I det nordøstlige hjørnet av Jordan, der landet grenser mot både Irak og Syria, strekker det seg en barriere gjennom ørkenen, en slags jordvoll. Parallelt med denne ligger en annen jordvoll, denne inne på syrisk territorium. Området mellom disse to ørkenveggene utgjør en demilitarisert sone mellom Sør-Syria og Nord-Jordan. Området er bortimot så ugjestmildt som det går an. Her finnes skorpioner, slanger, massevis av insekter, men ingen skygge fra den stekende sommersolen, og ingen vegetasjon for å tenne bål i en bitende kald vinternatt. Dette er ingenmannsland. Ingen mann skal være her. Ingen mann skulle behøve å være her heller, men likevel er det altså mange tusen syriske flyktninger som oppholder seg akkurat her. På flukt fra sine hjem og liv i Syria, uten mulighet til å slippe inn i Jordan, er de strandet her i «the berm».
Tallene over hvor mange flyktninger som befinner seg hvor i regionen, er, som alltid i denne enorme flyktningkrisen, vanskelig å være sikre på. Hjelpeorganisasjonenes estimat anslår at så mange som 85.000 flyktninger er strandet i «the berm». Det flyktningene vil, det de kom hit for i utgangspunktet, er å krysse grensen til Jordan. Drømmen er en organisert teltleir. Men selv slike drømmer har vist seg vanskelig å oppfylle. Jordan er et relativt lite og ressursfattig land med rundt 6,5 millioner innbyggere. Til sammen er over 650.000 syriske flyktninger registrert av UNHCR i landet. Jordanske myndigheter mener imidlertid at det faktiske antallet syrere som har kommet til landet, er over 1 million. Nå synes de det at det får være nok.
Før sommeren 2016 fungerte «the berm» som en ventestasjon, en slags menneskelig sluse. Det tok tid, noen ganger flere måneder, men sakte, men sikkert slapp flyktningene gjennom til opphold i Jordan. Men da et IS-angrep drepte seks jordanske vakter på grenseposten Rukhban i juni 2016, svarte jordanske myndigheter med å stenge slusene helt. Sikkerheten må komme først, sa Jordan, som fryktet at flere IS-sympatisører befinner seg iblant flyktningene. Ingen slapp ut av området. Inn slapp ingenting. I praksis hadde flyktningene valget mellom å bli værende, eller legge ut på en utmattende og farlig reise tilbake til den krigen de i utgangspunktet hadde flyktet fra.
Så ifra juni til november i fjor var 85.000 mennesker forlatt til seg selv, uten den humanitære hjelpen de har krav på som flyktninger. Eneste leveranse av nødhjelp kom i august, da flere tonn med mat, vann tepper og medisiner ble heist ned til flyktningene ved hjelp av en diger kran. Krisehåndteringsmessig var det kanskje et kreativt høydepunkt, men, om vi snakker om menneskelig verdighet, må vel nødhjelp-med-kran være et slags bunnivå?
Senere på høsten åpnet Jordan igjen for humanitærhjelp inn i området, men bortsett fra spesielt prekære humanitære tilfeller, er det ingen som kommer seg derfra. Så langt overlever syrerne med det de har og det de mottar, men situasjonen er selvsagt ikke bærekraftig over lengre tid. De bor midt i ørkenen. Det er et ingenmannsland. Alt her er tungvint, vanskelig, og farlig. Det finnes ikke veier, vann eller infrastruktur. Men så lenge det ikke er trygt å vende hjem, og så lenge Jordan ikke slipper dem inn, så forblir de strandet her.
På en måte var nødhjelp med kran-episoden et illustrerende bilde på den vestlige responsen på flyktningkrisen: «Ikke kom hit, bare hold ut, så skal vi nok hjelpe dere der borte!» Avtalene som er blitt inngått med Hellas og Tyrkia ble umiddelbart kritisert for å være i strid med flyktningretten, og nå viser det seg også at den praktiske gjennomføringen av avtalen går altfor sakte. For flyktningene er ikke bare strandet i ingenmannslandet «the berm», men også i Hellas og i Italia. I det lange løp er det vel så bekymringsfullt at denne politikken også får store konsekvenser for hvordan flyktningene blir behandlet i nærområdene. De store bistandspengesummene kommer vanligvis med masse krav til mottakerlandene. Å få våre utviklingspenger forplikter. Men i dagens forhandlinger med – og formaninger til – lokale myndigheter om deres håndtering av flyktningkrisen, står vi rett og slett i en svakere stilling enn før.
For det er ikke så lett for oss å holde flyktningrettens faner høyt, når staget er forsvunnet og stanga er i ferd med å knekke på midten. Kong Abdullah av Jordans uttalelse til BBC i februar 2016 var talende for problemene vesten står ovenfor, når vi krever respekt for internasjonal rett og konvensjoner i nærområdene. Kong Abdullah foreslo at dersom Europa ønsket å spille rollen som moralsk overmakt i disse spørsmålene, kunne Jordan med glede sørge for å transportere alle flyktningene til nærmest flybase, slik at de kunne fly til Europa, og bli bosatt der isteden? En drepende effektiv sjakkmatt av Kongen.
mareng@prio.org