Franks åpning

Frank Kjosås er imponerende presis der han nærmest suser gjennom de doble dørene med messingbeslag på Det Norske Teatret. Det er mandag morgen, klokka er slagen ni og det er gått intet mindre enn 19 år siden den prisbelønte skuespilleren med den gudegitte sangstemmen gikk inn de samme dørene for å hente hunden til en ekskjæreste. Ja, det vites ikke hvem, han har vært sammen med flere skuespillere. Faktisk har han hatt kjæreste helt siden barneskolen, til stor irritasjon fra guttene i klassen hjemme i Hardanger.

Uansett, det var en avsporing, for poenget var ikke kjærlighetslivet til privatpersonen Frank, men at skuespiller Frank Kjosås, han gikk siste året på Teaterhøgskolen på den tida, og gikk inn dørene for å hente en hund – og ut igjen med en rolle i musikalen «Hair». Og på tross av at teatersjefen den gang mente Kjosås «ikke var hans type skuespiller», så ble vestlendingen med det ungdommelige utseendet fast ansatt, han spilte Peter Pan, Hitler, Jesus, Judas, og jeg vet ikke hva, det har gått slag i slag, før Frank Kjosås måtte ta en pause etter 300 forestillinger som misjonerende mormoner. Det var intet mindre enn en suksess, selv om det skal sies at noen ropte blasfemi fra salen.

– Hvorfor trengte du en pause?

– Jeg hadde vært her i 15 år. Jeg var for komfortabel.

– Hvordan da?

– Det var blitt litt for lett å gå på jobb. Det var lenge siden jeg hadde blitt utfordra i faget.

– Og så hadde jeg to-tre-fire forestillinger gående samtidig, det var utmattende å jobbe hver eneste kveld. Jeg ville ikke kombinere det med et familieliv. Og jeg hadde lyst til å se hva annet jeg kunne gjøre.

Det har blitt tvillinger på hjemmebane. Ei jente og en gutt, de fyller tre til sommeren. Han har skrevet barnebok, tredjeutkastet er nettopp levert, så kanskje blir det bokutgivelse til jul, og han har vært deltaker i «Kokkeskolen» til Hellstrøm, kom på tredjeplass og fikk seg noen nye gode venner. Og så har han startet et produksjonsselskap, spilt inn lydbøker, dubbet noen filmer. Spilt Økokrim-etterforsker i «Exit». Blant annet.

– Og nå, ble du bare oppringt?

– Ja, sjefen ringte og sa han hadde et manus jeg måtte se på.

Han lo høyt da han fikk lese det.

Så nå er Frank Kjosås tilbake på bruket, som de liker å kalle det i disse familiære teaterkretser. Vi sitter i foajeen på teateret og det hilses og nikkes i alle retninger, og midt i en slurk av den doble cappuccinoen kommer en dame flygende inn fra sidelinjen mens hun utbryter «Kjosås! The father, the man, the one and only!». Ja, det er nærmest som om Jesus sjøl har gjenoppstått. Det må klemmes selv om Kjosås strengt tatt er midt i et intervju.

– Koselig å være tilbake?

– Veldig! Det er ikke så ofte man opplever ny norsk dramatikk og ny norsk musikk pakket inn i en ny norsk musikal. På den feteste scenen i Oslo! Så det er kult å være med på.

---

FRANK KJOSÅS (42)

• Født 28. juli 1981 i Øystese.
• Vokst opp som minstemann i en søskenflokk på fire.
• Bosatt i Oslo. Samboer med Henriette Aukner, som jobber som kostymesyer i Operaen.
• Sammen har de tvillingene Ellie og Edvin (2).
• Utdannet fra Teaterhøgskolen i 2003–2006.
• Før dette gikk han ett år på Bårdar Akademiet og Romerike Folkehøgskole.
• Fikk rollen som Woof i musikalen Hair da han gikk siste året på Teaterhøgskolen.
• Vært ansatt på Det Norske Teatret siden 2007. Er tilbake på scenen etter en fem år lang permisjon.
• Spilt i en rekke forestillinger, filmer og TV-serier.
• Fikk Gullruten 2013 for beste mannlige skuespiller for sin tolkning av bokseren Fred i TV-serien Halvbroren.
• Nylig sett som etterforsker Hartmann i TV-serien Exit.
• Spiller Ivar Aasen i den nye musikalen Spynorsk, med tekst av Are Kalvø og musikk av Ingrid Bjørnov.

