Oslo World er tilbake for fullt i et år da mange artister igjen har lagt ut på omfattende turneer. Flere av disse tar turen innom Oslo i tidsrommet 31. oktober til 5. november, enten de har Cuba, Afrika eller Midtøsten som utgangspunkt. Eller Norge, for den saks skyld.
Senegalesiske Youssou N’Dour, popikonet Jane Birkin, gitarmaestro Bombino, houselegenden Kenny Dope og Mali-førstedamen Fatoumata Diawara er blant de største navnene årets Oslo World byr på, flere av dem gjengangere på en festival som samler artister fra nesten alle verdenshjørner. Men i tillegg byr festivalen på kjent og ukjent som er en oppdagelse verdt når de besøker Oslo og Oslo World.
Omara Portuondo
Oslo Konserthus, 31. oktober
Festivalen åpner mandag 31. oktober med et av de virkelig store navnene fra Cubas musikalske gullalder, Omara Portuondo. Hun ble født i 1930, delte scene med blant andre Nat King Cole som 20-åring på hjembyen Havanas legendariske «Tropicana»-nattklubb, og var en av de store bolerosangerne som nådde vidt og bredt de kommende tiårene. Som så mange andre store cubanske artister kom Portuondo i bakgrunnen i tiårene etter revolusjonen, men fikk en fortjent renessanse da Wim Wenders dokumentarfilm «Buena Vista Social Club» og de mange påfølgende plateprosjektene fikk artister som Portuondo fram i rampelyset igjen, blant annet med et eget album viet kun til henne. Hun har besøkt Oslo før, også i forbindelse med Oslo World. Nå står hun på scenen i Oslo som en del av verdensturneen «Life», og det mer enn ryktes at stemmen til 92-åringen elegant bærer bolerotradisjonen.
[ Slik husker vi Oslo World for et år siden - se bildene fra byfesten ]
Pussy Riot
Cosmopolite, 5. november
Betegnelsen «legender» kan man vel bruke på Pussy Riot også, punkbandet og aktivistene som satte Putin i forlegenhet etter stuntopptredenen i Frelseren Kristus-katedralen i Moskva som en protest til kardinalens støtte til Putin under den da pågående valgoppkjøringen i 2012. I dag er de ikke mindre viktige som opposisjonelle som har flyktet fra regimet, og som styrer deler av inntektene til barnehjem i Ukraina. Fortsatt opererer de som et feministisk kollektiv med skiftende medlemmer, men bandet som besøker Oslo World som en del en pågående turné har blant andre Maria Aljokhina i rekkene, som sammen med blant andre Nadya Tolokonnikova ble verdensberømte etter rettssakene og fengslingen i forbindelse med katedral-stuntet. Bandet ble hyret til Oslo World etter at festivalledelsen ble overbevist om at de også behersker konsertformatet ved siden av aktivismen etter en opptreden i Ljubljana tidligere i år.
[ Musti setter ord på seg og sitt på albumet «Ugbad» (+) ]
Ingrid Jasmin
Victoria Nasjonal Jazzscene, 3. november
Det er kanskje ikke så rart om du ikke hørt navnet Ingrid Jasmin før, men i løpet av de neste ukene og månedene kan hun fort være en av de norske artistene det snakkes mest om. Releasekonserten for hennes første album finner sted under Oslo World, på Victoria Nasjonal Jazzscene. Med oppvekst i folkemusikktradisjonen i Telemark, men med familie på Costa Rica og opphold på Cuba og med spansk flamenco hentet fra sjangerens hjemland, skaper hun et unikt lydbilde som holder oppe en lysende og sterk vokal som knapt finner sin like i sjangeren, vekslende mellom norsk og spansk, og med de buktende fraseringene som på hvert sitt vis kjennemerker sjangerstolpene som bærer hennes nyskapende sjangerblandinger oppe. Sjekk ut førstesingelen «Pilgrim» med innslag av hardingfele og for eksempel låtene «Safir» og den mer inderlige «A Mi Muerta Esparanza» fra albumet «Luna», og du vet hvor du skal være denne kvelden.
