---
5
TEATER
«Giovanni’s Room»
Av James Baldwin, dramatisert av Cliff Moustache
Regi: Cliff Moustache
Med: Daniel Sarr, Fabian Svegaard Tapia, Gloria Zewelanji Raen, Magne Skjævesland, Ali Djabbary
Komposisjoner og musikk: Xander Crook, Kevin Vadsten og Olve Flakne
Nordic Black Theatre, Caféteatret
---
Nordic Black Theatres dramatisering av forfatteren og borgerrettighetsforkjemperen James Baldwins roman «Giovanni’s Room» er et perfekt repertoarvalg fra et teater som kan se tilbake på en 30 år lang historie, samme år som vi feirer at det er 50 år siden avkriminaliseringen av sex mellom menn. «Giovanni’s Room» var Baldwins andre roman, skrevet under oppholdet i Paris og senere Sveits som han dro til for å unnslippe den lammende rasismen i USA.
Han brukte nok egne observasjoner han gjorde i Paris da han skrev historien om en ung amerikaner som innleder et forhold til en mannlig bartender mens kvinnen han har fridd til er på en flere måneder lang reise i Spania. Forholdet skal få en fatal utgang, men under den ytre dramatikken er «Giovanni’s Room» først og fremst en tekst med inngående tematikk og refleksjoner rundt maskulinitet, biseksualitet, marginalisering og kjønnsroller. Og den dukker ned i så vel destruktive som fastlåste maktstrukturer som ikke er så annerledes i dag enn da Baldwin skrev romanen på femtitallet. Baldwin flyktet også fra et USA som diskriminerte ut fra seksualitet.
Oppsetningen er et samarbeid med mellom Nordic Black Theatre og Oslo Pride. David spilles av Daniel Sarr og Giovanni spilles av Fabian Svegaard Tapia, mens regien er ved teatersjef Cliff Moustache. Strukturen og den fabellekende tilnærmingen til stoffet er annerledes enn for eksempel mange av de rene biografiske stykkene teatret har satt opp de senere årene. Den fiktive historien lagt til en gjenkjennelig forestillingsverden rundt Paris’ lysskye kafébord og bohemske miljøer som kler Caféteatrets lokaler, for anledningen snudd om på til et svært intimt amfi rundt gulvet der det hele spilles ut. Det er som i romanen David som forteller. Hans narrative skildring av det som skjer avveksles av sekvenser med dialog, dans, musikk og handling, også på et tenkt og drømmende nivå.
[ Shakespeare inntar teaterhøsten: – Han overlever generasjon etter generasjon (+) ]
Det ligger et ferniss av Paris over det hele. De små kafeene, det levende jazzbandet på podiet, mengder konjakk og pastis under lummer konversasjon som fanger frihetsfølelsen for eksempel en amerikansk mann, som tiltrekkes av menn, må ha funnet i etterkrigstidas franske hovedstad. Men som han også sier, det er ingenting som er så uutholdelig som friheten når man først har den.
Teateroppsetningen «Giovanni’s Room» har noe av filmens tiltrekningskraft over seg. Den hinter til «film noir»-sjangeren som varsler undergang og død, med jazzmusikkens skiftende stemninger alt etter hvem som er i sentrum. Her er lek med «femme fatale»-rollen, men i enda større grad en øvelse i atmosfære og stemning, hvor både fortellerstemmen, rytmen i musikken og skuespillernes dialog og bevegelser skaper en lav, cinematisk puls.
Moustache starter historien først i Guillaumes (Magne Skjævesland) bar i Paris. Det er et sted som frekventeres av homofile og der jeg-personen og fortelleren David, en amerikansk fotballspiller, befinner seg etter å ha innledet et økonomisk betinget vennskap med den eldre og flamboyante Jacques (Ali Djabbary). Guillaumes siste funn bak baren er den unge Giovanni, enda en gutt han har plukket opp i forstedene. Moustache har imidlertid droppet romanens prolog med Davids egen bakgrunn, den som skildrer en alkoholisert machofar, hans tidligere seksuelle møter med gutter og hvordan han selv har begynt å drikke lenge før avreisen til Frankrike for å finne ut av seg selv. Men han avhengig av penger faren sender for å overleve.