Kilde: Wikipedia

---

Det er seks dager til premieren på «Spynorsk», der Are Kalvø har skrevet teksten og Ingrid Bjørnov musikken. En musikal om demokrati og språk og Ivar Aasen ikke minst, fremstilt som en slags superhelt på scenen. Selv ser Frank Kjosås hoggende rolig og hverdagslig ut, der han sitter godt tilbakelent i stolen. Praktisk antrukket, solide joggesko og hettegenser.

– Er du stressa?

– Nei. Det har jeg slutta med for lenge siden. Jeg liker ikke stress.

– Nervøs da?

– Nei.

– Nei?

– Nei, det blir jeg bare hvis jeg ikke aner hva jeg driver med.

Det eneste som plager han nevneverdig er parykken.

Frank Kjosås har nærmest fått kink i nakken på grunn av løshåret og flosshatten til heile Noregs målmann. Alt var i den skjønneste orden i hele prøveperioden, før den helvetes parykken kom på plass for en uke siden. Han spenner seg, er redd den skal falle av. Nå har nakken låst seg. Kjenner det i kjeven også. Han har booket time til stemmemassasje.

– Men trenger du egentlig parykk?

– Nei, jeg gjør jo ikke det! Jon Øigarden kalte meg faktisk Frank manke en gang.

Frank Kjosås kaster så teatralsk bare en skuespiller kan på den brune, tjukke hårpryden. Ikke antydning til viker i front en gang.

– Ja, du har jo veldig bra hår!

– Takk! Det er faktisk en av mine features. Hahaha. Hva heter det på norsk?

– Egenskap?

– Takk.

– Hva visste du egentlig om Ivar Aasen fra før?

– Han var jo nynorskens far og et navn man hadde hørt om. At han hadde gått rundt i Norge og samlet inn dialekter som han baserte et språk på. I biografien til Ottar Grepstad om Ivar Aasen, står det at han for eksempel ikke kunne bestemme seg for om han ville skrive konsert med k eller c, så han skrev at han hadde overværet aftenunderholdning med dans og musikk. Da tenker du mer på språk enn mannen i gata, tror jeg. Men jeg kan altfor lite om han. «Spynorsk» er ikke en biografisk forestilling om Ivar Aasen, altså.

– Skrev dere «spynorsk mordliste» på nynorskordboka på Vestlandet, også? Der har dere jo nynorsk som hovedmål …

– Absolutt! En trend er en trend. Jeg tror jeg hadde to eksemplarer av spynorsk mordliste liggende hjemme. Men den boka er lagt opp så ræva dårlig! Det er så mange ubrukelig og rare ord. Man må jo ikke si hugleik, for eksempel.

– Eh … nei?

– Det betyr kjærleik. Men vi sa faktisk hugleik på staur om kjærlighet på pinne.

– Seriøst?

– Ja. Men det var bare på kødd, altså.

Han vokste opp i ei pittoresk bygd i Hardanger med fjord og fjell, og der naturen ble vakrere og vakrere til eldre han ble. Fra stuevinduet kunne han se Folgefonna og det var epleblomstring og epleslang, sjokoladepudding med besta, sjakk med besten, og eplene han stjal med kameratene, spiste de med ostehøvel i skogen så fruktsaften rant nedover haka. En fantastisk barndom, ja, det er tidligere beskrevet som at epleblomstene nærmest føyk ut av lommene på den glade og bekymringsløse guttungen, der han løp rundt i kortbukser i fjellsidene som en slags Sound of Music-karakter.

Så var det også det han ble spådd til på Teaterhøgskolen, en karriere som prins og guttunge i kortbukser på scenen. Forhåndsdømt på grunn av sitt ungdommelige utseendet, vi må innom tema, selv om Frank Kjosås er drittlei hele fokuset.

Men tilbake på 80-tallet i Øystese vet ikke Frank Kjosås, minstemann og halvbror til tre eldre søsken, noe som helst om det som ligger foran han. Han vet ingenting om at han en dag skal spille Fred i TV-serien «Halvbroren», dramatiseringen av Lars Saabye Christensens roman. Jepp, det ble oppstandelse i søskenflokken da halvbroren fikk rollen som halvbroren. Han vet ikke at han skal kåres til beste mannlige skuespiller for sin tolkning av den stumme bokseren Fred, som forfatteren hadde beskrevet som en kjempe på 1.90. Ja, vi kommer til det med høyden. Han fikk fantastiske kritikker og ble sammenlignet med James Dean.

