Denne teaterbragden av og med Mimmi Tamba har umiddelbar klassikerstatus

---

6

TEATER

«Semper Eadem»

Av Mimmi Tamba

Regi: Belinda Braza

Med Mimmi Tamba og Heidi Gjermundsen Broch

Dansere, orkester

Det Norske Teatret, Hovudscenen

---

Fast skuespiller på Det Norske Teatret og artist Mimmi Tamba entrer selveste hovedscenen med en på alle vis stor teaterkonsert, basert på hennes eget Spellemann-nominerte album «Semper Eadem» (2020). Det er en tillitserklæring fra teatret, all den tid Tamba på egen hånd fortsatt spiller på klubber som Blå når hun har konsert med eget materiale. Men forestillingen «Semper Eadem» kunne knapt vært noe annet sted enn på en av Oslos aller største scener, og selv denne truer hun med å sprenge i Belinda Brazas regi og Torkel Skjærvens blendende scenografi og og kaskader av lys.

Med seg har hun Heidi Gjermundsen Broch, og de to stemmene utfyller hverandre når de framfører sanger som handler om å bryte med stereotyper og forventninger, det hele sett i speilet gjennom Mimmi Tambas fascinasjon for den britiske dronningen Elizabeth I (1533-1603). Selv «klatrer» Tamba inn på scenen til en prolog som kort forteller hvem Elizabeth I var. Som ved et trylleslag er vi så inne i en helt egen verden, der Mimmi Tamba av i dag står foran Brochs Elizabeth I-skikkelse, i en formidabel renessansekjole og med dronningens kjennetegnende kritthvite ansiktssminke og røde parykk.

Tittelen på stykket, «Semper Eadem», var den ugifte dronningens motto og betyr «evig den samme». Hun er tradisjonelt blitt regnet som den mektigste, viktigste og mest samlende britiske monarken gjennom tidene, og hennes person og historie har fascinert i århundrer, gjennom romaner, i Benjamin Brittens opera Gloriana og på film, hvor Cate Blanchett (i «Elizabeth») og Judy Dench (i «Shakespeare In Love») er blant de mange som har spilt henne. I Tambas musikk som i denne teaterkonserten, handler det om identitet, om å definere sin egen rolle og se bort fra andres forventninger, om å finne styrke og overvinne utenforskap. Tambas egne kostymeskifter understreker symbolikken.

[ Lattervekkende «Et glass til» fyrer opp ny scene (+)  ]

Mimmi Tamba har deltatt i «Stjernekamp», og fikk mye oppmerksomhet i rollen som Girl i Det Norske Teatrets oppsetning av Bowie-musikalen «Lazarus». Hun har hatt roller i «The Book Of Mormon», «Into the Woods» og Bob Dylan-forestillingen «Vikla inn i blått», som fortsatt spilles denne våren. Albumet «Semper Eadem» ble utgitt under artistnavnet Mimmi, eller MIMMI, og ble et gjennombrudd. Det fikk strålende kritikker da det kom, blant annet toppkarakter her i Dagsavisen. I teatersammenheng blir sangenes klare sceniske og konseptuelle kvaliteter løftet ytterligere opp på et nivå hvor de føles naturlige.

De følelsessterke, rytmiske og medrivende sangene har en spennvidde som gjennom refrengene formelig tar dem oppunder taket. Sterke enkeltlåter som «Porcelain», den synthrytmiske «Happen», «Never», den voluminøse «Money» og den avsluttende «Father» blir høydepunkter også på scenen. De mer abstrakte låtene underbygges av en myldrende scenografi og et stort antall dansere og scenearbeidere som sammen med fargesterke figurer som ved et hoff i en vilter drømmeverden, lusker i skyggene.

