Innlegget er skrevet i samarbeid med Hilde Krogh, leder i Vergeforeningen Følgesvennen
Statsråd Sylvi Listhaug påstår at regjeringens dramatiske innstramningsforslag for enslige mindreårige asylsøkere er av hensyn til barna. Tvert om vil de gjøre alvorlig skade på barn som vi burde ha sett det som vår misjon å beskytte.
Regjeringen foreslår at alle mindreårige som anses å ha behov for beskyttelse fordi de mangler omsorgspersoner i hjemlandet, kun skal innvilges beskyttelse midlertidig. Straks de fyller 18, skal de vurderes ut fra standardene for voksne, med betydelig risiko for avslag. Etter enda en langvarig saksbehandlingsprosess skal mange deretter sendes ut til de krigsherjede og autoritære landene de flyktet fra.
Dermed skal 15-åringen tilbringe de neste årene i frykt som for hva som vil skje når han eller hun fyller 18. Dermed skal 18–19-åringen sendes tilbake til den krigen man ikke mente det var forsvarlig å sende 17-åringen til. Hvorvidt foreldrene i utgangspunktet sendte ham eller henne, hvorvidt foreldrene lever eller er døde, har nokså lite med dette å gjøre.
Når det foreslås innstramninger for en sårbar gruppe, framstilles det gjerne som om det er til deres egen fordel. I dette tilfelle er utgangspunktet en myte om at barna generelt sendes – eller i statsråd Sylvi Listhaugs ord: «tvinges» – hit av familien, gjerne for at familien selv skal tjene på dette. For dem av oss som er kjent med mange av de mindreårige, vet vi at historiene ofte er mye dystrere enn dette. Også informasjonen som finnes om hjemsendelse av penger og familiegjenforening, tegner et annet bilde.
Vergeforeningen har nylig kartlagt vergers observasjoner av tilbakesending av penger fra afghanske mindreårige. 26 verger med ansvar for til sammen 571 afghanske mindreårige svarte. Resultatet viste at kun fem sendte penger til familie i et annet land. En av respondentene pekte på at spørsmålet virket «...som en noe søkt problemstilling. Flertallet sliter med at de ikke vet hvor familien er, og det er sjelden at noen i det hele tatt har kontakt med hjemlandet.» Uten at det ble spurt direkte om dette, kommenterte omkring halvparten av respondentene at de fleste ikke har kontakt med familien. En av vergene skrev: «Av alle mine tolv mindreårige fra Afghanistan, har bare to hatt kjennskap til hvor familien befinner seg. De andre ti har ikke lenger en familie, eller de vet ikke hvor de befinner seg.»
I en del tilfeller har den mindreårige flyktet sammen med mor og søsken, men har blitt skilt fra disse under flukten. Uvisshet om hvor det er blitt av andre familiemedlemmer, utgjør en stor bekymring. Ifølge én av respondentene ble fem av hennes åtte afghanske vergebarn skilt fra familiemedlemmer under flukten. Fire av disse ble skilt fra mor av smuglerne.
Flere respondenter forteller at de har hjulpet den mindreårige med å komme i kontakt med Røde Kors’ oppsporingsprogram. Hvis planen var å komme til Norge for å sende penger hjem eller hente familien hit, ville de nok ha beholdt eller sikret kontakt med familien. Noen av de mindreårige har også flyktet fra til dels svært voldelige familieforhold. For mindreårige som lever i frykt for familien, er kontakt med denne meningsløs.
Dette sammensatte bildet bekreftes av andre kilder. Utrop har rapportert at det i perioden 2003–2008 var 1.547 enslige mindreårige som fikk opphold. Samtidig var det 123 saker hvor foreldre søkte familiegjenforening med mindreårige i Norge. Av de 29 som fikk innvilget familiegjenforening, hadde 70 prosent søkt flere år etter at den mindreårige fikk opphold, en del av disse mer enn ti år senere. Dette etterlater ikke et inntrykk av planlagt familieinnvandring. Det etterlater ikke engang et inntrykk av at de mindreårige hadde foreldre som kunne komme hit, eller som de visste hvor var.
Nyere tall fra UDI viser igjen at av de enslige mindreårige som ble innvilget oppholdstillatelse i 2013, er det mindre enn 6 prosent som har fått familiegjenforening. En av de største gruppene mindreårige har lenge vært afghanere. Bare én afghansk enslig mindreårig som fikk opphold i 2013, har senere blitt innvilget familiegjenforening. Langt flere hadde krav på det – hvis det bare hadde blitt søkt.
Ja, noen barn sendes av foreldrene eller andre familiemedlemmer. Som en afghansk mindreårig fortalte: Foreldrene hans levde stadig i flyktningleiren de sendte ham bort fra. De opplevde at for dem var livet over, men de ønsket en annen framtid for ham. Andre familier sender barna – deres mest verdifulle skatt – ut av en krigssituasjon.
Så nei, det er ikke generelt slik at foreldrene «tvinger» barna på flukt. Derimot er det slik at regjeringen har tenkt å tvinge dem ut, og gjerne med politiets hjelp. I mange tilfeller vil det bety noe helt annet enn å sende dem tilbake til familien. Svært ofte vil det bety å sende dem tilbake til krig, forfølgelse eller generell nød – forferdelige umenneskelige utfordringer som mange vil være tvunget til å møte på egen hånd.