Den lille gutten, som ligger nederst i trappa i huset hjemme i Øystese med skrubbsår på knærne og illusjonen knust, fordi supermanndrakten som kom i posten ikke fikk han til å fly, vet ikke at han en dag skal få oppleve sin største drøm. Å fly under scenetaket på et teater i hovedstaden, i rollen som Peter Pan. Oslo er langt unna. Teaterhøgskolen har han aldri hørt om.

Det var et klassisk arbeiderhjem, og ingen i familien drev verken med teater eller kunst av noe slag. Mor Grethe Sedeniussen jobbet som husøkonom på Hardangerfjord Hotel, og faren Øystein Kjosås, bondesønn fra Kjosås gård, var maskinentreprenør.

– Men stemmen din, den har du arvet fra et sted eller?

– Det var i hvert fall mange som sang på fars side.

– Når oppdaget du at du var god til å synge?

– Jeg oppdaget det ikke før jeg gikk på Bårdar. Men ellers ble det vel oppdaget i barnekoret.

– Var det musikk i hjemmet?

– Jada. ABBA. Og Sputnik. Dessverre, haha. Og det var radio og TV og mye film. Og MTV.

– Oi, dere hadde MTV, altså?

– Jada, vi måtte jo skaffe oss parabol. Det var krise om man ikke fikk sett Casino på TVNorge.

Han forteller om lørdagskvelder hjemme med storebror og foreldre og pizza med så tjukk bunn at den kunne mette ei halv bygd. Strietapet på veggene, krangling med storebror og «Tequila Sunrise» på VHS. Vesle Frank drømte seg helt bort.

– Hvordan var du som barn, da?

– Litt nerdete. Jeg husker jeg var med på én fotballtrening, men det var så mye brøling, og det fiksa jeg dårlig. Så jeg havna kanskje litt på utsida.

– Men hadde du venner?

– Ja. Jeg var ikke viggo venneløs, nei.

Han spiller i det han beskriver som et slags jazz-pop-band. Han synger i kor. Hver jul synger han «O helga natt» med onkelen sin i Øystese kyrkje. Han klarte aldri å lære seg teksten utenat, men sang så vakkert at folk på den fremste kirkebenken gråt.

Han skriver noveller i norsktimene og drømmer seg bort. Ordene flyr av gårde. Han har kjærester, den ene avløser den andre, han drikker, smugrøyker, kjører bil lenge før han har lappen («detta va hailt vanle, alle gjorde detta»), drar på telttur og leir med ungdomskoret – og så blir han russ.

Russebilen er en rødmalt Volkswagen Caravelle. Det står «Chandler» på russelua og Frank på buksebeinet, han er millenniumsruss – og sjåfør på bilen denne maidagen i 2000.

13. mai.

Av de to som slo, husker han bare en hettegenser med en svart stripe på midten. Knyttnever mot ansiktet. Spark mot magen.

– Jeg lå og telte alle sparkene mot kroppen og hodet. Alt gikk i hvitt, ikke svart.

Les også: Hold kjeft, det er Gulbrandsen (+)

De sa han fikk reise seg og gå, før de slo han ned på nytt. Blind vold. Slått ned på åpen gate i Bergen. Henlagt på grunn av bevisets stilling. Det ble den lengste maimåneden noensinne. Han kom fra hendelsen uten store fysiske skader. Men følelsen sitter i kroppen fremdeles. Når han krysser gata. Når det er høylytt stemning på byen. Når folk går i gjenger.

Han utviklet storbyangst av hendelsen.

– Har du det fremdeles?

– Ja. Men jeg har lært meg å leve med det.

– Du får angst av Øystese, også?

– Ja, skulderangst, som jeg kaller det. Det kommer alltid når jeg har kjørt over fjellet og nærmer meg bygda.

– Hva kommer det av?

– Jeg vet ikke. Men Øystese er ikke helt hjemme for meg. Tvillingene har ikke vært der enda engang. Men Reine i Lofoten, der mutter`n kommer fra, der får jeg hvilepuls på fem. Kan du få med at hun fylte 80 år 16. april?

