Bøker

Knausgårds tredje morgenstjernebok: Godt driv gjennom uklar tematikk

Livet. Psyken. Djevelen. Døden. Groteske mord og ekteskapelige problemer. Skam. «Det tredje riket» er underholdende nok, selv om den er en transportetappe.

Dagsavisen anmelder

---

.

Roman

Karl Ove Knausgård

«Det tredje riket»

Oktober

---

I flere døgn etter å ha lest ferdig Karl Ove Knausgårds nye roman med den illevarslende tittelen «Det tredje riket», blir jeg gående og lure på hva jeg egentlig har lest. Handlingen i boka, som er tredje bind i det forlaget har begynt å kalle en romanserie, er enkel å oppsummere. Først skjer ditt, så datt, med ulike personer. Handlingen var innimellom skikkelig spennende, med et voldsomt jag og driv. Miljø og mennesker er godt beskrevet. Knausgård bedriver solid håndverk. Setningene funker. Som i første bind, er det gøy å gå på oppdagelsesreise i teksten, finne sammenhenger og referanser og mønster og repetisjoner, mellom karakterer og hendelser og tanker og fenomener.

Men hva betyr det egentlig, alt sammen? Hva er det Knausgård ønsker å si med «Det tredje riket». Jeg er fortsatt litt usikker. Dessuten usikker på om denne usikkerheten gjør «Det tredje riket» til en bedre eller dårligere roman enn om den var enklere å kategorisere, forklare, kondensere. Om den i større grad oppførte seg som en frittstående roman, enn som tredje bind i en serie.

Men hva betyr det egentlig, alt sammen?

Faktum er imidlertid at «Det tredje riket» er tredje bind i en serie. Og at det preger boka, på godt og vondt.

I første bind, «Morgenstjernen» fra 2020, introduserte Knausgård en hel haug karakterer med løse bånd dem imellom. Etter en unormalt varm seinsommer, dukker et nytt himmellegeme, en svær stjerne, uventet opp på himmelen. Et tegn på Gud? Eller Djevelen? I hvert fall et mulig endetidstegn, ett av flere kjent fra gammeltestamentlige skildringer. Men hva skjer så? Fins det liv etter døden, spurte forfatteren, uten å konkludere på de 666 sidene boka varte.

Andre bind, «Ulvene fra evighetens skog» fra 2021, var ingen ren fortsettelse av «Morgenstjernen». I stedet for å fortsette med karakterene fra forrige bok, tok Knausgård et steg til siden, og lot oss bli kjent med den norske begravelsesagenten Syvert, samt en russisk biolog med «liv» som interessefelt. Hva er liv egentlig, sånn naturvitenskapelig sett? Ifølge en for lengst avdød russisk filosof, kan døde mennesker gjenopplives til evig tid, lot Knausgård romankarakterene forklare – vi må «bare» temme naturen først. Spenningen fra første bind, der vi blant annet fikk høre om det bestialske mordet på tre unge rockere, lot han bare ligge.

Men i tredje bind er vi tilbake i Norge, i det samme miljøet, med de samme folka, som sist. Spenningen vekkes igjen. Nå ses mange situasjoner fra motsatt vinkel. I «Morgenstjernen» fikk vi kunstneren Toves psykotiske sammenbrudd på hytta fortalt fra ektemannen og filosofen Arnes synsvinkel. Nå er det Tove som forteller. Hun hører en stemme andre ikke hører. Har kunstneriske visjoner. Men er det djevelen som snakker i øret hennes? Eller er hun «bare» psyk?

I bind én fulgte vi presten Kathrine på en kort reise der hun lurer på om hun vil skilles, og dessuten opplever noe veldig rart og komplett naturstridig rundt et dødsfall. Nå får vi innblikk i ektemann og ungdomsskoleskolelærer Gautes uro og sjalusi mens hun er borte. Gaute er dessuten bekymret for en elev som skulker. På hjemmebesøk fortelleren elevens mor om datterens grusomme mareritt, og viser en skummel film av det som hjemsøker jenta. Psykiatri? Eller noe annet? Hva er eventuelt sammenhengen mellom psykisk sykdom og andre, enda mørkere, krefter, spør Knausgård indirekte. Igjen.

