Debatt

Hva vil du bli når du blir stor?

La aldri noen stoppe deg i å drømme om en bedre fremtid.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Året er 1994, jeg er 8 år og nr to i rekken blant fire søstre. Vi er født og oppvokst i flytningsleir. Hverdagen består av alt det vanlige alle barn gjør verden rundt. Leke, le, gå på skolen, lære nye ting og oppdage nytt hver dag. I tillegg til dette har vi en annen tøff realitet både de voksne og barna må forholde seg til, og det er at vi blir bombet så å si hver dag, men vi er vant med det. Vi er alltid på vakt og klar til å løpe og gjemme oss under bruer og i hule på fjellene når vi hører de aller første smell. Etter noen timer når det roer seg ned vender vi hjem, litt anspent, sliten og trøtt og fortsetter livet som vanlig igjen. For oss barna er dette hverdagen og eneste realiteten og hverdag vi kjenner til. Selvsagt blir vi redde, vi holder oss hardt for ørene når vi gjemmer oss under skolepulten de gangene det kommer bomber mens vi er i klassen, i håp om at det vil gå bra. Vi gråter når vi ikke finner en av foreldrene midt i kaoset, men når alt roer seg ned legger vi redselen til siden og blir helt vanlige barn igjen. Vi leker, hopper tau, synger og danser.

Vi har hørt om venner som har kommet seg til trygghet i Europa, der de har fine skoler, der det ikke er bomber. Der de kan gå på skolen uten å være redd for å ikke vende hjem igjen eller der de legger seg om natta uten å ligge våken og tenke på hva om jeg neste gang mister en av mine foreldre, som nabogutten gjorde. Tenk hvor godt det hadde vært å være der, der det er så trygt og fredfullt.

Selv om fremtiden er så fjern og usikker blir vi ofte stilt følgende spørsmål (av de voksne i flyktningsleiren) «hva vil du bli når du blir stor»? Jeg ville så mye, men jeg ville jobbe med barn, tenkte jeg alltid, innimellom hendte det at jeg sa jeg vil bli president uten å forstå hva det ville bety. Det spørsmålet som er så opplagt og vanlig andre steder hvor det ikke er krig, har mer verdi og betydning for oss. For det gir oss mot til å drømme. Å drømme om å bli noe og om å jobbe for det. Det gir oss håp om at vi kanskje vil nå til den alderen hvor vi kan velge å bli noe. At vi faktisk vil overleve denne traumatiske hverdagen og få en trygg og fin fremtid, en gang.

Året er 2016, det er 16 år siden jeg kom til Norge som politisk kvoteflyktning og jeg har mastergrad i pedagogikk. Traumene jager meg innimellom, eller kanskje oftere enn jeg tillater meg selv å innrømme og veien til å oppnå denne graden har ikke vært en dans på roser. For i motsetning til vanlige norske elever har vi ikke hatt samme skoleløp og familiebakgrunn. Vi har måttet jobbe og hjelpe til hjemme økonomisk. samtidig som vi har gått på skolen. Vi har tenkt på dem vi har etterlatt i krig, vi har hatt skyldfølelse for at vi er i trygghet med et hav av muligheter og at de ikke er, men vi har jobbet hardt. Til tross for manglende språkkunnskaper, til tross for foreldre med lav utdanningsbakgrunn har vi nådd langt. En søskenrekke på fire består nå av; en med mastergrad i pedagogikk, en med bachelor i statsvitenskap og som tar videre utdanning innenfor ledelse, en som har bachelor i pedagogikk og tar master i sosialt arbeid og en som er sjef i en dagligvare butikk. Vi har alle jobbet samtidig som vi har studert.

Dette vil jeg i første omgang takke mine foreldre for som alltid har ment at utdanning er viktig, som har fått oss til å tro på våre drømmer. En mor som til tross for å ha vært analfabet (frem til hun var i trettiåra) som alltid har påpekt hvor viktig det er at vi drømmer stort og jobber for å oppnå dem og som alltid har vektlagt hvor viktig utdanning er for likestilling. En far som alltid har minnet oss på at veien til fred og fremgang er gjennom utdanning. Og alle de i flyktningsleiren som spurte oss om hva vi ville bli når vi ble stor, de ga oss håp og tro på våre drømmer.

Så kjære integreringsminister Sylvi Listhaug, når du kommer med dystre spådommer som «Mange av dem som kommer, har veldig urealistiske forventninger om hva man kan oppnå i Norge. De ønsker å bli advokater og leger, og alt sånt, og mange får seg en nedtur når de kommer. Det jeg er bekymret for er at mange av disse som blir skuffet, kan gå inn i en kriminell løpebane.» (Politisk Kvarter på NRK P2 7. april) er jeg så glad for at det finnes voksne mennesker som motiverer barna til å drømme og jobbe for å oppnå dem og at det er flere av dem enn av dine likesinnede.

Og kjære du som sitter der usikker og lurer på om dine drømmer er urealistiske, at du ikke har like muligheter som andre barn i dette samfunnet, vil jeg si at jeg og mine søstre er en liten brøkdel av alle som har lykkes som har flyktning- og innvandringsbakgrunn. Om vi klarte å nå våre drømmer så gjør du det helt sikkert også og la aldri noen stoppe deg i å drømme om en bedre fremtid, om fremgang og om å bli rik på kunnskap.

Mer fra: Debatt