– Klart det. Hvor gamle er forresten søsknene dine?

– Eeh.

Frank ser usikker ut. Prøver å regne seg fram og tilbake, men gir opp.

– Jeg må ringe søstera.

Kort telefonsamtale følger.

– Elisabeth er 17 år eldre, Tommy er 15 år eldre, og Roger sju. Og jeg er minstemann.

– Hun måtte fortelle deg det, også?

– Ja. Hahaha.

Den eldste broren er hvalfanger og bor på Moskenesøya i Lofoten, der moren vokste opp.

Selv flytta Grethe Sedeniussen til Vestlandet allerede som 16-åring for å få seg jobb.

– Sedeniussen ja, det er et sjeldent sen-navn. Har du flere navn?

– Nei. Men Sedeniussen, det har jeg lyst til å ta det med meg. Frank Sedeniussen Kjosås. Pluss familienavnet Aukner-Kjosås, som tvillingene heter.

– Blir det ikke veldig mange navn?

– Er ikke det bare kult, da?

– Hvordan møtte du kjæresten din, forresten? Jeg leste at du etter et samlivsbrudd fikk råd fra en kamerat om å ikke bli sammen med flere skuespillere?

– Hun er kostymesyer på Operaen. Så vi møttes på teateret, men ble kjærester utenfor. Så nei, hun er ikke skuespiller. Heldigvis.

Tenkepause.

– Dette må jeg se hvordan blir seende ut på trykk, altså.

– Det sto i kjendispressen at du var blitt tvillingpappa i hemmelighet?

– Ja. Det ble jo en fin klikksak.

Ironien i stemmen.

– Men jeg hadde fortalt alle jeg kjenner at jeg var blitt pappa, jeg. Så det var ikke en hemmelighet, selv om jeg ikke ringte pressen for å fortelle det.

Stillhet.

– Jeg har lært meg å holde kortene tett til brystet. Pressen er ikke min beste venn. For å si det sånn.

– Sa du ja til portrettintervju fordi du følte deg tvunget?

– Jeg sier ja når jeg har en forestilling å promotere, og for å promotere meg selv som skuespiller. Frank Kjosås som privatperson er veldig lite salgbar.

Les også: Museum for den odde kunstneren (+)

Han har flere ganger fortalt om hvordan norsklæreren hans på Øystese gymnas lukket døra hardt igjen til gangen, før hun sa høyt og tydelig «du må bli skuespiller, Frank». Selv hadde han tenkt å følge strømmen, studere noe i Bergen, jobbe litt på den lokale Kiwien, kanskje. Hun spredte brosjyrene fra folkehøgskolene utover pulten i klasserommet. Beskjeden var klar: «Finn en skole med drama».

– Jeg tok den som var nærmest Oslo, siden søstera mi bodde der. Og det var Romerike Folkehøgskole.

«Har du søkt på skolen?» Det var det eneste de snakket om på Romerike. Frank Kjosås var den brautende vestlendingen, en bygdegutt, som ikke hadde peiling på hva de andre snakka om. Hvilken skole da? Han jattet med, og satte seg foran pc-en på biblioteket på kveldstid for å google.

Og så søkte han.

– Kom du inn på første eller andre forsøk?

– Andre, ja.

– Hvordan var det å lese navnet sitt på den lista?

– Jeg gjorde det ikke! Det var ei annen som leste navnet mitt.

Han forteller om hvordan han skannet arket opp og ned med blikket, men navnet sto ikke der. Nei, han måtte slukøret innse at han ikke kom inn i år heller. Selv om han hadde spilt halvt skilpadde til stor begeistring fra Svein Tindberg.

– Så var det ei ved siden av meg som sier «hva mener du? Navnet ditt står jo her!»

– Hva følte du da?

– Jeg ble utrolig glad. Det var en fantastisk følelse.

Han begynte i klasse med blant annet Pia Tjelta, Tobias Santelmann og Nils Jørgen «Jøgge» Kaalstad.

Ved siden av studiene jobbet Kjosås som pizzabud på Peppes på Tåsen, en grei jobb å falle tilbake på, tenkte han. Det var jo ikke gitt at han fikk jobb som skuespiller.