[ Pop uke 43: Noen av de beste vi har (+) ]
BCUC
Victoria Nasjonal Jazzscene, 2. november
Seieren i den uhøytidelige konkurransen «største og mest hardtslående fest» under årets Oslo World kan fort BCUC stikke av med. Dette bandet fra Soweto i Sør-Afrika har røsket bremsepedalen ut av doningen og kastet den for godt. Spinnvill perkusjon, store doser punk og drivende rock i vokalen og uttrykket og samtidig massive jafs av tradisjonsmusikken, dansen og det medrivende engasjementet for alle dem som ikke har muligheten til å rope og herje så høyt som BCUC – Bantu Continua Uhuru Consciousness – gjør for å rette kritisk søkelys mot forholdene svært mange lever under i hjemlandet. De har eksistert i snart to tiår, men det er først de siste årene at de har brutt lydmuren som et band i rivende utvikling, men 2019-platen «Healing» som et musikalsk høydepunkt, om man da ser bort fra ryktet som liveband, ikke minst etter konserten på Glastonbury det samme året.
Matata
Blå, 5. november
Matata er superstjerner i Kenya, og det er på høy tid at de også blir det i Oslo og Norge hvor det hele startet profesjonelt og hvor de i mange år har drevet som band og dansekollektiv. Med musikkstilen «gengeton» som utgangspunkt, beslektet med Reggaeton og tilhørende sjangre, men også forankret i Afro Fusion og Dancehall, skaper de både musikk og dans av en annen verden. Det siste er ikke minst takket være danselærernestor (i blant annet FBI og Subsdans) og nøkkelmedlem Freddy Milanya, en av Matatas grunnleggere sammen med Marcus Ojiambo, Ken Kimathi, Richie Mathu og Festus Mwenda. Han er også koreografen som vil gjøre enhver konsert med dem til et fyrverkeri av en oppvisning også fysisk. Gjennom sosiale medier som TikTok har dansen og musikken deres tatt opprinnelseslandet med storm, og de er på god vei ut i verden ellers også. Det vil bli veldig svett på Blå denne kvelden.
[ Anmeldelse: «Hjertet i to» er blitt en gave til alle som lar seg fascinere av Karpe (+) ]
Arooj Aftab
Trekanten, 4. november
Den pakistanske artisten Arooj Aftab fortsetter å flytte fjell med stemmen og musikken sin fra sin nåværende base i Brooklyn, noe som har ført til både Grammy-oppmerksomhet og fantastiske kritikker for platene, særlig den siste «Vulture Prince», som fortjent slo inn dørene i internasjonal musikkpresse. Det er vokalen som er drivkraften i musikalske malstrømmer hvor sufi, jazz, ambient og popaktige innspill naturlig hører hjemme, og den mollstemte atmosfæren i sangene er som skapt for en høstkonsert på for eksempel Oslo World.
[ Intervju med Pongo: – Jeg trengte en revolusjon i livet mitt (+) ]
Pongo
Parkteatret 2. november.
Portugisiske Pongo returnerer til Oslo World etter at hun så sent som i fjor fikk partysvetten til å renne av veggene på Blå, under en konsert der hun danset, sparket og flørtet over en lav sko, det hele med utgangspunkt i musikken fra hjemlandet Angola med kuduro-dansen som utgangspunkt og knallharde beats ispedd drivende zouk-perkusjon og mer calypsopreget soca. Alt dette mikser hun sammen til en potent og medrivende technoblanding som også inneholder følelser og tanker rundt så vel diasporaen som volden og rasismen som preget oppveksten hennes i Lisboas forsteder. Pongo er glede, sinne, dans, hip hop og trip hop uten grenser, og Parkteatret er garantert elektrisk sone denne kvelden.
Pongo besøker også Tromsø, Bergen og Molde etter Oslo World-konserten, som en del av Movement Network Tour.