Stadig flere bånd og forbindelser karakterene imellom blir kjent. I «Morgenstjernen» forberedte den verdenskjente norske arkitektens langt yngre kone sin ektemanns 60-årsfeiring. I «Det tredje riket» får vi hans versjon av samme dag. Dessuten forbindelsen mellom arkitekten og begravelsesagent Syvert fra «Ulvene...», og til Syverts far, som i sin tid reiste til Sovjetunionen. Hjerneforsker Jarle blir kalt til et sykehus for å gjøre målinger på en mann som var bekreftet død, men som plutselig viste tegn til liv likevel, akkurat idet organene skulle høstes for donasjon. Det burde ikke være mulig. Er det likevel. Eller?

Nitten år gamle Line forelsker seg i mystiske Valentin. Han spiller i et myteomspunnet satanistrockeband. Har det noen sammenheng med det grufulle drapet på de tre guttene som spilte i et annet svartmetallband, og som politimann Geir nå jobber med å oppklare? Geir har ellers nok å holde styr på, med kone og barn pluss en giftesyk kvinne på si’. Han frykter det verste om mordene. Om morderen. Noe okkult. Muligens satanistisk. Men det kan han jo ikke si høyt. I stedet samler han informasjon. Om musikken. Miljøet. Satan.

Noe mystisk er på ferde, men ingen vet helt hva ennå.

Den merkelige stjerna skinner, men livet går sin gang. Faktisk er det ingen som har dødd på dagevis – begravelsesagent Syvert er blant de første som oppdager dette. Noe mystisk er på ferde, men ingen vet helt hva ennå. Folk tenker på døden, på livet, på hjernen og kroppen og psyken og helsa. Men isolert og hver for seg, alltid med sitt eget lille drama i sentrum.

Knausgård har sin styrke som forteller, ikke tenker.

Slik er menneskene, viser Knausgård. Han lar hjerneforsker Jarle jobbe med en bok om hjernen, om hva tanker og bevissthet egentlig er, men styrer unna de altfor lange og tunge essayistiske partiene han tillot seg i de to foregående bindene. Sveiper innom begravelsesagent Syvert igjen, og presten Kathrine, selv om de hadde egne seksjoner i de to foregående bøkene.

Mer plott, mindre filosofi. Det er en bra strategi – jeg har alltid ment at Knausgård har sin styrke som forteller, ikke tenker.

Likevel funker «Det tredje riket» bare sånn passe som frittstående roman. Og det er kanskje ok. De midterste bindene i «Min kamp»-syklusen funket også best som serie, ikke som frittstående romaner. Mye av lesergleden i «Det tredje riket» ligger i å finne forbindelsene mellom gamle og nye karakterer. Hvem kjenner hvem? Hva tenkte hun da han sa det, og han da hun gjorde sånn? Vi ser ikke likt på samme situasjon – Knausgård peker på noen grunner til hvorfor.

Et spennende bind i en interessant serie

Mordmysteriet, altså det bestialske drapet på de tre unge rockeguttene, er en klar dramatisk driver, som i en krimroman. Linjene mellom før og nå, der og da, haler også handlingen videre. Ekteskapelige gnisninger er alltid spennende. Diskrepansen mellom tanker og følelser, mellom plikt og glede – ditto. Jeg tror på disse romanfigurene som mennesker, sånn i det store og hele. Knausgård er dessuten god på miljøskildringer. På kunst, og kunstens relevans i livet vårt, enten vi tenker bildekunst, musikk eller bøker. Detaljene som løfter bildet, som åpner blikket.

«Det tredje riket» er kort og godt et spennende bind i en interessant serie. Det er slett ikke verst, bare det. Selv om jeg fortsatt lurer på om forfatteren også prøvde å si noe mer om dette tredje riket – som vekker nazistiske assosiasjoner, men som i denne sammenhengen spiller på den kristelige forestillingen om at det etter faderen Guds og sønnen Jesu rike skal komme et tredje, Hellige ånds rike.

Svarene blir muligens klarere i neste bok. For det kommer garantert mer fra Knausgårds morgenstjerneunivers. At jeg ikke allerede vet hva, er egentlig bare fint.