– Det finnes mye visdom i kristendommen som kan anvendes i vår tid

– Hver gang jeg satte meg ned for å skrive dukket arkaiske ting opp, Gud og alle mulige greier kom helt malplassert inn i tekstene mine.

Det sier Carl Henrik Berge, debutforfatter og kulturjournalist i Morgenbladet. 24. oktober ble romanen hans «Saltstøttens sønn» utgitt av Kolon forlag, til strålende kritikk fra Vårt Land.

– Jeg tenkte at på et eller annet tidspunkt må jeg ta den impulsen på alvor og tørre å se på det. Det var da jeg begynte å se på den bibelske formen, sier Berge.

Den rette formen

Berge har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland, studert litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og journalistikk ved NLA-høgskolen. Romanen «Saltstøttens sønn» begynte han på for fem år siden. Da han søkte seg inn på et påbyggkurs på Skrivekunstakademiet, søkte han med det som ble begynnelsen på hans første bok.

– Først måtte jeg lære meg å skrive en roman, så måtte jeg lære meg å skrive denne romanen. Jeg brukte lang tid på å gi romanen den rette formen, sier han.

Han beskriver bibelen som «et fantastisk redskap for tenking», og et av de viktigste fundamentene for vår sivilisasjon.

– Det er fort gjort å se seg blind på fundamentalisme og alt som er kjipt med kristendommen, men det finnes ekstremt mye visdom der som kan anvendes i vår tid, blant annet fordi tekstene er så tilsynelatende enkle, samtidig som de kan brukes til veldig mye rart.

[ Svenske forfattere går imot en svensk kulturkanon ]

Språk skaper bilder

«Saltstøttens sønn» introduserer oss for en by i ørkenen som rammes av en himmelsendt straff som gjør alle innbyggerne om til saltstøtter. Alle utenom to, vel å merke. En mor og hennes sønn er de eneste overlevende, og på sin søken etter barnets far, en av de mange saltstøttene, må de ta seg frem i en verden som rykker stadig nærmere ødeleggelse. I Berges første roman kan vi lese om jernsengen ingen kommer levende ut av, en kjøpmann og en taktekker, syerske og portvokter, kannibaler, saltstøtter og groteske voldsbeskrivelser. Vi møter til og med et barn innbundet i en duk av den fineste silke, plassert i en sivkurv som daler ned fra himmelen.

I en verden der flere og flere romanforfattere skriver virkelighetsnært, kan man lure på hvor Berge har hentet fantasien sin fra.

– Den virkelighetslitteraturtendensen tror jeg kan gjøre unge skrivende ekstremt selvbevisste. Man står i fare for å få alt til å handle om en selv, og det er ingen fruktbar måte å skape litteratur på.

For Berge handler litteratur i stor grad om å glemme seg selv. Å finne sin egen stemme er en slags myte han ikke har noe tro på, sier han lattermildt.

– Det er jo ingenting unikt med oss.

Han stopper opp litt, som om han nettopp selv hørte hva han sa.

– Nei da, men for meg handlet det om å gå inn i teksten og leke med den, glemme meg selv og brukte kraften fra teksten til å tenke, og skrive skjønnlitteratur.

Romanen beskriver flere absurde hendelser langt fra den virkeligheten vi lever i. Likevel er det, takket være Berges konkrete språk, lett å se det hele tydelig for seg.

– Før mennesket hadde språk, hadde det bilder. Det er derfor vi drømmer i bilder og ikke i språk, og derfor ideene våre ofte kommer i bilder, og ikke som setninger. Bildet ligger liksom nærmere oss, språket lenger fra. Hvis man kan bruke språk til å skape bilder, treffer man mennesket på en mer intuitiv måte, sier Berge.

[ Her er bokhandlernes favoritter i år ]

Ikke politisk

Det har vært en lang prosess å lande dette bokprosjektet. For å virkelig kunne ta romanuniverset sitt på alvor, var det en forutsetning at Berge stilte seg selv utenfor strømmen av hendelser som skjer i det virkelige liv. Flere steder i romanen kan det dras paralleller til både flyktning- og klimakriser, men Berge har ikke hatt noe ønske om å gjøre «Saltstøttens sønn» til en politisk roman.