«Får du ikke jobb rett etter skolen, er du fucked» var mantraet som gikk igjen i korridorene på Teaterhøgskolen. Også Frank Kjosås opplevde å få avslag fra omtrent samtlige teater i Norge.

Men det er lenge siden nå.

– Ivar Asen var også en bygdegutt som kom til Oslo, men han følte seg ikke hjemme blant borgerskapet her, og som så mange andre klassereisende følte han seg litt hjemløs. Har du også opplevd det sånn?

– Nå er jeg ikke en del av et borgerskap, da.

– Men en kulturelite, kanskje?

Kjosås ser litt ukomfortabel ut.

– Hva er egentlig kultureliten? Det høres ut som man påstår at man er bedre enn andre? Men at jeg har en annen bakgrunn enn mange, og kommer fra et annet sted både politisk og kulturelt, det har jeg kjent på. Men jeg har følt meg hjemme i Oslo fra første stund.

– Hadde du en utbrytertrang allerede som barn?

– Jeg drømte meg i hvert fall til byen. Jeg er veldig glad i konseptet storby.

– Å kunne være anonym?

– Ja. Men det er forsvunnet litt nå.

«Mye alko på Kjosås». Han hadde vært på butikken og handlet inn til fest, det var straks nyttårsaften og stort selskap på gang. Noen hadde tatt bilde av handlekurven med drikkevarer, lagt ut på Facebook og tagget Frank Kjosås.

– Etter det fikk jeg meg privat bruker. Men at folk kommer bort og vil ta en selfie, det er bare hyggelig.

Og så er det det med utseendet da. Han har allerede uttalt flere ganger i media at han er lei av oppmerksomheten rundt det. Drittlei, faktisk. Likevel …

– Eh, vi må snakke litt om utseendet ditt.

– Mhm. Det er irriterende. At det er noen der ute som har bestemt seg for «at du er sånn». Og da blir det en sannhet.

– At du har et androgynt utseende?

– Ja. Og hva er det, jeg vet ikke hva det betyr? Og til flere ganger man sier noe, så blir det en sannhet. I hvert fall i mitt yrke. Så da er det blitt en sannhet om mitt fjes, at det er så spesielt. Det er det ikke. Det er et vanlig fjes, uten skjegg.

Les også: Regler og anarki i skjønn, provoserende harmoni (+)

– Judi Dench har sagt at hvis du blir opptatt av utseende som skuespiller, har du en lang og smertefull prosess foran deg?

– Jeg er enig. Det er umulig å unngå, men det er en mye enklere hverdag hvis man tør å slippe det, å tørre å være til stede, i stedet for å tenke på hvordan du ser ut. Emma Thompson sa noe ganske befriende om at livet blir mye enklere når du klarer å akseptere at du har det utseendet og den kroppen du har.

– For det betyr virkelig ingenting. Og hvis det er det du er opptatt av, så lykke til.

Han tar en liten pause.

– Men det er umulig å ikke tenke på det, fordi alle andre tenker på det.

– På grunn av yrket ditt?

– Nei, på grunn av samfunnet generelt. Men det skal være plass til alle. I samfunnet. På teater og på film.

– Men du tenkte du var for lav til rollen som Fred i «Halvbroren»?

– Ja, det er også en sannhet som har blitt til. «Du er så lav, du er så lav, du er så lav». Og da tenker jeg jo at jeg er lav. Men da jeg kom på prøvefilming, sa Per Olav Sørensen «den rollen her handler ikke om kroppen din, men om hva du har i blikket ditt». Det var fint og befriende. Og da jeg møtte Lars Saabye Christensen senere, la han en hånd på skulderen min og sa at «det jeg hadde beskrevet som en mann på 1.90 med store muskler, det klarte du å lage til muskler gjennom blikk». Det var et viktig kompliment jeg har tatt med meg videre.

– Bare for å få det på det rene. Hvor høy er du egentlig? Det står både 1.68 og 1.70 på nettet.

– Hah! Jeg håper jeg er 1.70. I hvert fall hvis jeg har gjort yoga på morgenen.

– Wow. Rekker du det som tvillingpappa?

– Nei, jeg gjør jo ikke det.

– Hvordan er du som far?

Frank ler en høy kort latter.

