Hyllesten til Ruth Reese sprenger seg inn i samtiden

---

5

TEATER

«Ruth Reese: Give Me A Crown»

Av Michelle A. Tisdel

Regi: Cliff A. Moustache

Med: Nosizwe Baqwa, Mariama Ndure, Kristiane Nerdrum Bøgwald, Jason Nemor Harden

Nordic Black Theater, Caféteatret

---

Det er mange måter å fortelle et menneskes historie på. Når Nordic Black Theatre bringer minnene om sangeren og antirasisten Ruth Ann Reese (1921 – 1990) til scenen, er det gjennom en ambisiøs og annerledes tilnærming til alt hun sto for. Reeses ånd, liv, sang og kamp settes inn i en nåtidig ramme av manusforfatter Michelle A. Tisdel. Hennes inngang er en kunststudent på masternivå som finner sitt forløsende materiale gjennom oppdagelsen av Reese. Slik blir «Give Me A Crown» ikke bare en musikalsk og historisk hyllest til en sentral person. Forestillingen tilnærmet sprenger fortidas støv ut av institusjoner som Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO) i måten arven etter Reese speiles i vår tids diskusjon rundt strukturell rasisme og avkolonisering.

Nordic Black Theatre markerer at de runder 30 år, og forestillingen «Ruth Reese: Give Me A Crown» er selve jubileumsforestillingen. Naturlig nok siden Nordic Blacks grunnlegger og regissør Cliff A. Moustache jobbet med Ruth Reese i Artists For Liberation, en forløper til institusjonen i Caféteatret på Grønland. Blant svært mye annet har Moustache gjennom scenekunsten fortalt om sentrale artister og borgerrettighetsforkjempere, være seg Bob Marley, Martin Luther King Jr., Paul Robeson og Nina Simone. Flere av disse hører man ekkoene fra i «Give Me A Crown», som en naturlig forlengelse kanskje også av Ruth Reeses egen heder til sentrale afroamerikanske personer opp gjennom (den amerikanske) historien som hun skrev om i «Lang svart vei».

[ Nosizwe Baqwa om Ruth Reese: – Mange av de kampene hun kjempet, kjemper vi fortsatt (+) ]

Det er likevel Reeses selvbiografi «Min vei» som veier tyngst i grunnlaget for stykket. Boken er også fysisk til stede på scenen. Tisdel bruker den og historien om Reese på samme måte som hun lar den fiktive studenten Amaya, spilt av Mariama Ndure, gjøre i stykket. Og ikke minst manes også Ruth Reese fram i Nosizwe Baqwas skikkelse. Hun levendegjør Reese og stemmen hennes, stoltheten, kampviljen, den kunstneriske ydmykheten og livsgleden kombinert med rettferdighetssansen som gjennomstråler så vel arven etter henne som en teaterforestilling hvor musikken blir både reell veiviser og en påminnelse om hva det ble forventet at hun skulle synge kontra det hun selv ønsket å synge. Ut fra dette menneskeliggjør Baqwa, selv en tydelig artist under navnet Nosizwe, det som lett kunne blitt et rent ikonportrett.

Reese kom til Norge fra USA i 1960. Da hadde hun tiåret før studert i London og ved Sorbonne i Paris. I den franske hovedstaden slo hun seg opp som konsert- og kabaretartist og fikk en rik karriere som via engasjement i mange europeiske metropoler til slutt brakte henne til Oslo og Norge. Hvor hun skulle møte Paul Shetelig, bokhandleren som appellerte til intellektet hennes og som hun giftet seg med i 1962.

[ «Flus» er en fest av et gangsterparadis på NRK (+) ]

Ruth Reese var ikke bare en helt uvanlig artist, hun var også sentral i det antirasistiske arbeidet og fremmet representasjon på nær sagt alle norske scener og institusjoner, blant annet sammen med eliten av datidens norske skuespillere, sangere og revyartister, i NRK og ved artikler, essays, bøker og foredragsturneer blant annet i regi av Riksteatret. Etter hennes mye omtalte død i 1990, på scenen idet hun mottok SOS Rasismes første ærespris, ble plassen ved Akerselva der Trondheimsveien og Thorvald Meyers gate møtes døpt Ruth Reeses plass. Likevel er hun om ikke glemt, så i det minste kommet i bakgrunnen både som sanger, samfunnsprofil og aktivist. Forklaringen på dette ligger dessverre implisitt i stykkets tematikk, som også berører usynliggjøring.

