Et busskort til Mohammed

Det å ta buss i Norge er trygt. Få ulykker og sikre busser. Hvordan f.eks en flyktningegutt opplever det, med mulig sine erfaringer? Vites ikke, det er individuelt. Kan hende at buss ikke oppleves trygt? Eller at en kanskje ikke har kjørt buss før? I land og regioner der busser ofte blir brukt til terror og i seg selv er terrormål. Skaper frykt, ikke bare for nordmenn som hører om terror, men de som har opplevd terror.

Mine passasjerer møtes med et smil og et "hei", uansett. Det er ikke sikkert at smilet er like stort hver dag, eller hele dagen, men det er et smil, etterfulgt av et "hei", eller "god dag". Det samme når de går av bussen; "ha det bra!" Dette selvsagt for at folk skal føle seg velkommen, ikke minst sett og trygge. Jeg har kun sekunder og skape tillit og god atmosfære i døra. Snart sitter de bak meg, og ser kun en bred rygg. Da føler de muligens at de "kjenner den bussjåføren" basert på de sekunder i døra.

På samme måte kan vi møtes og vurdere hverandre I hverdagen. Det skaper inntrykk og holdninger. Ting vi oppfatter som "rett og galt", "snill og grei" eller "skummel og farlig". Slik er vi mennesker utstyrt. Det holder oss på "tå hev" og har redet mennesket gjennom historien.

Vi lever i et storsamfunn, et velregulert og oversiktlig samfunn. Her nord har vi vært vant til så mye "gjenomgangstrafikk". Tilfeldig forbipasserende, som f.eks i mellom-Europa. Dalsøkk, var adskilte og en reiste ikke utenfor kjente trakter. Slik har Norge forandret seg radikalt. Der en nå reiser mer ut av landet, innad i landet, men mange holdninger sitter igjen i lynne og vesen etter århundrer med en tilnærmet isolasjon og "firehundreårsnatten" under Danmark. De som kom, var embetsmenn fra Danmark, Hanseater og handelsfolk. Slik er nok Bergen en mer "åpen" by enn mange andre innlands-byer i Norge. Bergen er og var åpen vestover. Slik er landet og nordmenn formet.

Nå er en ny hverdag her og få husker, eller har erfart Hanseater. Men vi erfarer andre kulturer, tradisjoner, utseende, holdninger og klesdrakter. Slik lever vi i den beste tid og den mest utfordrende tid. Den beste der vi blir tilført, beriket og forandret. Vil en ikke tilpasse, så blir utfordringene større. En nordmann er fortsatt en nordmann, men det er kun begrepet som favner så mye mer og flere.

Slik er en dag på bussen et tverrsnitt av dagens (nye) Norge på fire hjul. Av passasjerer er det i hovedsak flyktninger, innvandrere, skolebarn/ungdommer, pensjonister, honnør-reisende og pendlere som fyller bussen. Det er hverdagen. Disse gir en trygg jobb, og forteller at det er bruk for en. Slik er vi alle avhengige av hverandre. Slik blir det en berikelse.

Tilbake til hverdagen, for det er her en lever, i det nære. Flyktinger reiser pliktoppfyllende til introduksjonskurs, til skole, arbeid og avtaler. Det er et samfunn som fungerer. Barn leveres og hentes i barnehage og dagene fylt av dagligdags rutine. Hverdagen favner alle med sitt krav og jag.

Ofte kommer det nå helt nye passasjerer. De har flytt hit, mulig akkurat ankommet landet? Der språkferdighetene i Norsk er fraværende eller lite utviklet, ennå.

To gutter, kom inn, penger i hendene og med hvert sitt busskort. Det skulle fornyes for 30 nye reisedager. Ingen ord ble sagt, men ønsket og behovet var oppfattet. Det er ikke alle som er like snakkesalige av de med norsk etnisitet heller, om de behersker språket godt.

Så der sto storebror, med penger for begge. -Pip- og kortet til eldstemann var oppdatert, og ferden bakover i bussen startet for ham. Lillebror sto igjen, så ned usikker, alene, og ventet.

Fikk kortet med baksiden opp, og på den hvite stripe for navnetrekk. Var det skrevet med svart tusj og barnebokstaver; "Mohammed" -Så foran billettmaskinen sto en ung gutt som i egenskap av sitt navn er;

prisverdig

Slik er et menneske mer enn en anonym person.

Alle har et navn. Gitt av oppriktige og kjærlige foreldre. Slik er vi ikke mer forskjellige som mennesker.

Et nytt -pip- og nytt kort klar med 30 nye reisedager.

Der uniformer for et barnesinn, kan være forbundet med noe annet enn "en bussjåfør en bussjåfør er en mann med godt humør," men heller menn som soldater og politi. Grensekontroll og tollere.

Var dette kun en dråpe i havet?, vel i en dråpe er hele havet. Vi kan føle oss handlingslammet, fortvilet og oppgitt over situasjonen, men alle kan påvirke sin hverdag. Denne handling skulle muligens aldri vært nevnt og den er muligens glemt?, men vil tro at en ung gutt alltid vil huske at han hørte sitt navn på en norsk buss for første gang.

Der han nå kan reise fritt og trygt i fylket. Få seg en utdannelse, skaffe seg en fremtid, for seg og sin familie. Han har nå et busskort, som bringer ham ditt for å oppnå dette. Så rikt kan et menneske bli, med et eget busskort. Reise fri, trygt i et nytt land, og verdensdel. Slik reiser vi alle globalt "kollektivt," Vi er avhengig av hverandre, der alle skal med.

-Velkommen ombord!