– Jeg er irriterende mye mindre tålmodig enn jeg trodde jeg skulle være. Jeg trodde tålmodighet var en av mine bedre egenskaper, men det var visst i voksensammenheng. Det er ganske utrolig at man kan bli så provosert av en toåring! Jeg tror jeg er snill, da. Nei, jeg vet jeg er snill. Og morsom og kjærlig. Å være forelder er kanskje litt som å være skuespiller. Nå har jeg sluttet å lese kritikker for lenge siden, men man husker jo kun de dårlige. Men det kan også være litt nyttig: Husk på at du er en idiot- og bli bedre.

– Du har sagt at du lider av bedragersyndromet? Redselen for å bli avslørt?

– Hvis du ikke har det som skuespiller, skjønner jeg ingenting.

– Å ja?

– Jeg tror det er noe som driver enhver skuespiller. Til ethvert prosjekt går du inn med skuespillerens enorme angst før du setter i gang. Og når du setter i gang snur du den angsten om til skuespillerens enorme nysgjerrighet og arbeidsvilje. Da endrer alt seg.

– Men det var lenge jeg trodde det bare var meg.

Frank Kjosås forteller om da han jobbet med Bjørn Sundquist i «Bibelen». Et seks timer langt stykke om menneskenes forhold til Gud. Sundqvist spilte Gud, Kjosås spilte Jesus. Det hele regissert av Stein Winge.

– Bjørn kom bort til meg da vi skulle ha en gjennomgang.

Frank Kjosås slår om på finnmarksdialekt og det er nærmest så Sundqvist selv sitter ved bordet.

– «Faen i helvete, dette blir jævlig. Jeg fikk ny tekst av Stein i går, jeg har ikke fått sett på den. Jeg gruer meg som et helvete. Og da blir jeg som en bitte liten ugle med verdens minste selvtillit, og da må jeg passe på at ingen ser at jeg ikke kan noen ting».

Kjosås er tilbake på hardingmål.

– Då eg skjønte at han sleit med det same, då tenkte eg at alle skuespelare gjere da.

– Du er god på dialekta hans!

– Takk!

– Men det var østnorsk du måtte lære deg på Teaterskolen?

– Ja, alle som hadde dialekt måtte lære seg østnorsk, og alle østlendingene måtte lære seg dialekt. Man får en språkmodell, et stykke tekst som blir lest inn, og så går man og lytter til den.

– Hvem var din språkmodell?

– Jøgge. (Nils Jørgen Kaalstad. journ.anm.).

– Hvor er han fra?

– Bærum.

– Da jeg begynte å jobbe her i 2006, var jeg så ræva at jeg ikke skjønte hva jeg holdt på med. Jeg skulle begynne å spille på min egen dialekt, men hele min skuespilleridentitet var østnorsk. Jeg snakket det nesten privat også. Fordi man er så fast bestemt på å få det til.

Kjosås forteller om et møte med et av sine skuespillerforbilder utenfor teateret.

– Ågot Sendstad trodde jeg var fra Fagerborg!

– Er du blitt mere bevisst på å holde på dialekta nå?

– Ja. Men det er noen ord som er borte. Jeg sier stua i stedet for ståvo, for eksempel.

– Og du tar deg i å snakke østlending til tvillingene dine?

– Ja. Det tror jeg er fordi det er det språket de er omgitt av.

– Men ironisk nok har de tatt etter skarre-r-ren din?

– De har så skarre-r! Det er helt sjukt. Jeg har litt vanskeligheter med østlendinger med skarre-r, jeg må innrømme det. «Se pappa, et hårrrr».

Frank Kjosås ler høyt.

– Det er litt krise, faktisk. I verste fall må jeg sende dem til logoped.

Fem favoritter

• Bok: «Jeg har sett verden begynne» av Carsten Jensen.
• Film: Varierer fra dag til dag, men to som alltid er med meg, er «Superman: The Movie» og «Flåklypa Grand Prix».
• Musikk: Jazz.
• Mat: Kra pao moo grob (crispy ribbe med digg chili).
• Sted: Søndre Langåra.

Les også: Taylor Swifts nye sanger: Hevn på sitt mest attraktive (+)

Les også: Har pusset opp Beatles-filmen «Let It Be» – som får nypremiere 8. mai (+)

Les også: Uhyggelig bra i Operaen (+)

Les også: «Der det finst fuglar» fyrer opp under umoralen (+)