Debatt

«Quisling ut eller inn»?

KONGENS NEI: Hva mente egentlig Johan Nygaardsvold?

BAUTA: Statsminister Johan Nygaardsvold ønsket nok Quisling ut av Forsvarsdepartementet og inn i fengsel 9. april 1940. Her fotografert under avdkuing av kongebautaen i Nybergsund i juni 1946.FOTO: THORBJØRN SKOTAAM/AKTUELL/NTB SCANPIX
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Tyskland angrep Norge natt til 9. april 1940, og statsmaktene flyktet ut av Oslo. I Hamar og Elverum var det i alt tre stortingsmøter 9. april 1940. Statsminister Johan Nygaardsvold holdt sitt lengste innlegg i det andre av disse møtene, ca. kl 1915. Innlegget var en situasjonsanalyse preget av pessimisme fra statsministeren. Nygaardsvold snakket mot slutten av innlegget om de kommende forhandlingene med tyskerne

(...) om hvilke betingelser Norge kan utøve sin suverenitet på. En av de betingelser – jeg skal slutte med det – måtte vel være at vi først og fremst måtte få Quisling ut og kanskje heller inn. Vi kan ikke tåle å ha Quisling som en slags Kuusinen i Oslo, når de samtidig tilbyr oss at vi kan få overta Regjeringen og de skal ikke hverken nå eller i fremtiden krenke vår territoriale selvbestemmelse og politiske uavhengighet.

Hva mente Nygaardsvold? Fra hvor var det han ville ha Quisling ut, og til hvor ville han ha ham inn?

I sin suksessbok «Kongens nei» fra 2011 tolker Alf R. Jacobsen Nygaardsvold på en ny og oppsiktsvekkende måte. Jacobsen skriver på side 90:

«Eksakt når regjeringen hadde fått kjennskap til Quislings intriger i Oslo, er ikke kjent. Men cirka klokken 19.15, da han holdt sitt innlegg, var Nygaardsvold åpenbart innstilt på å gå svært langt for å få til en forhandlingsløsning: (her følger så sitatet overfor fra Nygaardsvold).»

I ettertid har mange oppfattet statsministerens ord som et vittig uttrykk for at han hadde kommet til hektene igjen. Det er en umulig slutning ut fra de nyeste og mest presise referatene som foreligger. Det som referentene har skrevet ned, kan vanskelig bety noe annet enn at statsministeren som sa nei klokken 05 om morgenen, var villig til å ta Quisling inn i regjeringen klokken 19.15 – i håp om å få til en forhandlingsløsning.

Alf R. Jacobsen tolker det altså til at Nygaardsvold ville ha Quisling inn i sin egen regjering for å tekkes tyskerne. Arnfinn Moland, Hjemmefrontmuseets leder, viste i et innlegg i VG 22. mai 2011 overbevisende at Jacobsen tar feil. Selv sluttet jeg meg til Molands synspunkt i et innlegg i VG 14. april 2012, i en bokanmeldelse i MARG nr 1-2012, og i et innlegg i avisen Østlendingen 25. februar 2016.

I forkant av premieren på filmen «Kongens nei» 23. september har Vega forlag igjen utgitt Jacobsens bok. 2016-utgaven markedsføres som «Boken bak filmen». Utgaven i 2016 er ikke et nytt opplag av boka fra 2011, men den utgis som 1. utgave fra 2016. Så hva er da nytt? Både på omslaget og i forfatterens forord fortelles det at 2016-utgaven inneholder to nye etterord, ett med detaljer om kampene ved Midtskogen og ett om sendemann Bräuers møte med kongen. Det sies derimot ikke at det kritiserte avsnittet på side 90 også er endret. Dette er også det eneste som er endret i teksten fra 2011, så vidt jeg kan se.

Så hva står det nå på side 90? Det som Jacobsen skrev før sitatet fra Nygaardsvold, står uendret i 2016-utgaven slik det sto i 2011-utgaven. Men etter sitatet fra Nygaardsvold står det nå følgende:

Eksakt hva statsministeren mente med de knappe ordene lar seg ikke lenger klarlegge fullt ut. Men den finske overløperen Otto Vilje Kuusinen, som hadde flyktet til Sovjetunionen etter borgerkrigen mellom de hvite og røde i 1918, var av Stalin under vinterkrigen noen måneder tidligere blitt innsatt som leder for en kommunistisk marionettregjering som utfordret den legale regjeringen og sto klar til å overta makten etter et finsk nederlag. Det var en situasjon Nygaardsvold for enhver pris ville unngå.

Alf R. Jacobsen har altså tatt kritikken av 2011-boka til følge. Han påstår ikke lenger at Nygaardsvold ville ha Quisling inn i regjeringen. Men endringen gjør Jacobsen i stillhet uten å omtale det i det nyskrevne forordet. Og 2016-versjonen blir også uklar og vanskelig å forstå siden Jacobsen har beholdt setningen om at Nygaardsvold var «åpenbart innstilt på å gå svært langt». Og hvor skulle nå egentlig Quisling ut fra og inn til?

Hva visste Nygaardsvold om Quislings handlinger i Oslo da han holdt sitt innlegg 9. april 1940 kl 1915? Quislings person nevnes i to forskjellige innlegg i Stortinget før Nygaardsvold tok ordet. Stortingspresident C. J. Hambro sa i et innlegg ca kl 1850 at han hadde fått vite av handelsministeren som igjen hadde hørt fra telegrafdirektøren at det fra Forsvarsdepartementet i Oslo hadde gått ut en ordre om å stanse utenlandstrafikken av telefon og telegrafi. Da telegrafdirektøren «(...) undersøkte saken nærmere, fant han at det var Quisling som hadde etablert seg i Forsvarsdepartementet.» Litt senere, rundt kl 1905, altså rett før Nygaardsvold fikk ordet til sitt lange innlegg, hadde forsvarsminister Birger Ljungberg ordet i Stortinget. Ljungberg sa han hadde fått følgende telefonbeskjed: «Det er meldt fra Oslo at Quisling har overtatt kommandoen der nede, og han hadde anmodet generalstaben om øyeblikkelig å sende til Oslo til hans assistanse to av de yngre offiserer, hvilket generalstaben har nektet.»

Etter dette synes det nokså sikkert hvor Nygaardsvold ønsket Quisling ut fra og inn til. Quisling skulle ut av Forsvarsdepartementet. Quislings handlinger i Forsvarsdepartementet var første del av det kuppet som Quisling fullførte med sin tale i NRK rett etter Nygaardsvolds innlegg i Stortinget. Og Nygaardsvold ønsket Quisling inn i fengsel. Det har vært den vanlige tolkningen, og en annen tolkning er knapt mulig. Noen timer senere i stortingsmøtet i Elverum talte justisminister Terje Wold direkte om å «arrestere Quisling». Fordi flertallet av politikerne, og ikke minst statsminister Nygaardsvold, var villige til å forhandle med tyskerne om ettermiddagen og kvelden 9. april 1940, så må Jacobsen ha trodd at de samme var villige til å kompromisse med Quisling. Men Quisling var inderlig forhatt av nesten alle på Stortinget, og særlig av Arbeiderpartiet. Quisling hadde i årene før krigen ikke gjort annet enn å påstå at han ivaretok nasjonens interesser selv om folket i valg etter valg avviste hans parti Nasjonal Samling. Dette provoserte selvsagt folkevalgte politikere fra alle partier. Politikerne sa derfor endelig nei til forhandlinger med tyskerne dagen da de skjønte at tyskerne nå krevde Quisling som statsminister.

Powered by Labrador CMS