Kultur

Et brenneslebarn forteller

Å ha vært barn på flukt gjør noe med deg som voksen. Den personlige og humoristiske monologen «Korte år, lange dager» er en bearbeidelse av Samir Madads flukt fra Afghanistan til Norge.

Dagsavisen anmelder

---

5

TEATER

«Korte år, lange dager»

Idé og manus: Hedda Sandvig og Samir Madad

Regi: Hedda Sandvig

Med Samir Madad

Spkrbox/Det Norske Teatret

---

En sterk fortelling løftes fram med humor, selvinnsikt og drivende hip hop i forestillingen «Korte år, lange dager», med urpremiere under Spkrbox-festivalen i Oslo. Nærmere bestemt er det en monolog hvor fotografen, ungdomsarbeideren og musikeren Samir Madad forteller sin historie om å være på flukt, om å komme til Norge og ikke minst betraktningene rundt et norsk samfunn i endring, ut fra behovet for å forstå og være en del av et fellesskap. Om å skape et fellesskap rundt seg selv og sin egen historie. Om å tåle smerte.

Det begynner med te. Samir Madad er selv blant dem som ønsker velkommen til teatersalen med en varm kopp, og allerede der binder han publikum og forventningene om en opplevelse sammen. Det skal vise seg at teen blir en referanse også i selve fortellingen, som Madad og regissør Hedda Sandvig («Blokk til blokk», «Isbilen») legger opp som en scenemonolog med innslag av stand up og ikke minst hip hop når han med jevne mellomrom rapper egne tekster som flyter inn i essensen som en kunstnerisk bearbeidelse av det han snakker om. Det handler om egne opplevelser, men også om å se hverandre, om tilhørighet og om å møte andre med respekt. Måten han løser presentasjonen av seg selv på, og hvordan han med post it-lapper leker seg fram til navnene på hver enkelt blant publikum, er i likhet med teen nok en isbryter.

Salen er ikke lenger en aktør på en scene med oss sittende med publikumsblikk foran, men en enhet, med Samir Madads fortelling som et lim i forsamlingen. Og dette limet er sterkere enn det på post it-lappene, som han også kommer tilbake til i historiens mange bumerang-referanser.

«Korte år, lange dager» av Samir Madad .

Samir Madad er ungdomsleder ved Agenda X, Antirasistisk senters ungdomssenter, men også fotograf og rapper. «Korte år, lange dager» er en forestilling som blant annet bygger på hans egne bearbeidelser av det å ha vært et barn på flukt. Sammen med foreldrene og en eldre bror flyktet han fra Mazar i Afghanistan i 2001 da han var seks år gammel. Han forteller om det vakre i det han forlot og om valmuene, og en flukt som til slutt brakte ham til et land med brennesler. De lærer man seg å passe seg for, men også lage te av. Flukten varte i to år. De dramatiske øyeblikkene får vi større og mindre fliker av, sterkt poengtert gjennom vurderingen av evnen til å tåle smerte.

Alt Madad gjør kan vitne om en ustoppelig energi. Men hva skjer den dagen man likevel blir tvunget til å stoppe, når man blir avskåret fra alt man ellers driver med, for eksempel av en total nedstenging av samfunnet under en pandemi. For Madad førte nedstengningen og isolasjonen til at de hendelsene og omveltningene han hadde som barn tvang seg fram i bevisstheten igjen. Pandemien muliggjorde en bearbeidelse av alt «den kidden egentlig måtte gå gjennom», som han selv sier. Det omfatter både de morsomme og varme møtene, som da han fikk besteforeldre på Larsnes, det lille tettstedet på Nordvestlandet der familien først fikk bosted da de kom til Norge, hvor de før de kjente noen andre ble invitert til naboer for å feire jul med pinnekjøtt og pølse. Men her er også de såre refleksjonene rundt en familie som faller fra hverandre, om Oslo og måten man møter hverandre på. Alt fra norske hilsetradisjoner straks man kommer ut av byen og opp i marka, til de mer grunnleggende strukturelle utfordringene vi har i det norske samfunnet.

«Korte år, lange dager» av Samir Madad .

«Korte år, lange dager» er politisk på et personlig nivå, medrivende, energisk, til tider lattervekkende i måten Madad med presisjon og rytme blir en emosjonell beatbox i formidlingen av historier, betraktninger, digresjoner og meninger. Som når han forteller om menn som bruker blå neglelakk for å rette oppmerksomheten mot overgrep mot barn, og fremme gode mannlige verdier. Men også ønsket om å få en bunad, en kvinnebunad selvfølgelig, blir en av mange personlige sekvenser med flere lag substans og identitetssøken.

Historien hans er ikke lineær, men den har en helhet som er solid og som fint formes av de mange uttrykkene han benytter seg av. Scenen er enkel, bestående av små hyller med planter, et par stoler og en krakk som tar både han og oss i høyden. På post it-lappene skriver han også navnene på de han forteller om, og fyller snart den enkle dekorasjonen med små gule påminnelser. De enkle og antydende virkemidlene kan ofte være mer slagkraftige en regelrette basuner i forestillinger som denne.

«Korte år, lange dager» av Samir Madad .

Spkrbox-miljøet har de senere årene stått bak en rekke nyskapende og svært gode sceneproduksjoner i vinkelen mellom hip hop og teater, hvor ofte klasseperspektivet står sentralt. Blant dem er «Superkid», «Linje 5» og den evige braksuksessen «Blokk til blokk», men også samproduksjoner som «Blikk» og «Mor av en nasjon». Samir Madad føyer seg inn i den gode rekken med en gjennomarbeidet og personlig drevet monolog som går til kjernen av det tusenvis av andre barn og for den saks skyld voksne går gjennom. Han er i en posisjon hvor han har mulighet til å formidle det med nærhet og varme, men også med et overordnet blikk som er analyserende og skarp, og som ikke viker unna smertepunktene.

Madad framstår som en tekst- og rimsmed som puster i ett med scenen, i en forestilling som nå i første spilleperiode fortsatt hadde et par hakk å gå på når det gjelder timing og presisjon. Blant høydepunktene er rap-numrene, som man i ettertid kunne ønsket at begynte litt før for intensitetens skyld. Han er en glimrende rapper, og tekstene gir dybde til helheten og formidles med følelsesmessig briljans. Det kunne godt vært flere av dem, og blitt innlemmet på et tidligere tidspunkt i forestillingen enn det nå er tilfelle for å skape mer intensitet fra starten av.

Når det er sagt er det nettopp den varme, fellesskapssøkende intensiteten som er «Korte år, lange dager»s indre motor. Under Madads punchlines og bøttevis av sjarm ligger også sårheten like under hudskorpa som en vond historie som presser seg fram. Slik blir bildet han i «Korte år, lange dager» bruker av valmuen og brenneslen, en levende metafor på å bevege seg mellom det vakre og det brennende og vonde, det man slett ikke ser komme før man står midt oppi det.