Debatt

Valgkampen

«Homofili» er satt sammen av to ord: Likhet og kjærlighet. Det burde være umulig å hate noe så vakkert.

TEGNING: SIRI DOKKEN
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

På denne dag, ganske nøyaktig én uke etter terroren i Orlando, starter Pride-uka i Oslo. Jeg har skrevet om Pride-uka før, og tatt meg i å stusse over hvor mange selvfølgeligheter som renner ut av tastaturet ved en sånn anledning – likeverd, respekt, kjærlighet og folk er folk, alt det der. God jul og godt nyttår, liksom. Men i år er det alvor.

49 mennesker er skutt ned og drept. Omtrent like mange ligger på sykehus med skader, noen av dem kritiske. Denne teksten skal ikke handle om det stadig mer uklare motivet for denne ene massakren, men om det så mange lesbiske, homofile, biseksuelle og transpersoner har tatt opp i dagene etter angrepet: Undringen over at folk flest ikke forstår at de som lever LGBT-liv fortsatt må elske forsiktig og skjult, uansett hvor moderne, liberalt og tolerant samfunnet de beveger seg i tror at det er.

Lesbiske par kan ikke kline åpenlyst på Karl Johan. Heterofile kan det. To menn som er kjærester kan ikke holde hender på kafé og være trygge på at ingen reagerer på et eller annet vis. Heterofile kan det. En ung gutt som kommer hjem til mamma og pappa og forteller at den nye kjæresten hans også er en ung gutt, går gjennom noe helt annet enn han som sier at han har forelska seg i ei jente. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om transpersoner og de hindrene de tvinges til å forsere for å kunne oppnå noe så selvsagt som å leve hele liv som hele mennesker.

Etter Utøya sa vi «vi er alle AUF-ere». Etter karikaturdrapene i Paris stemte vi et unisont «Je suis Charlie». Det var sterke erklæringer om solidaritet og medfølelse. Men etter Orlando har vi ikke fått en bølge av «i dag er vi alle homo» eller «I am gay». Det er en indikasjon på at seksuelle legninger utenfor det flertallet betrakter som normalen fortsatt møtes med berøringsangst.

Alle som har luket løvetann, vet at ugresset spretter opp igjen ganske raskt hvis du ikke får med deg absolutt hele den lange, seige og kronglete rota. Selv en bitte liten, oversett bit er nok til at prosjektet blir mislykket. Kampen mot homohatet ligner på dette. Om vi nøyer oss med å bekjempe bare den tydeligste, mest absurde og fiendtlige forakten og aggressiviteten, vil det fortsette å vokse fram igjen. Den tunge kampen mot homohat er mye mer enn å ta avstand fra dødsstraff, steining og hatefulle svovelpredikanter.

Hvordan ser denne roten ut? Den knøttlille misforståelsen som virker ganske harmløs, men som blir så stygg hvis den får spire? Mest sannsynlig finner vi den i en setning en prest sa til meg en gang: «Jeg respekterer alle valg mennesker tar, selv om jeg kan være uenig». Det var ment som en liberal erklæring, et uttrykk for toleranse overfor homofile. Men jeg ble provosert. Hvordan kunne hun tro at homofile velger legningen sin? Hvem i alle dager vil seg selv så vondt at de frivillig utsetter seg for diskriminering, latterliggjøring og utenforskap bare for moro skyld? Til min store overraskelse og glede reagerte denne presten med et forundret «Jøss. Dette har jeg ikke tenkt nok på. Det må jeg visst gjøre nå».

Vanlig rasisme er lett å kategorisere, fordømme, og ta avstand fra blant annet fordi det er så åpenbart hva som er årsaken til at folk kommer i ulike farger. Blir du diskriminert for din etnisitet, blir du diskriminert på grunn av noe du ikke har valgt selv. Du er født sånn. Du har et selvsagt krav på å slippe fordømmelse. Heldigvis har du det. Bare svært innsnevra folk mener noe annet.

Like lite som folk velger å ha en bestemt hudfarge eller opprinnelse, velger de å ha en seksuell legning. Å være lesbisk eller homse er ikke et valg, det er å være.

Dette utgangspunktet er viktig, fordi det gjør alle former for diskriminering av homofile, enten det er sekulært eller religiøst, logisk umulige. Underteksten i all homofobi, både den lavmælte uforstanden og det rabiate hatet, er at skeive mennesker kan velge en annen vei, en annen seksualitet enn den de for øyeblikket foretrekker. De kan kureres, helbredes eller omvendes. Så lenge de ikke vil det, har de bare seg sjøl å takke.

Erkjennelsen av at den antakelsen er feil ser ut til å sige inn i miljøer som tradisjonelt har vært særdeles negative overfor homofile. Kirka har åpnet opp for vigsel av likekjønnede par. Til og med Fremskrittspartiet ser ut til å være i bevegelse. Det er ikke så lenge siden Carl I. Hagen sa om Pride-uka at homofili ikke er noe feire, at Sylvi Listhaug mente homoparaden nørte opp under fordommer eller at likestillingsminister Solveig Horne ville ha slutt på homoeventyr i barnehagen og kutt i støtten til homofiles interesseorganisasjoner.

Nå sier Horne at hun har modnet. Hun har gått i Pride-paraden med regnbueflagg, hun har besøkt homsepuben London i Oslo og hun mener at homofile bør kunne gifte seg i kirka og adoptere barn. Hun synes det er kult å bli kalt Homo-Solveig.

Akkurat hva som har ført til denne metamorfosen av Horne og andre, kan de sikkert svare best på selv. Men for alle andre som ønsker å kvitte seg med små eller store fordommer, anbefales dette utgangspunktet: Å respektere homofile handler ikke om å respektere valg. Det handler om å respektere mennesker. Det bør ikke være spesielt vanskelig.

Powered by Labrador CMS