KrF og demokratiet

Valget KrF skal ta fredag, kommer til å få konsekvenser i år framover. Ikke bare for partiet selv og lederen Knut Arild Hareide. Også venstresiden, med Ap og Jonas Gahr Støre i spissen – og høyresiden, med Høyre og Erna Solberg i spissen, vil få sin politiske framtid formet av det som skjer når KrF samles på Gardermoen.

Enkelte har pekt på at dette er udemokratisk. Argumentet synes å være at det blir helt ute av proporsjoner når et lite parti med om lag fire prosent av velgerne skal avgjøre hvilken regjering Norge skal ha. Dette synet på KrF og andre mindre partier har tidligere kommet til uttrykk ved at de større omtaler dem i ganske nedlatende ordelag. Fra Frp-hold har man eksempelvis kalt KrF «et lite tulleparti».

Vi er dypt uenig denne måten å karakterisere demokratiet på. KrF er sant nok på vippen og dermed i posisjon til å tippe flertallet i Stortinget til høyre eller til venstre. Men det betyr ikke at KrF alene bestemmer hvilken regjering landet skal ha. Dersom KrF peker på Erna Solberg, vil de stå sammen med Frp, Høyre og Venstre. Peker de på Jonas Gahr Støre, står de sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Det er – selvfølgelig – ikke fire prosent av velgerne, men et flertall i Stortinget, som er maktgrunnlaget for en regjering. Å vippe et flertall betyr ikke at man har flertall alene, men sammen med andre. Dette burde være unødvendig å påpeke.

Grunnen til at det likevel er viktig å gjøre det, er underteksten i påstandene om at KrF har for mye makt eller at det på noe vis skulle være udemokratisk at partiets stemme blir hørt. Vi ser en økende tendens, både i Norge og internasjonalt, til at denne typen argumenter vinner terreng. Forsøk på å delegitimere meningsmotstandere ved å påstå at de handler i strid med en ikke nærmere angitt folkemening, fortrenger saklige, politiske argumenter. Det vil igjen skape en forgiftet politisk atmosfære, der mistenksomhet dominerer. Det er ikke vår politiske offentlighet tjent med.