sju i en tjue sider lang rapport fra FN om det siste årets fordrivelse av rohingya fra Myanmar. For innbyggerne i Rakhineprovinsen i Myanmar var dommedag 25. august i fjor. Den dagen satte den burmesiske hæren i gang en kampanje for å fordrive rohingya-minoriteten fra provinsen, i månedene som fulgte vandret 700.000 mennesker over til nabolandet Bangladesh for beskyttelse. Og så ble det bare verre. Rapporten fra FNs menneskerettsråd som kom sist uke er historisk, ikke bare fordi den dokumenterer enda en plett på vår felles historie, men fordi den tar i bruk usedvanlig krasse ord om Myanmars fordrivelse av rohingya det siste året. Ordet «folkemord» er ikke noe man tar lett på, selv om man de siste årene har brukt både «folkemordlignende» (Sør-Sudan) og «folkemordkampanje» (jesidiene i Nord-Irak). Myanmarrapporten er også historisk fordi den for første gang ber om at en gruppe generaler fra Asia må stilles for den internasjonale strafferettsdomstolen (ICC), en domstol som opp til nå primært har hatt afrikanere på tiltalebenken.
Det tjuende århundret skulle bli kjent som «folkemordets århundre». Det begynte i tysk Sørvest-Afrika, i dagens Namibia, i 1903. Etter å ha blitt fratatt land og rettigheter gjorde herero- og nama-folket opprør mot kolonimakta. Denne på sin side svarte med å drive befolkningen ut i ørkenen, hvor mange døde av sult og tørst. De overlevende ble satt i konsentrasjonsleirer. Da leirene ble avviklet i 1907 var det svært få overlevende. Disse leirene, hvor det også ble utført medisinske eksperimenter på fangene, har siden blitt framholdt som modell for nazistenes utryddelsesleirer, tretti år senere.
Det som kjennetegner et folkemord, er at det finnes en slags plan, et ønske om å utrydde et helt folk. Beslektet med den juridiske termen «folkemord» er «etnisk rensing» som har som formål å fordrive en bestemt folkegruppe fra et område. Slik herero og nama ble fordrevet, slik armenerne ble fordrevet fra Tyrkia i tiåret som fulgte. Det hittil største folkemordet var det gjennomført av nazistene under andre verdenskrig, på jøder, sigøynere og andre. Det hittil mest effektive var folkemordet i Rwanda i 1994 der rundt en million ble drept på bare 100 dager. Begge disse folkemordene var i tillegg til å være nøye planlagt og gjennomført, resultat av en ideologi der en gruppe anses som mindre verdt og endog en trussel, mot en annen gruppe.
Folkemordet i Rwanda skulle jo aldri ha skjedd, for folkemordet under andre verdenskrig førte til opprettelsen av et internasjonalt system hvor nettopp slikt skulle unngås. FN og det øvrige internasjonale systemet har mange gode formål. Men dette er det absolutte, dette er det som skal unngås for enhver pris, at en regjering eller styresmakter vender seg mot en del av egen befolkning. At man utrydder folk. I 1948 ble Konvensjonen om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord, eller Folkemordkonvensjonen, vedtatt. Allikevel fortsatte uhyrlighetene gjennom hele den kalde krigen, ofte under dekke av den kalde krigen. Intervensjon var umulig, det sørget supermaktene i Sikkerhetsrådet for, der de la ned veto mot intervensjon mot den ene massakren etter den andre. Konvensjonen ble faktisk ikke brukt som rettsgrunnlag før i 1998, da Rwanda-tribunalet pågikk. Den lå også til grunn for flere av sakene i oppgjøret etter forbrytelsene på Balkan.
Ved inngangen av 1990-tallet, da både massakrene i Srebrenica i Bosnia, og folkemordet i Rwanda fant sted, het FNs beredskapssjef Kofi Annan. FN kom til kort begge steder, en dyrekjøpt lærdom for ghaneseren Annan, som senere, da han ble generalsekretær for hele organisasjonen, satte i gang et reformarbeid for å gjøre verden bedre i stand til å forhindre folkemord. Dilemmaet er at vi har et internasjonalt system som er basert på at stater er suverene, samtidig som man skal kunne gripe inn overfor suverene stater om man tror disse vil begå folkemord.
I en tale til Generalforsamlingen i 1999 ba Annan om et nytt system der det siste kunne trumfe det første. I 2005 ble begrepet Responsibility to protect (R2P) introdusert, altså et ansvar for å beskytte en befolkning, også mot egne styresmakter, om man sto ovenfor massakrer eller folkemord. Det fantes allerede en situasjon på bordet der man kunne prøvd det ut, Darfur i Sudan. Men det skulle gå enda noen år før R2P ble brukt som begrunnelse. Og da i en situasjon som langt fra var så klar som den hadde vært i Rwanda eller Sudan. Etter at R2P fikk sin ilddåp mot Gaddafis styrker i Libya i 2011, har begrepet blitt lagt i skuffen. Følgen er at man i dag ikke har noen klar plan for hvordan man skal gripe inn når stater snur seg mot egen befolkning, om det er Den sentralafrikanske republikk, Syria, Sør-Sudan eller Myanmar. For å nevne noen områder der ord som «folkemord» og «etnisk rensing» brukes i dag.
Kofi Annans siste jobb var å lede en delegasjon til Myanmar. Rådet han ledet leverte sin rapport 24. august i fjor, altså dagen før dommedag slik det er beskrevet i forrige ukes FN-rapport. Anbefalingene fra Annans siste rapport, deriblant økt press fra det internasjonale samfunn mot Myanmars styresmakter, fikk ikke den nødvendige støtten i FNs sikkerhetsråd, Kina la ned veto. Nå skal også denne siste rapporten opp i verdens mektigste forsamling. Kina kalte i forrige uke den «ensidige kritikken (av Myanmar) uhjelpsom». På mange måter er vi tilbake til situasjonen under den kalde krigen, der en gruppe mektige stater bytter på å gjøre FN tannløst og hjelpeløst stilt overfor verdens verste forbrytelse. Dermed er vi stadig i folkemordets tidsalder.