Kultur

En ny begynnelse

I kveld står Kate Bush på scenen for siste gang. Bare hun selv vet om hun noensinne returnerer.

LONDON (Dagsavisen): En triumfrekke på 22 konserter er over. Det har vært en oppvisning i nostalgisk kraft, men også av en vesentlig artists fortsatte betydning. Ingen forutså at Kate Bush, en av pophistoriens viktigste personligheter og låtskrivere, skulle returnere til scenen. Billettene til konsertserien «Before The Dawn» på Eventim Apollo i London, passende nok samme sted som hun avsluttet sin første og eneste turné i 1979, ble revet bort på minutter. I 1979 het det Hammersmith Odeon, et legendarisk sted der David Bowies Ziggy Stardust begikk «Rock N Roll Suicide», mens andre bedyret at det var «No Sleep ‘Till Hammersmith». For Kate Bush var det aldri snakk om å gjøre seg fortjent til å stå på scenen. Den ventet på henne, og på det mest ambisiøse og spektakulære popshowet vi har sett.

Vi rakk å se henne. Den Kate Bush som danset lett inn på scenen i Eventim Apollo tre uker ut i konsertrekka var overlegen beskrivelsene av Kate Bush etter den første nervøse kvelden. Vi så et show som overgår det aller meste vi har sett på en scene, med en hovedperson som leende glødet i sine egne sanger, som behersket vokal og timing til perfeksjon. Og publikum, som i engasjement sprengte alle kjente skalaer. Varmen fra og synet av publikummere som bryter sammen i gråt bare ved det blotte synet av en opplyst scene, må ha vært overveldende for en artist som har tilbrakt de 35 siste årene av en karriere på nær 37 år utenfor scenelampenes rekkevidde. Denne høsten har på langt nær slukket den mytiske gløden som omhyller Kate Bush, den mest tilbaketrukne blant artistene som av årsaker kun de selv kjenner har valgt å holde seg til skyggene. Det er få berømte artister omverdenen vet så lite om. Fra scenen takker hun i kveld sin 16 år gamle sønn Bertie McIntosh, som går i sin mors fotspor som sanger, slik han har vist i framføringen av «Tawny Moon». Kanskje er han bekreftelsen på at hun har valgt liv foran rampelys. Det forklarer likevel ikke tilbakeholdenheten.

London by har vært preget av konsertrekka som var det en daglig cupfinale, og det til tross for at det totale antallet publikummere ikke er så høyt som ståheien skulle tilsi. Til sammen 77.000 fra hele Europa har sett Kate Bush holde en mellomting mellom konsert, teater og performance. Den tidligere danseren har ikke skuffet de som forventet storslått visuell lek. Den innledende rene konsertdelen med låter som «Running up That Hill» har vist at hun ikke hadde trengt noe annet enn seg selv og en scene. Men så har teppet gått opp for sangsyklusene «The Ninth Wave» (fra «Hounds Of Love») og etter pausen «An Endless Sky of Honey» (fra «Aerial») før et nydelig punktum med «Among Angels» og «Cloudbusting». Det har vært spennvidde og stor dybde, en poetisk og kunstnerisk fullkommenhet som neppe ville overlevd en turnébuss.

Kate Bush kunne lett inntatt tre-fire kvelder i Londons konsertstorstue O2, hvor flere kunne sett henne og inntekten ville blitt mangedoblet. 77.000 er omtrent det samme publikumsantallet som så The Rolling Stones på en eneste god kveld under sommerens utendørskonserter, som Roskilde. Men Bush har åpenbart tenkt stort i det små. Om det nakne tallet alene ikke imponerer, blir viljen å gjennomføre noe unikt desto større. I det ligger bestemmelsen om å gjøre ting på sin måte, om viktigheten av å være sin egen sjef. Om ikke alle har innsett hvilken betydning Kate Bush har for andre artister og i musikkbransjen opp gjennom årene, er det nå fastslått en gang for alle. Det lå ingen klam impresario- eller plateselskapshånd over «Before The Dawn»-konsertene. Selvsagt er hun ikke den første som legger opp rene konsertserier på ett sted, men i sin sjanger og på sitt nivå har hun vist hvordan de verdifulle møtene med publikum kan revitaliseres.

Ikke alle kan skilte med å returnere til scenen etter 35 år, men det er lett å se for seg andre artister gjøre det samme med hell. Michael Jackson skulle gjøre det. Se for deg en David Bowie, en Leonard Cohen, en Scott Walker, et New Order, eller de gjenforeningene du kan tenke deg leie seg et lokale og ta full kontroll over eget show, hvor utgiftene til reising og logistikk minimeres. Dagens pop- og rockpublikum er en kjøpesterk og etablert masse. De er kanskje mer villige til å betale for den eksklusiviteten en slik konsertserie gir, enn for en like dyr konsertbillett på en tilfeldig turné. Kate Bush har skjønt dette, og har ikke tillatt fotografering eller annet som kan ødelegge illusjonen. At det kommer en DVD fra showet ligger selvsagt i kortene, men ingen av de tilstedeværende skal enn så lenge få følelsen av at «alle» har kunnet ta del i den sjeldne opplevelsen som Kate Bush-konsertene har vært. Hun har vist en ny virkelighet når det gjelder å oppleve etablerte artister innen et visst sjikt live. Artistene behøver ikke komme til publikum når fansen selv heller vil komme dit de er. På kjøpet får alle en felles opplevelse og en felles historie som ingen kan ta fra dem.