Teksten siteres blant annet ordrett fra «Min vei»-kapitler som «Til Norge – og Paul», og slik kommer Reeses egen stemme i forgrunnen. Den inneholder blant annet humoristiske skråblikk på kontrastene hun møtte og amerikaneres syn på Skandinavia. Fra «Min vei» henter Tisdel og Moustache også anekdoter rundt for eksempel om rasistiske «Black Face»-numre på Chat Noir på 60-tallet som var ment å parodiere hennes gode venner Deep River Boys.

[ Disse bør du få med deg under Oslo World 2022 (+) ]

Sentralt løper dessuten et lengre dikt Ruth Reese skrev i 1989, «The Ritual Of The Bath», formet som en betraktning rundt kvinnene på Vestkantbadet opp gjennom årene Reese bodde i Norge. Sammen med drøftingen av den manglende forståelsen av strukturell rasisme fra midten av forrige århundre og fram til i dag, blir «Give Me A Crown» et utvidet blikk på den norske samfunnsutviklingen. Det nevnte diktet og andre tekster som innlemmes i stykket skal for øvrig publiseres i boken «Black Dreams Revisited», som utgis av MiRA-senteret i forbindelse med dette stykket.

«Ruth Reese: Give Me A Crown» fortelles med mange virkemidler. Her siteres det flittig fra historiske kilder, som bokselegenden Joe Lewis’ sitat «You Can Run But You Can’t Hide». At det egentlig var Billy Conn og ikke Max Shcmeling som ble slått i bakken etter at sitatet falt har mindre betydning for tematikken. Det hele løftes med fin bruk av video, intervju med Angela Davis, samt sterke historiske fotografier og illustrasjoner fra diasporaen, slavefarten og slaveriet i de amerikanske sørstatene. Alt dette er virkningsfulle supplementer til ordene og musikken. Sistnevnte trakteres av et fantastisk band og med vokal storhet fra Nosizwe og Mariama Ndure, samt pianist/fløytist Trina Coleman. Ibou Cissokho (kora), Kevin Vadsten (bass), Ombeline Chardes (fiolin) og Xander Crook (perkusjon) er sentrale som kor og «statister». Sangene i stykket er bevisst utvalgt for å støtte historien, og spirituals-tradisjonen er dempet i tråd med Reeses egentlige repertoarønske og klassiske skolering i en samtid da det ble forventet at hun sang et afroamerikansk repertoar slik et europeisk publikum mente det skulle framføres.

[ Som fyrbøtere i lille helvete holder Pia Tjelta og Jon Øigarden den frådende ilden ved like på Torshovteatret (+) ]

Skuespillerensemblet består foruten Baqwa og Ndure av Jason Nemor Harden som (blant annet) Amayas venn Mo, og Kristiane Nerdrum Bøgwald som Amayas velmenende, bedrevitende veileder på KHIO. Sammen med Ruth Reeses livshistorie, som også er en fortelling om feminisme og maktstrukturer, løfter «Give Me A Crown» opp sentrale spørsmål rundt strukturell rasisme og interseksjonalitet. Michelle A. Tisdels manus og Cliff Moustaches balanserende, likevel klargjørende regi, opphever langt på vei den biografiske og kronologiske strukturen som personportretter på scenen ofte omhandles gjennom.

Mange kan nok savne mer fakta og flere anekdoter fra et rikt liv både i kulturen, kunsten og aktivismen. På den annen side får vi overbygninger som setter Reese inn i en så vel en historisk som nåtidig kontekst, hvor referansene spenner fra den harmdirrende «Black, Brown and White»-sangen om Jim Crow-lovene, opprinnelig sunget av blueskjempen Big Bill Broonzy (som her ikke krediteres), via Nina Simone (Ndures sterke versjon av «I wish I Knew How It Would feel To Be Free»), til Gardar Eide Einarssons symbolsterke «This Is It»-installasjon på taket av KHIO. Slik forenes en scenisk hyllest med en påminnelse om at kampen Ruth Reese og mange med henne har ført gjennom tidligere tider, på ingen måte er sluttført.

Forestillingen produseres i samarbeid med Oslo World, vises nå i november på Caféteatret før den settes opp i Operaen i Oslo 7. og 8. desember.