Katarina Barruk
Riksscenen, 5. november
Katarina Barruk er nok en artist som er albumaktuell i disse dager, med «Ruhttuo» hvor hun joiker og synger på umesamisk, et av de rødlistede samiske språkene ikke mange lenger snakker i dag. Barruk har vært sentral på Sapmi-scenen i noen år nå, etter å blant annet å ha blitt profilert på Riddu Riddu og utgitt album som har nådd bredt som døråpner også inn til improvisasjonsmusikken, blant annet med produsent Frode Fjellheim som støttespiller. Hun er født i Sverige, men bor nå i Oslo og holdt nylig en konsert på Bylarm med smittende sjangerblandinger av samisk musikk, joik, rock, impro og elektronika – blant annet med Ella Maria Hætta Isaksen som gjest – som lover godt før Oslo World-konserten.
Alyona Alyona
Trekanten 3. november
Ukrainas hardtslående hip hop-ener Alyona Alyona, eller Alyona Savranenko som hun egentlig heter, er en av flere artister som inviteres tilbake til Oslo World i år. Og mer passende kunne det vel ikke vært, med en artist som siden sist er blitt en ambassadør ikke bare for hjemlandet, men for fred og samhold i en verden som ikke minst fra hennes ståsted er i ferd med å gå av hengslene. Fjorårets konsert på Blå ble en hip hop-fest av de sjeldne, med en artist som har en helt unik personlighet og en flyt på scenen som ingen kan misforstå selv om man ikke forstår ordene.
Cherie Mwangi, Jelassi, L1na
Parkteatret 5. november
Oslo World har de senere årene i stadig større grad innlemmet hip hop som en hovedingrediens i programmet, en miks av både internasjonale og nordiske artister. I år har de blant andre Alyona Alyona på scenen og i samtale, mens norske T Section holder en Yngling-konsert på Parkteatret. Men det drar seg virkelig til når Youtube-kanalen YLTV får styre lørdagen på Parkteatret med blant andre norske Cherie Mwangi og svenske Jelassi og L1na, tre rappere som er flettet sammen i diverse samarbeid på forhånd. Cherie Mwangi vil gjøre en av sine første store opptredener etter at hun slo gjennom med «Handsfree» i fjor, med et uttrykk og en uredd tilnærming til å ta eierskap over seg selv som fint kan sammenlignes med Megan Thee Stallion og Cardi B. Svenskene Jelassi og L1na er ikke mindre slagkraftige i måten de har seilt opp som de mest lovende navnene innen svensk hip hop.
[ Sex, kos og kaos med Megan Thee Stallion, Cezinando og Yasin på Kadetten (+) ]
Youssou N’Dour
Sentrum Scene, 4. november
Snakker vi om legender blir de ikke større enn Youssou N’Dour, og det er faktisk aller første gang den senegalesiske giganten spiller på Oslo World. Ikke at vi har vært bortskjemte med konserter fra hans hånd her til lands, om vi ser bort fra fordums festivaler og nobelkonserter. Han er en av verdens aller største og mest turnerende artister som ikke har opphav i den engelskspråklige verden, og fortsetter å imponere både musikalsk og menneskelig, som en politisk og samfunnsbevisst kraft med hjemlandet Senegal og det afrikanske kontinentet som utgangspunkt. Som artist bryter han stadig nytt land og nye barrierer, og med samarbeid som skaper gjenlyd over hele verden. Mest avgjørende utover engasjementet fra Peter Gabriel på begynnelsen av 1980-tallet var i så måte var «7 Seconds»-hitlåten med Neneh Cherry i 1994, men bare de siste årene har han samarbeidet med så forskjellige artister som Wyclef Jean og svenske Seinabo Sey. Hans siste album «Mbalax» (2021) gikk på mange vis tilbake til røttene og musikkstilen som han gjorde til sin egen, og med hans mest berømte bandbesetning Le Super Super Etoilé de Dakar. Mbalax-stilen ble den mest populære musikkstilen i Senegal og Gambia på 1970-tallet som et resultat av populariteten til blant annet cubansk og karibisk musikk og svart amerikansk musikk som reiste tilbake over Atlanteren og ble mikset med tradisjonsmusikk, sabar-trommer og blant annet kongolesisk rumba, og sunget på wolof for å markere avstand til det franske kolonispråket. N’Dour har både strukket og utviklet stilen i en rekke retninger, og turneen han nå er på ser ut til å speile de fleste epokene i karrieren, fra mbalax-begynnelsen til «7 Seconds».