Det er med andre ord ingen vanlig storbyferie David er på, men en årelang flukt fra faren og seg selv. I Paris har han møtt Hella (Gloria Zewelanji Raen). Etter å ha fridd til henne drar Hella til Spania for å finne ut om det er dette hun vil, om hun resten av livet vil bli definert ut fra rollen som en gift kvinne. Under det hele ligger hos Baldwin også en drøfting rundt hvor frigjorte kvinner kan være i et samfunn som marginaliserer ut fra kjønn. Teaterforestillingen «Giovanni’s Room» berører også dette på fint vis, selv om det er Davids forestillinger rundt maskulinitet, følelser rundt skyld, skam og av å svikte, som søkelyset først og fremst rettes mot, samt marginalisering og utenforskap sett i lys av seksuell legning og fastlåste kjønnsnormer.
Synet på homofili på 1950-tallet var ikke nådig, heller ikke juridisk, men Paris ble i motsetning til for eksempel USA regnet som et mer liberalt tilholdssted for LHBT-miljøene, tross lovforbud der også. Baldwin var allerede en betydelig røst i det afroamerikanske miljøet og innen borgerrettighetsbevegelsen, men valgte på det stadiet han var i karrieren da han skrev romanen, å skildre hovedpersonene som hvite. Han mente det ville være krevende nok å forsvare bokens den gang kontroversielle beskrivelser av homofile og bifile, om han ikke skulle bringe inn et annet stort rettighetsspørsmål i tillegg. De iltre og fordømmende reaksjonene på «Giovanni’s Room» – også fra de han regnet som sine egne – ga han på mange måter rett. Cliff Moustaches velger annerledes i dag, helt opplagte og naturlige som tilfører oppsetningen nok et element av representasjon.
Sentrum for forestillingen er uansett David og Giovanni. I et miljø der eldre menn «underholder» yngre menn mislykkes Jacques med å bruke David som lokkedue for å forføre Giovanni. I stedet innleder David og Giovanni et intens og seksuelt forhold, og David flytter snart inn på bartenderens lurvete rom. Han martres av tvil og skyld rundt sin egen seksualitet, og når Hella kommer tilbake til Paris og David, må han bestemme seg for hvorvidt han skal velge det trygge og konforme i tanken på å gifte seg med Hella. Giovannis desperate handlinger når gjør at han går til grunne med et fatalt utfall.
Skjævesland, Djabbary og Gloria Zewelanji Raen utgjør et fint og tematisk understrekende ensemble rundt de to hovedpersonene. Det litt høystemte og refererende i dialogen blir i første del av stykket generelt noe temperaturfattig, også av at skuespillerne kanskje ikke er helt hjemme i den engelske diksjonen ispedd franske sjargonger og gloser. Men det løfter seg etter hvert. Fabian Svegaard Tapia (for mange kjent fra «Battle»-filmene samt «Rådebank») og skuespiller og hip hop/jazzdanser Daniel Sarr favner godt hovedrollene, to skuespillere og i tillegg rå dansere som i flere nydelige og såre sekvenser – sex, desperasjon, skam, konfrontasjon – uttrykker visuelt og kroppslig både ømhet og eksplosiv energi. Sarr legemliggjør de motstridende følelsene, det han forsøker å undertrykke og det han ikke kan holde tilbake.
Tapia fyller rommet med personlighet, stolthet og bevegelse. Han bringer fram applaus under hip hop-dansens mest akrobatiske sekvenser, men er i likhet med Sarr like overbevisende i de uunngåelige sammenbruddene. Musikerne Xander Crook, Kevin Vadsten og Olve Flakne utgjør en eminent trio og utdyper både personligheter og handling med musikken som er både tidsbestemt og improvisatorisk understrekende. Alt i alt fører det til et fascinerende opphold i «Giovanni’s Room» også for publikum.
