En samlers alternativ

KUNST

«Love Story – Verk fra Erling Kagges samling»

Astrup Fearnley-museet

Oslo, 22/5 – 27/9

Som kunstsamler er Erling Kagge like aparte som han har vært som polfarer og forlegger. Kort oppsummert var han den første som gikk alene og uten assistanse til Sydpolen, og han var den første til å nå alle tre «poler», inkludert Mount Everest. Som forlegger har han vært med på å snu opp ned på norsk forlagsbransje, og som kunstsamler har han markert seg med oppsiktsvekkende kjøp. Riktig kjent ble han da han i 2008 solgte sitt Richard Prince-maleri «Surfing Nurse» for fem millioner dollar. Han hadde kjøpt det for 50.000 dollar fire år tidligere. Dette var like før finanskrisen, og verdien hadde økt 100 ganger. Kort tid etter falt verdien dramatisk.

Det er moro å lese om Kagges erfaringer i «Kunsten å samle kunst» (Kagge forlag), boken han gir ut samtidig med utstillingen. Den er full av tips til aspirerende kunstsamlere og anekdoter fra hans relativt korte samlerkarriere. Om millionene han plutselig fikk skriver han: «Jeg liker fortsatt kunstverket, men jeg likte pengene bedre. Og selv om jeg i utgangspunktet ikke ønsker å selge kunst, ga dette salget meg en mulighet: Jeg kunne kjøpe mer.»

De færreste har 50.000 dollar til kunstkjøp, så som publikum på utstillingen «Love Story» beveger vi oss inn i en verden med sine egne regler. Kagges samling er ganske spesiell, og det er fort gjort å ta et raskt overblikk og konstatere at «dette var vanskelig tilgjengelig». Konseptkunst krever vilje til å lese og fordøye informasjon, og denne samlingen skiller seg ikke ut på det punktet. Men den skiller seg ut på andre måter, og disse aspektene gjør den mer publikumsvennlig enn vanlig er.

For det første er det et bredt spekter av kunstnere, inkludert unge kvinner som fortsatt er på vei opp med hensyn til berømmelse. Blant de 18 kunstnerne er det bare Olafur Eliasson som er kjent for et bredt, kunstinteressert publikum. Men innenfor kunstmiljøet er navn som Tauba Auerbach, Sergej Jensen, Raymond Pettibon (hans vegg med tegninger er flott), Wolfgang Tillmans og Franz West for stjerner å regne. Med en kvinneandel på 50 prosent er resultatet stor bredde i det kunstneriske uttrykket.

For det andre konsentrerer Kagge seg om få kunstnere. Han samler i dybden, og resultatet er at han har representative verk innenfor ulike teknikker og uttrykk hos samme kunstner. Dette gir publikum god oversikt over mangfoldet i de 18 kunstnernes karrierer. For eksempel gir de ni verkene av Wolfgang Tillmans en mer konsentrert og minst like god (om ikke bedre) innføring i kunstnerskapet enn kakofonien i den store utstillingen jeg så på Moderna Museet i Stockholm for noen år siden.

For det tredje har Kagge sans for humor. Utstillingens hovedverk er en blå Rolls-Royce med en bæsj på grillen der den bevingede kvinnefiguren vanligvis befinner seg. Den eksentriske, østerrikske kunstneren Franz West (1947-2012) kjøpte bilen fordi han trodde han ville bli kvitt ryggplagene hvis han ble kjørt rundt av sin privatsjåfør. For å markere eget ego laget West én bæsjeskulptur for hver av ukens seks arbeidsdager, men da Rolls-Roycen ikke hadde den ønskede virkningen på ryggplagene bestemte han seg for å selge bilen. Kagge var interessert i å kjøpe de små skulpturene, og da han fikk tilslaget fulgte bilen med på kjøpet.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Flere av de kvinnelige kunstnerne gjør stort inntrykk. Britiske Ceal Floyer spiller på språklige og kunstneriske konvensjoner med minimale virkemidler, blant annet med et lysbildeapparat som blir stående og pulsere fordi apparatets autofokusmekanisme aldri greier å fokusere når det ikke er et lysbilde i maskinen. Hennes lydinstallasjon «Till I Get It Right» er betagende vakker der hun har klippet Tammy Wynettes sang sammen til en poetisk frase. Og på veggen henger en kassalapp fra en handletur på supermarkedet der instruksen til kuratoren er bare å kjøpe hvite varer.

Yoko Ono er kanskje den kunstneren som er mest kjent for sine instruksjoner. Erling Kagge har hennes kunst i samlingen, men hun er ikke med på utstillingen. Men når du går rundt, risikerer du å skli på et bananskall. Mexicanske Adriana Laras instruks er at en museumsansatt hver morgen skal spise en banan og kaste skallet fra seg i utstillingen. Så får renholdspersonalet oppgaven med å plukke det opp når utstillingen er stengt for dagen.

Min beste opplevelse kom i rommet med svenske Klara Lidén. I likhet med Erling Kagge har hun et aktivistisk forhold til byen, og i selvportrettet er hun avbildet med sine «nøkler til byen», som er ulike verktøy for å ta seg inn og ned i det urbane landskapets skjulte rom. Det passer riktig godt til Kagges holdning til verden. Han er kanskje kjent som polfarer, men den siste ekspedisjonen han gjennomførte var å krysse New York – gjennom byens kloakk, vann-, tog- og T-bane-tunneler.