Arbeidsgiverforeningen Spekter ønsker muligheten til å pålegge legene å jobbe 60 timers arbeidsuker flere uker etter hverandre. Legeforeningen stritter imot og streiker. Samtidig bidrar administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten, med en retorikk som preges av arroganse og nedlatende holdninger overfor helsepersonell og deres representanter. Jeg frykter at en slik hard retorikk og arbeidslivspolitikk vil føre til en svekket rekruttering til helsesektoren.
Mange arbeidstakere har maksimalt 9-timersdager. Legene derimot kan pålegges å arbeide opptil 19 timer av gangen. Mens de fleste arbeidstakere har maksimalt 40-timers arbeidsuker har leger sagt seg villig til å jobbe 60 timer i uken, så lenge det avtales kollektivt og det er et visst opphold mellom 60-timersukene.
Det var og er fornuftig for å opprettholde en god arbeidsdynamikk på sykehuset, men Spekter ønsker å endre denne sedvanen for å planlegge turnus. De ønsker nå «muligheten» til å pålegge leger 60-timersuker flere uker på rad – i teorien helt opp til 38 uker. Dette er ikke bare umenneskelig, men også til fare for pasientsikkerheten. En sliten lege er en farlig lege. Det er ikke bare Legeforeningen og deres tillitsvalgte som sier dette, men også forskningen ser ut til å peke i den retningen.
Mange leger frykter for arbeidsmiljøet i «Spekters helsevesen». En ung lege som har ofret seks år på skolebenken og viet tre år i helsetjenesten har fått nok. Han oppfordrer i et innlegg i Dagbladet andre til å tenke seg om før de velger legeyrket. Han er ikke alene om dette.
«Hvis Spekter får det som de vil, kommer jeg ikke til å bli sykehuslege», sa en av venninnene mine under et kaffetreff i forrige uke. Dette er bekymringer som Spekter bør ta på største alvor. Men det ser ikke ut til å være tilfelle. Den harde arbeidslivspolitikken understøttes av den rå retorikken.
Sykepleiere bør jobbe mer istedenfor å sitte på kaffe eller gå på Sats, mente Spekter-sjef Bratten for noen år siden. Hvis det er dette som er oppfatningen til arbeidsgiverrepresentanten av helsepersonell, er jeg redd for at få blir motivert til å bidra til det kollektive dugnadsarbeidet, som er nødvendig for å skape pasientenes helsevesen.
Man kunne håpet på at Brattens retorikk hadde endret til det bedre med årene. Men råkjøret ser ut til å fortsette. I et intervju med DN kaller hun Legeforeningen for en «umoden» aktør.
I et annet intervju med Dagens Medisin sier Bratten at Legeforeningen «tilraner seg en ny» definisjonen av hva begrepene kollektivt og individuelt er, og antyder langt på vei at Legeforeningen tilfører begrepene nytt innhold.
Når var det sist man hørte ordbruk som ran og beskyldninger om infantilitet i et offentlig ordskifte om arbeidsavtaler? Når begynte vi å akseptere at arbeidsgivere sjikanerte helsepersonell?
Spekter og Bratten bør revurdere sin retorikk og ikke minst sin arbeidslivspolitikk. Ellers kan vi i fremtiden miste dyktige og motiverte helsearbeidere, som landet vårt er sårt avhengig av.
