Kan Brexit bli til Bremain?

Den overraskelsen og indignasjonen vi har sett fra mange hold angående det britiske flertallet i folkeavstemmingen som stemte for avvikling av (leave) medlemskapet i EU, antyder manglende kunnskap. Sannheten er at britene aldri riktig har følt seg innenfor det europeiske felleskapet og kontinental kultur. De er en øy med den psykologiske effekten det gir av frihet og uavhengighet, samtidig har de gjennom århundret blitt truet og ligget i krig med kontinentale land – uten å ha blitt inntatt av disse. Med sitt EU-medlemskap har UK utviklet en sosial ulikhet som overgår USA. Den fattige, arbeidsledige og underbetalte delen av befolkningen fikk endelig vist sin motvilje mot den politisk-økonomiske eliten. Sammen med stemmene til tradisjonalistene i det konservative partiet, Toryene, som ønsket britisk selvstendighet fra det overnasjonale EU, så ble det Brexit – 51,9 prosent mot 48,1 prosent.

Den negative holdningen til EU har vist seg på ulike måter. Britisk media valgte negativitet i forhold til EU fordi den hatet Unionen. Latterliggjøring var morsomt. I 1980-årene krevde Statsminister Margaret Thatcher «my money back» og tvang EU til to ting. For det første: Regionalpolitikken i EU og dens støtteordninger ble viktig for å få «penger tilbake». Overføringene økte betydelig relativt sett og ble viktig for nasjonaløkonomien. Særlig for Skottland ga disse EU-midlene et viktig bidrag til utvikling, og representer en faktor til nasjonens flertall for «remain» i EU. Midlene var viktig for de utløste også midler fra Westminister. Et tilskudd fra EU krever nemlig et tilsvarende bidrag fra den britiske stat.

For det andre ble EU tvunget til å akseptere unntak i sitt konstitusjonelle regelverk. Storbritannia ble stående utenfor Schengen-avtalen med sitt krav til fri flyt av personer og felles ytre grenser til tredje land. Landet ble også stående utenfor den såkalte «sosiale dimensjonen», som krever involvering av europeisk fagbevegelse i forhandlingsprosesser om lovforslag og tiltak. Dette var et viktig poeng for Britisk Labour som støttet «remain» og oppnådde et flertall for dette standpunktet. Endelig ble Storbritannia stående utenfor Eurosamarbeidet. Det ble holdt fast på Pound Sterling som myntenhet. Disse unntakene viser landets notoriske frykt for EUs overstatlige myndighet og demokratiske underskudd. Uheldigvis markerte ikke folkeavstemmingen noe stort flertall for Brexit. Mange store problemer gjenstår. Det er mulig innenfor EUs lover og regelverk for Storbritannia å bruke lang tid på å gjennomføre de kompliserte og sensitive prosessene før formell utmelding er en realitet. Hva kan skje av utenforliggende ting; kriser, politisk spill, skjult diplomati? Men EU-toppene sier «hurry up and get out».

Dertil er det slik at det foreligger ikke noe levedyktig politisk alternativ som kan styre landet mot reell utmelding. Resultatet blir ytterlige oppsplitting av politiske partier, sosiale klasser og mellom de fire nasjonene Storbritannia består av. Skottland kan løsrive seg og fortsette sitt medlemskap i EU. Nord Irland kan søke sammenslåing med Irland og forblir slik i EU.

Det konservative partiet er dypt splittet. David Cameron annonserte sin avgang, og Boris Johnson stiller overraskende ikke som statsministerkandidat. Innenriksminister Therese May (remain) og justisminister Michael Gove (leave) har nå erklært seg som kandidater. I Labour er kaoset det samme, med en venstreside partileder, Jeremy Corbyn, som medlemmene elsker, men partieliten hater. Et flertall i partiet sa ja til Remain, men et stort mindretall stemte Brexit. Den politiske eliten fjerner seg ytterlige fra det folket den skulle representere. Det er vanskelig på nåværende tidspunkt å se en klart definert politikk for utmelding og for samfunnsordning deretter. Nigel Farages UK Independence Party kjempet hardt for Brexit som et ettsaksparti og var slik på vinnerlaget. Nå har han trukket seg som partileder, men holder fast på sitt standpunkt. Partiet hadde og har ikke noe generelt program, og heller ikke aspirasjoner om å overta regjeringsansvaret. Tidligere London-ordfører, Boris Johnson, posisjonerte seg til å overta lederskapet og ville forsvare Brexit. Men han ble ikke tatt på alvor av de fleste i sitt eget konservative parti og trakk seg altså. Han hadde heller ikke noe program for hvordan han vil styre utmeldingsprosessen.

Kan Brexit bli til Bremain etter hvert i denne kaotiske situasjonen? Internasjonale eksperter antyder en slik mulighet. En ny folkeavstemming med endrede forutsetninger? Altså ja, men det vil være et katastrofalt svik mot folket, og avsløre Storbritannias eget demokratiske underskudd. Mot denne sviende muligheten står det faktum at egentlig ingen briter riktig føler seg innenfor det europeiske felleskapet og kontinentale kultur. For dem alle er europeisk føderalisme utenkelig.