Norges evne til nyskapning starter i barnehagen

Utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen er uteksaminert og har avansert til næringsminister. Nå skal han stake ut kursen for norske arbeidsplasser. Røe Isaksen har den viktigste ministerposten, for ingen andre deler av det norske samfunnet står foran større endringer enn næringslivet.

Vi må leve av noe nytt etter oljen, men før Nordsjøen er tom vil næringsliv endres av digitalisering, automatisering, miljøkrav og eldrebølge. Vi møter disse utfordringene med en høyt utdannet befolkning, et høyteknologisk næringsliv og en lovende startup-scene. Alt ligger til rette for at vi skal lykkes med transformasjonen.

Likevel er vi på villspor.

I en globalisert verden skrumper avstandene inn, uten å bli enklere av den grunn. Alle problemstillinger får flere interessenter, løsninger og resultater. I design- og teknologiselskapet Making Waves er vi en del av bransjen som gjennomfører digitaliseringen av Norge, og vi oppdager tidlig hvilke egenskaper som er viktige for å sikre verdiskapning i fremtiden.

Vi ser at den viktigste egenskapen fremover er evnen til kreativ, kompleks problemløsning. Denne evnen er grunnkomponenten i all nyskapning: Innovasjon skjer når eksisterende og nye ideer settes sammen på kreative, verdiøkende måter. Andre viktige egenskaper er åpenhet og empati. Kompleks problemløsning krever at forskjelligtenkende mennesker samarbeider.

Vi er ikke alene om å observere dette. World Economic Forum rangerer kompleks problemløsning som den aller viktigste evnen å inneha om man skal lykkes fremover. På de neste plassene kommer kritisk tenkning og kreativitet. Hvordan skal vi som samfunn møte behovet for disse egenskapene?

Det starter med barna våre. Og det er her vi er på bærtur.

For tre år siden fikk Kaspar, min sønn som da var to, sitt første Lego-byggesett. Som sivilingeniør og engasjert far kjøpte jeg et sett som var godt over hans alderstrinn. «Jeg kan hjelpe deg», sa jeg – drevet av en god porsjon egenmotivasjon. Brannbilen ble bygget opp (av meg), og både far og sønn var godt fornøyde. Så var det tid for lek og en kopp kaffe til far. Det var med stor frustrasjon at jeg etter fem minutter så at hele byggesettet var i tusen knas, og at Kaspar hadde begynt å bygge en snål og helt ugjenkjennelig konstruksjon i stedet. «Nei, nei, du må ikke ødelegge!», utbrøt jeg. Jeg var i ferd med å gå i samme felle som omtrent alle norske utdanningsinstitusjoner.

Den frie, fantasifulle leken er barnets naturlige modus operandi. Forskning bekrefter at lek tidlig i livet er viktig for å bygge kreative egenskaper og for bli god til å samarbeide, også med forskjelligtenkende.

Likevel: Politikerne presser barnehagene til å bli treningsanlegg for skolen, stikk i strid med mange fagpersoners anbefalinger. Barnehagene speiler skolens fagområder, og barna drilles i skoleforberedende ferdigheter: Forskning viser at 70 prosent av norske barnehager arbeider mye med tall og formler sammen med femåringene. Nesten 80 prosent trener barna mye på «blyantgrep», hvor underlig det enn høres ut. Skoleforberedelsene går på bekostning av leken barna trenger for å utvikle verdifulle egenskaper.

Skolepolitikken fortsetter i samme spor. Barna skal testes i nasjonale prøver, lærerne dynges ned av rapporteringskrav og rekker ikke se den enkelte. Lekser og frykten for å gjøre det dårlig på prøver stjeler tid fra lek og fysisk aktivitet. Dette er kjent materie, men altså ikke hva fremtiden trenger. Du kan ikke pugge deg til kreativ, kompleks problemløsning, kritisk sans og samarbeidsevner. Likevel styres skolen av testing av pensum og klatring på PISA-rankingen. Selv når det er negativ korrelasjon mellom høy PISA-score og evnen til nyskaping: Landene med de flinkeste PISA-elevene gjør det svakt på indeksen Global Entrepreneurship Monitor, som måler lands innovasjonsevne.

Vi hører om ambisiøse lærere som bruker all sin tid på å teste og rapportere om elevenes måloppnåelse, og som hopper av fordi de ikke orker mer.

I næringslivet vet vi at testing og «performance management» ikke fungerer, og sågar er kontraproduktivt for motivasjon og prestasjon. Selv de største amerikanske dinosaurene, som Microsoft og Accenture, har droppet å gi score til sine ansatte, til fordel for styrkebasert ledelse og positiv forsterkning.

Forskning og erfaring viser altså at testing er ødeleggende for voksne folk i arbeidslivet. Hvordan er det da mulig at vi fortsetter – og intensiverer – bruken av denne destruktive metodikken overfor små barn?

Barna skal selvsagt fortsatt tilegne seg ferdigheter og kunnskap i skolen. Men alt tyder på at fremtidens arbeidsliv også vil sette pris på kreative, samarbeidende problemløsere. Da er det et problem når utdanningspolitikken henger fast i fortidens pugg- og test-regime.

Vi har en appell til utdanningsminister Jan Tore Sanner og næringsminister Røe Isaksen: Snakk sammen! Sørg for at Sanners elever får anledning til å utvikle seg til å bli de attraktive arbeidstagerne Røe Isaksen vil trenge. Dere får noen vågale tips på veien:

• La barna være barn til de er minst syv år gamle. Det første skoleåret må være preget av lek, i tråd med den opprinnelige intensjonen bak seksårsreformen.

• Fjern karakterer før videregåendenivå. Vi voksne slipper å bli testet, hvorfor må barna?

• Alle barn har styrker. Se dem og bruk tid på å forsterke det de er gode på. Vi voksne får jobbe med det vi har interesse for og er flinke til. Hvorfor må alle barna gjennom samme trakten?

Etter å ha forsøkt å styre Kaspars Lego-lek kom jeg heldigvis til sans og samling etterpå. Nå prøver jeg å la begge guttene mine på tre og fem gjøre akkurat som de vil med byggesettene far setter sammen først. Jeg kjenner på at det er vanskelig. Samtidig er det helt fantastisk å se alle de sprøe sakene de bygger – Brio, Lego og trekvister i skjønn forening.