Det tredje alternativet

Det finnes et tredje alternativ i konflikten mellom Israel og Palestina: Et Israel med et solid jødisk flertall som strekker seg fra Middelhavet og Gazakysten, over Vestbredden og helt til Jordanelva. Så lenge Israel presser på for dette tredje alternativet, er det meningsløst å diskutere enstatsløsningen og tostatsløsningen.

Da Trump tidlig i mai flyttet den amerikanske ambassaden til Jerusalem, vakte det reaksjoner. FNs generalsekretær António Guterres understreket at det ikke finnes noen plan B; tostatsløsningen er det eneste alternativet der Israels og Palestinas ønsker vil bli oppnådd. Saed Erekat, mangeårig palestinsk sjefforhandler for PLO, mente derimot at mulighetene for tostatsløsningen er ødelagt. Ifølge ham har Trump ved å flytte ambassaden tvunget fram en enstatsløsning.

Men verken enstatsløsningen eller tostatsløsningen er sannsynlige utfall av Israel-Palestina-konflikten. Israel vil aldri akseptere enstatsløsningen på grunn av den demografiske trusselen det medfører: Dersom palestinere og israelere skulle leve sammen i en felles stat, så ville det jødiske flertallet, og dermed Israels jødiske karakter, forsvunnet.

Angående tostatsløsningen, så har et forslag basert på grensene fra 1967 overveldende internasjonal støtte, men ikke av Israel og heller ikke fra USA. Sist gang dette forslaget ble stemt over i FNs generalforsamling, i november 2013, stemte 165 land for, 6 land avsto fra å stemme, og 6 land stemte mot. De som stemte mot, var USA, Israel, Canada, Mikronesia, Marshalløyene og Palau. På spørsmål om tostatsløsningen i januar i år svarte Netanyahu at han vil unngå å bruke merkelapper på en framtidig løsning.

Israel begrunner dette med at de ikke kan forhandle med Hamas når organsisasjonen ønsker å utslette Israel og stadig vekk sender raketter. Dette er bare delvis sant.

I virkeligheten har det kommet flere seriøse fredsinitiativ. Sist gang var i 2014 da Hamas i Gaza og Fatah på Vestbredden mønstret en samarbeidsregjering. Hamas gikk med på å la Fatah bekle alle rollene i den nye samarbeidsregjeringen, og samarbeidsregjeringen innfridde samtlige forhandlingskrav fra USA og EU, blant annet garantier om ikkevold og anerkjennelse av staten Israel.

Mens USA og resten av verden jublet over dette initiativet, var man fra israelsk hold forbannet over å måtte forhandle med palestinerne. Israel signaliserte umiddelbart at de ikke vil snakke med den nyetablerte samarbeidsregjeringen, og annonserte istedenfor planer om 1500 nye bosettinger på Vestbredden.

Da tre israelske gutter ble kidnappet fra bosettinger på Vestbredden i juni 2014, og senere brutalt drept, fikk Israel påskuddet de trengte for å undergrave samarbeidsregjeringen. Selv om israelsk etterretning i avhør konkluderte med at en uavhengig celle uten tilknytning til Hamas sto bak drapene på de tre israelske guttene, startet Israel en 18 dager lang offensiv på Gazastripen, noe som resulterte i 2000 drepte palestinere. Hamas svarte på offensiven med sin første rakett på 18 måneder.

Vi ser det samme igjen og igjen: Israel og Hamas inngår en våpenhvile, Hamas overholder våpenhvilen til tross for sin pompøse retorikk om å utslette Israel, Israel bryter betingelsene for våpenhvilen, Hamas svarer med raketter, og Israel starter en offensiv på Gazastripen. Operasjonene Cast Lead, Pillar of Defence og Protective Edge følger denne trenden.

For å sikre at annekteringen av Vestbredden fortsetter, stiller Israel to krav som de vet palestinere ikke kan godta. Det første er at byggingen av ulovlige bosettinger fortsetter, det andre er at USA skal være mekler i forhandlingene. For palestinere innebærer en seriøs fredsavtale selvsagt stans i byggingen av ulovlige bosettinger, slik verdenssamfunnet har krevd i mange år. Videre har palestinere ingen tillit til USA som upartisk megler all den tid de støtter Israel diplomatisk, økonomisk og militært. Enten palestinere velger å forhandle eller ikke, blir resultatet uansett at annekteringen av Vestbredden fortsetter.

Åkre og beiter som er livsgrunnlaget til palestinske bønder og gjetere, erstattes med bosettinger og veinett forbeholdt bosettere. Med over en halv million israelske bosettere på Vestbredden i dag har palestinere så langt mistet tilgang til en tredjedel av Vestbredden, skriver Amos Harel i den israelske avisa Hareetz.

Hvor skal palestinere gjøre av seg når det nye Israel tar form?

Ifølge en rapport fra FN publisert i juni i fjor har Gaza blitt ulevelig, hovedsakelig takket være den elleve år lange israelske og egyptiske blokaden. Befolkningen til Gaza har under 4 timer strøm hver dag, 97 % av vannet er udrikkelig, og arbeidsledigheten er ifølge Verdensbanken den høyeste i verden. Samtidig kan de færreste forlate landstripen. Med mindre blokaden løftes umiddelbart, overlates altså Gazas innbyggere til seg selv for å dø.

På Vestbredden er ikke situasjonen fullt så dyster. Tidligere israelsk utenriksminister, Moshe Dayan, forklarte på 80-tallet sine partivenner hva de kan fortelle palestinske flyktninger på Vestbredden som spør: «Vi har ingen løsning, dere vil fortsette å leve som hunder, og de som ønsker å dra kan dra. Så ser vi hva denne prosessen leder til.»

Israel har vunnet, og palestinerne har tapt, sa historieprofessor Hilde Henriksen Waage til NRK i mai, etter at Trump flyttet den amerikanske ambassaden til Jerusalem. Israel har lykkes urovekkende godt med å ignorere internasjonal lov og sabotere fredsforhandlingene med palestinere. Slik vil de nok fortsette fremover. Likevel diskuterer vi ulike løsningsalternativer som om myndighetene i Israel ønsker å leve i fred side om side med palestinere. Kanskje er det på tide at vi slutter å diskutere enstatsløsningen og tostatsløsningen, og heller stiller oss selv følgende spørsmål: Hvordan oppnår man fred i en konflikt der en av partene ikke ønsker det?