Debatt

Slipp fangene fri – det er vår!

2017 kan bli husket som året da det endelig løsnet i norsk narkotikapolitikk.

TEGNING: SIRI DOKKEN
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

TRONDHEIM (Dagsavisen): Enkelte endringer er så nødvendige, så selvsagte, så opplagt rimelige og rettferdige at de får tida før de kom til å virke nesten surrealistisk. Ubegripelig, til og med skammelig. Tenk at kvinner ikke hadde stemmerett før i 1913. Tenk at vi faktisk, inntil for bare litt over hundre år siden, i fullt alvor mente at kjønn gjorde halve folket uskikket til å ha grunnleggende demokratiske rettigheter.

Tenk at det var forbudt for kvinner å bestemme over sin egen kropp. At fremmede menn avgjorde om de måtte bære fram barnet eller ikke dersom de ble uønsket gravide. Og at sånn var det for bare førti år siden. Tenk at homofile risikerte fengsel for under 50 år siden, i alle fall hvis de var menn. Og at de ikke fikk gifte seg før i 2009.

Om kort tid kommer et nytt eksempel til å legges til denne typen oppramsinger: Tenk at man straffet og fengslet syke mennesker fordi medisinen de var avhengig av var forbudt, kommer man til å si. Tenk at ungdom som slet psykisk ble sendt til politiet og ikke til lege. Tenk at de aller, aller fattigste og mest sårbare i samfunnet måtte sone i bøtefengsel fordi politiet hadde tatt dem (og som regel anmeldt dem selv) for besittelse av ulovlige rusmidler. Ikke fordi politiet oppfattet reaksjonene som spesielt meningsfylte, men fordi de måtte oppfylle kvotene for antall oppklarte saker. Målstyring fører til så mangt, og da særlig når det kommer til alt det man ikke måler. Riksadvokat Tor-Aksel Busch har advart politiet mot å pynte på oppklaringsstatistikkene med «å løpe etter slitne narkomane», ifølge NTB. Men antallet som tas for bruk og besittelse av mindre mengder narkotika har økt med 43 prosent de siste ti årene ifølge Statistisk sentralbyrå.

Hvordan vil vi bedømme dette om 15 år? Endringen av narkotikapolitikken kom ikke plutselig og brått, vil man kanskje si, den kom langsomt og stille, vil man kanskje si. Men våren 2017, vil man kanskje si, begynte det å løsne for alvor. Det var da det ene partiet etter det andre la om fra en moralistisk til en humanistisk narkotikapolitikk. Den dødelige utopien om et narkotikafritt samfunn ble skrotet, en gang for alle. I stedet tok man realitetene inn over seg: Hvordan best hjelpe dem som sliter med psykiske problemer og rusavhengighet?

Narkotikapolitikken har fått et nytt utgangspunkt: Når folk ligger nede, er det kanskje bedre å prøve å hjelpe dem opp i stedet for å sparke dem?

Høyre har allerede hatt sitt landsmøte. Det samme har SV. Begge partiene har gått lange steg i riktig retning. Det er underholdende at SV ifølge VGs referat «vil la folk bruke hasj, ta ecstasy og sniffe kokain», mens samme avis omtaler Høyres nyorientering med den langt mer konservative tittelen «helseministeren vil ikke straffe rusmisbrukere». Poenget er uansett at SV vil avkriminalisere bruk og besittelse, mens Høyre ønsker å erstatte straff med behandling. Forskjellen er der, men likhetene er viktigere.

Denne helgen er det Senterpartiet som har landsmøte. Også der i gården er det endringer på vei. Hva slags titler VG-desken kan lage om høy og gress eller bønder med bønner er det strengt tatt bare fantasien som setter grenser for. Men i forslaget til nytt program, heter det at «norsk narkotikapolitikk har ikke nådd sine mål. Samfunnet har i for stor grad sett på narkomane som kriminelle, som først og fremst er møtt med straff. Senterpartiet vil jobbe for økt bruk av reaksjoner som har til hensikt å hjelpe mennesker ut av begynnende narkotikaproblemer og reaksjoner som sikrer alle tyngre brukere oppfølging og helsehjelp».

Denne narkotikadebatten er i realiteten to ulike debatter som har lite til felles ut over at de begge handler om ulovlige rusmidler. På den ene siden er det snakk om relativt milde stoffer som hasj og marihuana. Å ned- eller avkriminalisere bruk og besittelse av cannabis handler mye om å stanse sløsingen med politiressurser som i dag brukes til å straffe ganske harmløse overtredelser og om å sørge for at unge som sliter med psykiske problemer og rus, får hjelp av helsepersonell i stedet for å få politiet etter seg.

Den andre debatten handler om de aller svakeste i samfunnet vårt. Det er dem som bruker harde stoffer, og da spesielt heroin. Mange er tvunget til kriminalitet og prostitusjon for å finansiere forbruket. Det er ikke dopet i seg selv som skader og lemlester disse menneskene, det er livet de er tvunget til å leve på grunn av en norsk narkotikapolitikk som kjører dem ned. De er plassert i ingenmannsland, mellom skyttergravene i krigen mot narkotika. Det er på dette området det haster aller mest å få til en endring. Det dør hundrevis hvert år. Ikke bare av overdoser.

Senere i vår kommer landsmøtene etter tur. Fra Venstre, Arbeiderpartiet og Miljøpartiet de Grønne er det ventet lysglimt. KrF og Fremskrittspartiet drar fortsatt beina etter seg, slik de gjør i mange andre saker. Men begge partiene er i det minste for at kvinner skal ha stemmerett.

Etter valget vil vi med stor sikkerhet ha et Storting som er politisk rustet til å ta et oppgjør med gamle feil og overgrep i ruspolitikken. Det er vårens vakreste eventyr i år.

Mer fra: Debatt