Det er ikke første gang at Hanvold presenterer en teologi fullstendig på avveie, men samfunnet bryr seg lite. Vi venner oss til å akseptere teologisk råkjøring uten å ta til motmæle og sette tenkningen til veggs.
Jeg skal ikke ta det for gitt at flertallet av Dagavisens lesere kjenner til Jan Hanvold. Derfor må jeg bruke noen linjer til å presentere ham før jeg kommer til hovedpoenget med denne kommentaren.
De siste 15 årene har Jan Hanvold bygd opp TV-kanalen Visjon Norge fra sin base mellom Drammen og Mjøndalen. Fra studioene sendes det ut løfter om Guds store velsignelser. Her bes det om helbredelse og penger, alt skjer etter samme mønster som vi kjenner fra tilsvarende TV-kanaler i USA.
Hanvold er ikke lenger det lille bedehusets predikant. TV-sendingene når ut til nesten hundre tusen nordmenn via ulike kabelnett. Dette har gitt Hanvold stor innflytelse. I et maktkart som avisen Vårt Land har tegnet opp i den siste uken, er Jan Hanvold presentert som en av de 60 mektigste i det kristelige Norge.
I Visjon Norge har Jan Hanvold en programpost som heter «Skapende tro». Ifølge Vårt Land kom predikanten nylig med et vitnesbyrd om hvordan Gud «gjør mer enn det vi forstår og ber om». Hendelsen han forteller om går langt tilbake i tid. Han hadde kranglet med kjæresten, og fikk ut sitt sinne ved å kjøre i stor fart gjennom Drammens gater. Flere røde lys ble passert. Den ville ferden endte med at politiet stoppet ham. Førerkortet var i ferd med å ryke, men det var da Gud ifølge Hanvold grep mirakuløst inn. Politiet fikk melding om en brann, og de måtte forlate råkjøreren. Etterpå viste det seg å være en falsk brannalarm, og i Hanvolds verden var det et tegn på at Gud hadde grepet inn og beskyttet ham mot politiets inngripen.
Denne form for åndelighet – eller overåndelighet – er ikke så uvanlig i noen miljøer. Teologien er preget av et selvsentrert gudsbilde, «Gud er på parti med meg» i alle situasjoner. Er det så farlig da, vil noen spørre? Fra et kristent perspektiv er det absolutt ubehagelig at man presenterer en Gud som det blir vanskelig å tro på og som kan utnytte mennesker i en fortvilet situasjon.
Troende burde gått mann av huse for å protestere mot en slik gudsforståelse. Deler av kristenfolket svarer med å gi millioner av kroner til Hanvolds TV-imperium. Årlig omsetning er kommet opp i 90 millioner kroner, mye av det er giverinntekter.
Mange troende mener også at man ikke skal kritisere andre troende.«Krangling mellom trosfeller skygger for evangeliet», mener de som står for en slik harmonisering. De viser også til Hanvolds vanskelige fortid som «Gud har reist ham opp fra». Et slikt Guds verk skal man ikke kritisere.
Denne holdningen betyr at mye betenkelig teologi ikke blir tatt opp til ordentlig diskusjon. Hvor er biskopene og de øvrige kirkelederne? Tausheten er ille for kirken og svært uheldig for samfunnet.
For det er ikke bare teologiske innvendinger som gjør det nødvendig å ta oppgjør. Tenkningen gir også noen samfunnsvirkninger, særlig innenfor politikkens område. Det kjenner vi ekstra godt til fra deler av den politiske høyresiden i USA. Gud er ikke bare på parti med meg, men med «min menighet», «min nasjon» og andre land som Gud har et ekstra godt øye til, for eksempel Israel.
I religions- og pressefrihetens navn er det ingen mening i å ta til orde for at Visjon Norge skal forbys, men Jan Hanvold trenger å bli konfrontert og utfordret på sin teologi. Når Vårt Land ber ham om en kommentar, vil han ikke si noe.
Som åndelig maktperson må Jan Hanvold finne seg i å bli gått etter i sømmene. At han ikke vil delta i en slik debatt, gjør det ekstra viktig å følge opp.
Det er umulig å legge ned forbud mot den teologiske råkjøring som TV-predikanten Jan Hanvold og hans forbundsfeller bedriver, men det er på tide å si fra om skadevirkningene. Det er for mange som ikke skjønner hva de er med på å støtte. Gavestrømmen til kanalen bør tørke inn.
Helge Simonnes er tidligere sjefredaktør i Vårt Land og har nylig gitt ut boken «En Gud for de mange».