De olympiske vinterleker er over og Norge forsynte seg aller grovest av medaljene. Det er all grunn til å være stolt og gratulere.
Årets OL ble ellers et fint curlingmesterskap, med spill «natt og dag» i to uker, der alle møter alle og med kåring av verdensmestre i mange klasser. Curling er en idrett god som noen, og en fin TV-sport. Interessen i Sør-Korea er dessuten upåklagelig, og landets kvinnelag kapret sølvmedaljen. Under siste sommer-OL hadde golf en lignende rolle, spill i det uendelige. Men disse idrettene og de fleste andre har ikke noe spesielt å tjene på å kåre sine verdens beste i mylderet av OL-øvelser. (Bortsett fra en hevdvunnen og litt forunderlig prestisje i forhold til det vanlige VM).
Arrangementet baller stadig på seg. I dette OL, som besto av 102 øvelser i 15 disipliner, var det fire nye øvelser.
Til det gigantiske sommer-OL er fem nye øvelser kommet på programmet i 2020: surfing, skating, karate, softball og klatring. Dette innebærer 18 nye medaljeøvelser. Sommerlekene består dermed av hele 33 idretter fordelt på 42 disipliner, med i alt 324 konkurranser. Bowling og squash står på ventelisten!
Hvorfor alle idretter fortsatt skal samles i samme by, (eller område, som i Sør-Korea), der de mest forstyrrer hverandre, er et tankekors. Enkelte har ikke noe der å gjøre i det hele tatt, som langrenn i Pyeongchang, hvor det ikke finnes snev av interesse for denne sporten. Det blir da også mer og mer klart for hele verden at de olympiske leker for lengst har overlevd seg selv, er i dårlig harmoni med vår tid, og mer hemmer enn fremmer idretten.
Derfor: Legg ned de olympiske leker og frigjør dermed hvert fjerde år for idrettene til å arrangere et VM og kåre de samme mestrene på et hensiktsmessig sted, med eksisterende anlegg og et interessert publikum. Og gi TV-titterne bedre mulighet til å følge med, i porsjoner. Det vil samtidig kunne rydde opp i organiseringen av verdens idretter, antidopingarbeidet inkludert. IOC har vært en klamp om foten lenge nok.
Den olympiske ånd er stein død for evigheter siden. Amatøridretten husker ingen. OLs betydning for samhørighet mellom nasjonene er det rene pølsevev. Den behendige påstanden om arrangementets positive ringvirkninger har Council on Foreign Relations ettertrykkelig slått fast bare er en myte. I et halvt århundre har OL fremstått som forvokst og forkvaklet, der bestikkelser og korrupsjon har hørt til dagens orden, og med et pampeveldig IOC som nærmest har gitt inntrykk av å styre verden. Alt kaoset rundt russernes dopingsak før OL, sier alt om en idrettsbevegelse som er helt i ulage og galt organisert.
Kostnadene for å arrangere OL er enorme, anlegg bygges og rives etter 3–4 gangers bruk, blir stående som spøkelser, eller som evige pengesluk. Den endelig prislapp på lekene i Sør-Korea blir på 110 milliarder kroner. Typisk nok var de planlagt til 65 mill.Av de 13 arenaene ble seks bygd for mesterskapet, mens de andre ble påkostet store summer. Snart er langrennsarenaen tilbake som golfbane og hoppbakkene jevnet med jorden, og sletten igjen omskapt til fotballbane med nye tribuner. Området for alpint skal forsøkes ført tilbake som det var før OL, bl. a ved å bruke 700 millioner kroner til planting av ny skog etter snauhogsten. Den olympiske stadion, som det kostet 800 millioner å bygge, skal rives.
Sommerlekene i Tokyo (2020) var planlagt til 105 milliarder, men arrangøren meldte nylig at de blir tre ganger dyrere enn det opprinnelige budsjett. Den samme gamle visa.
Det er på tide å si at nok er nok og la OL gå over i historiebøkene. Skjønt det stopper seg vel selv. Rett og slett fordi ingen, bortsett fra noen få, fortrinnsvis autoritære og delvis korrupte stater, der folkemeningen ikke er avgjørende, vil ta på seg arrangementet. De fleste demokratiske land betakker seg, ofte etter å ha sendt søknad først. Innbyggerne vil ikke være med på den ville pengegaloppen, mens store deler av verden skriker etter økonomisk hjelp. Avslag kommer fra mange hold, bl. a Tyskland, Sveits og Østerrike. De sier nei takk!
Følgelig ble det til slutt bare to søkere til vinter-OL i 2022, Beijing i Kina og Almaty i Kasakhstan, etter at fem først meldte sin interesse, og tre trakk seg.
Idrettene er i dag organisert temmelig strømlinjeformet, ikke minst for å tilpasse seg tv-mediet. Det arrangeres VM, EM, World Cup, Grand Prix, osv. Fotball har f. eks. det perfekte opplegg med EM og VM og mellomliggende kvalifiseringsspill. Friidrett, håndball, ski, skøyter, osv. har også strøkne opplegg. Midt oppi de veltilpassede strukturene trenger det gamle OL seg forstyrrende inn hvert fjerde år. De rene VM er ikke bare lettere å arrangere og bedre å følge med på, men ofte også idrettslig av høyere kvalitet, (fotball m. fl.). Sør-Korea er forresten det perfekte sted for skøyte-VM. Sløyfingen av OL vil ikke gi mindre, bare bedre og ryddigere idrett, for utøverne, publikum og oss alle.
Disse tanker, som mange i dag gjør seg, er det nødvendig at noen begynner å artikulere så de høres. Johan Kaggestad sa det for eksempel slik like før OL: «Det er bedre for idretten å legge ned OL. OL i Rio var en parodi. Det samme kan sies om Sotsji». Og han la til i kjent stil, «det er forresten IOC som burde vært utestengt».
Norge, som OL-medaljegrossist og et velstående og demokratisk land i verden, bør ta initiativet til nedleggelsen av de olympiske leker, og dermed gi verdensidretten den etterlengtede mulighet for tilpasning til vår tid. Det som startet i nå lutfattige Hellas, bør avsluttes etter initiativ fra søkkrike Norge.