Våre medlemmer i Fellesorganisasjonen (FO) jobber i ulike områder i velferdsstaten. Som ansatte i barnevernet, Nav eller i skolen ser de daglig hva fattigdommen gjør med barnas oppvekst og foreldrenes selvbilde. Dette dreier seg ikke først og fremst om sosial nød hvor familier ikke har mat, klær og bolig, men om søsknene som heller ikke i år skal på sommerferie. Gutten som alltid blir syk før bursdagsselskap til klassevenner. 8-åringen som lever i en familie som ikke har penger til middag. Jenta som ikke har råd til fotballsko eller ungdommen som ikke har råd til egen laptop.
Omkostningene disse 101.000 barna tar burde være omkostninger politikere tok ansvar for. I stedet overlates det til organisasjoner som Fattighuset eller Frelsesarmeen. De gjør en kjempejobb og gjør hverdagen bedre for mange, men dette er bare en korvartig lindring.
De siste tiåra har vi i Norge opplevd at stadig flere barn lever under fattigdomsgrensa. Ifølge SSB vokser hvert sjuende barn i Oslo opp i familier med dårlig råd. Ingen andre byer i Norge har like mange fattige barn. Tallene fra SSB bekrefter at politikken som føres i dag ikke vil snu fattigdomsutviklingen på kort sikt.
Barnefattigdom er urettferdig, bidrar til utenforskap og bryter med barns rettigheter. Barn er uten skyld og uten mulighet til å endre sin situasjon. På tross av ulike politiske partiers ambisjoner om å gjøre noe med barnefattigdommen fortsetter den å vokse.
Vi i FO er særlig bekymret over at fattigdommen blant barn nå er nesten like høy som fattigdommen i befolkningen generelt. Dette er en ny tendens i Norge. Vi har tradisjonelt hatt lavere barnefattigdom enn generell fattigdom, noe som kan forklares med gode støtteordninger for barnefamilier, samt høy sysselsetting blant foreldre, inkludert mødre.
Barnefattigdom rammer spesielt barn av foreldre med lav utdanning, uten fast jobb og ikke-vestlig innvandringsbakgrunn. Barn med mange søsken, med enslig forsørger, i familier som mottar sosialhjelp eller andre stønader, er også utsatt, og har hatt størst relativ økning i risikoen for å befinne seg under barnefattigdomsgrensen.
Å løfte barn og foreldre ut av fattigdom krever både generelle tiltak rettet mot familien og målrettede tiltak mot det enkelte barn. Gode universelle ordninger er et viktig virkemiddel for å løfte familier ut av fattigdom og de oppleves mindre stigmatiserende av barn.
Dette forutsetter imidlertid at de universelle ytelsene øker i takt med prisnivå ellers i samfunnet noe som i Norge ikke er tilfellet. Barnetrygden har vært den samme siden 1995, i underkant av 1000 kroner i måneden per barn. FO anbefaler derfor tre grep:
1) Oppjuster barnetrygden til et 2018-nivå. Den er svært viktig for mange barnefamilier.
2) Øk sosialhjelpssatser og gode stønadsordninger til foreldre. Bestrebelsene for å få voksne mennesker – også foreldre – i lønnet arbeid må kombineres med offentlige stønader på et nivå som holder familier ute av fattigdom. Ved å innføre en minstestandard for trygdeytelsene som i dag ikke har det, vil omfanget av og nivået på barnefattigdom gå ned.
3) Sørg for gratis barnehage og SFO for alle barn. Alle tilbud i skolens regi må også være gratis.
Skal vi stoppe veksten av fattige i et av verdens rikeste land trenger vi ikke flere fine ord, men politisk vilje og handlekraft.