Unni Walstads kostymer, både dansernes, i det som foregår inne i skyggene og ikke minst kjolene til hovedpersonene, er fantastiske og i formmessig harmoni med Torkel Skjærvens lysende skulpturelle formasjoner, stillaser og en regelrett gigantisk sol av en sirkulær trone som heves og senkes som det mest iøynefallende elementet. Som en forlengelse av Fritz Langs «Metropolis», kanskje som en abstraksjon av det berømmelige glasstaket.

[ Teatervåren 2023 - disse forestillingene gleder vi oss til ]

Som artist med eget materiale har Mimmi funnet en stemme og et uttrykk som går utenpå det meste, og som fortjent vinner internasjonalt ry. «Semper Eadem» og fjorårets «Titanic» er begge en del av det hun definerer som en trilogi med samletittelen «Shadow Works». I sangene i forestillingen, kun fra det første albumet, legger Tamba innimellom til eller gjentar fraser på norsk. Arrangementene er bearbeidet for sceneversjonen og for orkestret med kapellmester Svenn Erik Kristoffersen i spissen for blant annet gitar, cello, tuba, trompet, tangenter og drivende perkusjon.

Sangene bindes sammen av mindre tekstfragmenter man ikke finner på albumet. Disse er understrekende for Mimmi Tambas tilnærming til dronningtemaet, hentet fra Elizabeth Is taler, som hennes mest berømte foran de militære troppene i Tilbury i 1588 med uttrykket: «I know I have the body of a weak and feeble woman, but I have the heart and stomach of a King». Og det populært forenklede løvesitatet: «I may not be a lion, but I am lion’s cub and I have lion’s heart». Og løvehjerter, det har vitterlig Mimmi Tamba og Belinda Braza også i denne sammenhengen. Det handler om å ha motet, eller er det overmotet, til en Jeanne d’Arc.

[ Samir Madads «Korte år, lange dager» er et brenneslebarns fortelling (+) ]

Braza bringer inn fengende, slående og nesten geriljalignende koreografier for sine fem ninja-aktige dansere, mens en sjette framtredende koreografi understreker det innestengte. Braza kommer fra dansenog fra hip hop, men som regissør sprenger hun sjangeruttrykkene for alt det er verdt, og lar de to hovedpersonene på scenen og sangene stråle over det lekne, eventyrlige og konseptuelt komplekse i scenografi, video og lys.

Det er ikke lett å finne sammenlignbare prosjekter. Man kunne tenke seg en David Bowie-forestilling som aldri ble noe av, eller Kate Bush-konsertrekka i Hammersmith i London, som var like mye en teatralsk forestilling som en konsert. Med det menes det ekstravagante og likevel stramt gjennomtenkte, det konseptuelt overrumplende og overskuddspregede. Når det blir naturlig å trekke linjene dit er det selvsagt også på grunn av musikken, bygget som melodiøse kunstpop-komposisjoner og med Tambas sterke og strålende stemme som slett ikke er ulik Kate Bushs når hun når de høyere lagene med kraft i et klokkerent emosjonelt spill av store følelser og en ukuelig vilje. Bush’s «Running To The Hills» er blitt en verdenshit på ny. Kanskje er det bare et tidsspørsmål før noen internasjonalt plukker opp «Semper Eadem».

[ Mimmi Tamba måtte finne sine indre demoner  ]

Det er småting å sette fingeren på i gjennomføringen, som rundt aktørenes kamp med egne kostymer og en krevende scenografi å bevege seg i eller på. Men det rokker ikke ved det kompromissløse uttrykket, det vellykkede i alt det ambisiøse og den ukuelige viljen bak styrken i prosjektet. «Let’s tear the walls down/Down to the ground/Let’s sing from the top of our lungs/Free us, free us», synger Mimmi Tamba i «Money», høydepunktet i forestillingen ved siden av den rene, klare og blottende sluttsangen, den intense og operapregede «Father». Bedre blir det ikke. Lytt til albumet, og gå i teateret er den klare oppfordringen, for «Semper Eadem» blir en av tidenes kultforestillinger.