– Hjemløshet er flyktningens problem, men også et allmennmenneskelig problem, dypest sett. Det er mange som føler de er feilplassert og ikke hører hjemme i denne verden. Både flyktninger og klimakrise er legitime tolkninger, men jeg har ikke ønsket å gjøre dette til et politisk prosjekt.

– Romanen er nok som den er fordi verden vi kommer fra har vært et jævlig sted. Det sier jo seg selv. Når man da går inn i et arkaisk univers og ser på menneskenes grunnvilkår, blir det for dumt å skulle gjøre det politisk korrekt, for verden har vært et veldig primitivt sted og er det til dels ennå. Vi har bare en tendens til å late som den ikke er det, sier han.

Til tross for at debutromanen ble et femårsprosjekt, har overgangen fra det skrivende bokuniverset til den virkelige verden i blant vært litt brå, innrømmer Berge, som i perioder virkelig har gravd seg ned i skrivingen.

– Da føler jeg meg ikke som et menneske etterpå, det er mer som om jeg går ut og leker et menneske. Man blir sullete og rar og våkner opp midt på natten av rare drømmer.

Han ler, men fortsetter:

– Hvordan oppfører man seg? Hvordan hilser man på folk? Mye av det kan man kjenne igjen fra pandemisituasjonen vi nylig sto i, sier han.

[ Anne B. Ragde: Morsomt og mørkt om moren, pengene og livet (+) ]

En selvmotsigelse

Berge er ett år unna en bachelorgrad i litteraturvitenskap, og tenkte da han gikk der at hvis han ble værende i utdanningen ville han aldri kunne være i stand til å skrive bøker.

– Om man skal være i stand til å skrive er det viktig at man tør skrive dårlig. Det er ikke lett å tillate seg å rote og tulle hvis man er omringet av folk som har et veldig høytidelig forhold til litteratur, sier han.

Likevel mener han at han ikke kunne skrevet sin nylig utgitte roman hvis han ikke hadde hatt litteraturvitenskapen i bagasjen.

– Det høres ut som en selvmotsigelse, men poenget er at jeg er glad for at jeg stakk på rett tidspunkt. Spesielt den eldre litteraturhistorien var viktig for meg i dette prosjektet, for den litteraturen vi skriver i dag kommer tross alt fra et sted, den oppstod i stor grad med den muntlige fortellertradisjonen og religiøse tekster.

– Da jeg begynte på Skrivekunstakademiet stilte jeg meg selv mange dumme spørsmål, som: Hvorfor er det bare en viss type litteratur som er idealet i Norge? Hvorfor er det så lite variasjon?

Han trekker frem eksempler: Virkelighetslitteratur er en av dem, men også bøker med sterkt språk og lite handling.

– Det er om å gjøre at minst mulig skjer, men at språket er i sentrum. Det er liksom det selvfølgelige idealet. Jeg mener at konvensjoner som det er verdt å ta en kikk på.

[ De har skrevet Tillitsmannen på nytt: – La oss ha det hyggelig mens vi redder verden (+) ]

Slektsoppfølgerne

Vårt Lands nesten eneste innvending til Berges debutroman er at den er altfor kort, at man vil lese mer.

– Får du lyst til å ta en lang pause nå eller sette deg ned og skrive mer med en gang?

– Jeg har faktisk lyst til å begynne å skrive igjen med en gang.

– Snakker vi oppfølger?

– Jeg utelukker ikke en oppfølger, men dette universet har såpass trange rammer at jeg nok har lyst til å skrive noe annet, i hvert fall i første omgang.

– Men planen er å skrive «Saltstøttens søster», «Saltstøttens mor», «Saltstøttens onkel», og ikke gi meg før jeg har skrevet «Saltstøttens tremenning».

– Har Saltstøtten noe familie, da? Ble ikke alle saltstøtter?

– Det ble de, så det blir utfordringen, da. Nei, altså, det er mest en spøk.. Men det er jo mulig?

[ Knausgårds tredje morgenstjernebok: Godt driv gjennom uklar tematikk ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen