Hold kjeft, det er Gulbrandsen

Liv Gulbrandsen hevder hun er selvopptatt, men for hvert personlige spørsmål hun får fra Dagsavisen, vender hun likevel blikket utover og snakker om hele samfunnet. Hun møter oss utenfor Nationaltheatret, mens sola skinner på et svært entusiastisk kulturmenneske i palestinaskjerf og trenchcoat.

– Se på det her, da! Er det ikke flott? Dere må huske at det er et helt maskineri av arbeidere som jobber her! Sånn som i det smykkeskrinet med den ballerinaen. Under den er det et maskineri!, utbryter Liv, mens hun loser oss inn i korridorene.

Hun er akkurat hjemme fra turné med «Hold kjeft, det er Ibsen» på Riksteatret, som i flere runder etter stor etterspørsel har gått på Nationaltheatret, og nå utover våren blir samme stykke å oppleve på sistnevnte plass. Nå viser hun oss rundt i hele bygget – fra scene til backstage til hemmelige korridorer og sminken.

Østkantfolk

– Alle de flotte folka som jobber i sminken, og med kostymer!

Folka. Ikke folkene. Det siste kan vi bare glemme.

– Jeg er en språkbevisst person. Jeg tuller mye med det, at om folk snakker som meg på scenen, så spiller de enten prostituert eller narkoman.

Tjukke L’er og masse a-endinger. Sånn som de pratet på Tveita eller Stovner, eller om du hører en Gatas Parlament-låt. Der har du Liv Gulbrandsen. Datter av mora si Jorun Gulbrandsen, AKP-legenden, og datterdatter av bestemora si Helga, som stykket hennes handler om. Og det var virkelig ikke gitt at ei jente fra Oslo øst, og ei datter av AKP, skulle få en eventyrlig suksess med Ibsen på Nationaltheatret – som tradisjonelt fordomsfullt sett på som borgerskapets høyborg.

– Det er sånn språket mitt blir brukt – som en markør på noen som ikke fungerer.

Liv snakker østkant delvis på trass. Hun hevder å være språkpåvirka og språkforvirra som alle andre. Men hun har tatt noen valg, om hva hun skal holde på, og ikke. Hun er vokst opp mellom Tveita og Oppsal, og der er det mange, som i likhet med alle byer i Norge er innflyttere. Og det er billigere å bo.

– Derfor vil språket på østkanten være prega av det. Vestkanten har jo også sterke klassemarkører i sitt språk, og jeg har mange venner på vestkanten som røkter sitt språk like hardt som jeg røkter mitt.

Hun har en nær venninne som sier «nå, småpiker, kan dere gå og spise aftensmat». Liv forholder seg til sitt eget språk fra da hun vokste opp, som hun har fått mye støtte for hjemmefra. Hun husker at hun fikk høre på skolen da hun vokste opp at de på østkanten pratet stygt.

– Stort sett alle barn bruker Oslos vestkantspråk når de leker med hverandre. Jeg trodde det var et Oslo-fenomen, men det er jo sånn over hele landet!

Da ble det ekstra viktig for Liv å holde på østkantspråket. Særlig når hun jobbet med scene og TV.

– Vi holder på dialekta vår, og nekter å akseptere.

Hun husker at hun hadde en lærer som sa at det het «appelsiin», ikke «appelsin», med vekt på P’ene.

– Jeg aksepterer ikke at språket mitt er komisk. Innimellom blir det brukt komisk, og det er ok, som med andre dialekter. Men jeg tenker at språk er makt, og at vi har uenig syn på det. Men språk er også veldig gøy.

– Sier du Nationaaltheaatret, eller Nassjonalteattret, da?

– Jeg sier Nassja når jeg tøffer meg, ellers så sier jeg Nationatheaatret.

Liv leker og danser med østkantspråket. Hun synes det er schwung i det. Å kunne breie på. For hennes del, er det som man skriver: skriver man mye fremmedord blir det ofte dårlig språk, og nyansene og innholdet i det man lager er en måte å kamuflere det en vil si.

– De som sier Oslo med tynn S må veldig sjeldent forsvare seg, mens jeg derimot må forsvare meg mye, sier Liv, som har tatt med Dagsavisen ut på balkongen på Nationaltheatret. Der treffer sola rett på de lyse lokkene hennes, den lyse huden, og en ildsjel som viser ild med ord.

Hun lovpriser en aktiv språkpolitikk som gjør at det ikke bare er Oluf og Raymond som snakker dialekt på TV-en og er dumme og komiske. En språkpolitikk som gjør at vi kan få nyhetene på trøndersk. Hun ser på språk som makt, at det følger med dem som har makt, og at vi derfor bruker maktas språk.

– Om språket ditt er ei fillete jakke og ei stinkende truse, så er det klart at mange vil fjerne det om de får ros for det. I mean no disrespect, but I march with a different drum!

En halvtimes leksjon i språk. Vi prøver å finne ut av Liv.

Liv Gulbrandsen ble født på Josefinegata kvinneklinikk 15. februar i 1974. Det er femti år siden i år. Senere i sommer, når hun er ferdig med oppsettinger på Nationaltheatret, skal hun feire. Det blir dansefest, hvor mange skal danse og opptre på et leid lokale. Og så kan det hende at hennes kjære samboer Lars lager en veldig god potetpurresuppe som de kan spise fram til midnatt.

Revolusjon og apedrakt

Liv vokste opp på Trasop som ligger mellom Tveita og Oppsal. Liv sier så klart Trassop.

Hun bodde i et hus sammen med søstera si og foreldrene Jorun Gulbrandsen og Tron Øgrim, som var profilerte AKP m-l’ere, og hadde besteforeldrene, Øgrimene, i nabohuset.

Bestemora, Helga Gulbrandsen, bodde i en Obos-leilighet i en blokk ti minutter unna på Opsal. Men det var Helga som tok med Liv på teater.

Liv forteller at foreldrene hennes var morsomme og fine folk å ha som foreldre, men at de også var også veldig travle.

– De skulle jo lage revolusjon innen neste helg hele tida!

Derfor var hun mye hos besteforeldrene sine. Hun var med på mange møter og demonstrasjoner også, men om foreldrene skulle være borte hele kvelden, så ble det besteforeldrene som tok seg av Liv. For henne har det vært en av de fineste tingene som kunne skjedd. Å få opplæring av folk som kommer fra ulike tider og ulike erfaringer, mener hun har vært svært viktig. Fortellingene, minnene og visdommen de skal videreføre, kommer fra veldig mange tiår.

Jo mer Liv tenker på det, jo mer skjønner hun hvilken flaks det er å ha besteforeldre som har ork og tid. Hun hadde ikke sånne besteforeldre som satt og ventet. De gjorde sine ting, og så kunne barnebarna komme og hjelpe til. Liv ble håndlanger. Hun elsket å være det.

Men. Det var mye som ikke var fint også.

– Det er klart at når foreldrene dine er offentlige kommunister i en tid som på åttitallet, midt i jappetida, så får man høre det.

Veldig mange folk skulle stille Liv som barn til veggs for ting hun overhodet ikke visste noe om eller hadde tatt stilling til. På den tida ville Liv stort sett ikke annet enn være en ape, så hun løp rundt i en apedrakt som mora hennes hadde sydd. En nydelig drakt, ifølge Liv, som besto av en ruglete strømpebukse, en gymdrakt og pelslua til bestemora hennes på bakhodet, en maske hun hadde til å sitte på, og en høyhalsa brun genser. Og hansker på føttene så det så ut som hun hadde hender.

– Foreldra mine var veldig ivrige på at jeg skulle være fri og gjøre egne ting.

Så da hun som barn løp rundt i en apedrakt, og fikk høre «revolusjonen spiser sine egne barn», skjønte hun lite.

– Når vi har et demokrati, må det finnes et sted hvor barn bare kan være barn, og foreldre bare kan være foreldre også, uansett hvor offentlig kjente de er. Man må respektere menneskers rett til å være sivile personer, sier Liv.

Hun mener det må gjelde alle – også mulla Krekar.

– Vi må beskytte hverandres mulighet til å delta i demokratiet, ved å ikke herje med familier. Den delen synes jeg var veldig vanskelig, forteller hun.

Forfulgt på is-handel på Tveitasenteret

Overvåkingen av mange av medlemmene av AKP m-l, som senere ble kjent ulovlig, har satt en skikkelig støkk i Liv.

Hun får et alvorlig uttrykk i ansiktet, der ute i sola på balkongen på «Nassja», hvor hun har pratet entusiastisk til nå.

– Det er nesten så jeg ikke kan snakke om det uten å bli veldig rar.

Hun kan huske en dag da hun gikk til Tveitasenteret sammen med far og søster for å kjøpe is, og det kjørte biler med sotete vinduer ved siden av dem. Hun husker at de stoppet ved bussholdeplassen, og pappa Trond banket på vinduet til en av bilene og sa «jeg skal bare kjøpe is til jentene». Der gikk Liv og lillesøstera hennes med musefletter og ble forfulgt. De fikk det forklart av faren: «Vi vil ha et annet samfunn. Det vil ikke de, så derfor overvåker de oss».

– Og det er først etter at jeg ble stor, og etter at faren min døde, at jeg ble sint for det. Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje tyder på at jeg har en større tro på norsk demokrati. Ellers ville jeg vel muligens ikke blitt skuffa?

Hun mener det bør være en selvfølge at man skal slippe å bli overvåket fordi man er uenig. Liv tror på et samfunn som ikke holder på på den måten. Hun tror det handler om at verden var preget av paranoia på den tida.

– Kåre Willoch ble overvåka, og folk som kjøpte tegneserier på Tronsmo ble overvåka. Alle som var med i Nei til Atomvåpen. Det er ikke en AKP-sak å bli overvåka.

Liv mener det er en ytringsfrihetssak.

– Vi skal ikke overvåke, fengsle eller sanksjonere politiske motstandere i et demokrati. Og det å leve med overvåking er tungt og vanskelig. Jeg tror mange blir veldig redde og gærne av det, rett og slett.

Hun mener vi bør passe godt på i tida vi er i nå. Den tilspissede militære situasjonen mellom stormaktene. De multinasjonale selskapene som følger med på alt vi gjør.

– Det må være lov å gå i skogen uten at noen vet hva du driver med, og det må gå an å snakke privat og tulle og tøye grenser uten at noen skal legge seg opp i det. Og så må vi være bevisste selv også. Problemet er at når vi begynner å snakke om overvåking og sånn, så blir jeg veldig fort «dattera til», og da burde man mye heller intervjue foreldra mine!

1. mai over julaften og 17. mai

– Men Liv, dette er et portrett av deg. Vi har jo ikke spurt om foreldrene dine. Trodde du at du skulle bli grilla på AKP m-l i dag?

– Ja, det tror jeg alltid! Jeg har så mye fra dem. Som når jeg er i demonstrasjoner og sånn, hvor det er så mye bråk at det høres ut som alt skal eksplodere, da får jeg sånn ekstrem lykkefølelse! Og så blir jeg sånn «oi, nå må du være voksen, Gulbrandsen».

Nå er entusiasmen på topp igjen. Hun forteller at hun elsker tog og demonstrasjoner.

– Det å sitte på skuldrene til foreldra mine i demonstrasjonstog, det var helt nydelig. Jeg synes fortsatt at 1. Mai er den aller viktigste dagen. Mye viktigere enn både julaften og 17. Mai!

Hun har sett foreldrene sine blitt arrestert, klappet for, truet med nakkeskudd, og hun har sett dem utvise et mot som hun beundrer. Og så er de også veldig uenige i mye. Hun er stolt av dem og veldig glad i dem.

– Og det er ingen jeg heller har krangla mere med, og vært mer sur på, sier Liv, og høres ut som en hvilken som helst trass tenåringsdatter.

Hun tror også forestillingen «Hold kjeft, det er Ibsen» har fått flere til å skjønne mora hennes, dattera til Helga, Jorun.

– Hollywood har jo en sånn diskusjon om «nepo babies» nå – om barn av Hollywood-skuespillere som får Hollywood-karriere. Du er litt «nepo baby» du også?

– Det har aldri vært noe spørsmål hjemme hos meg om jeg skulle mene noe høyt. Det gjør vi bare. Du vasker deg på hendene når du har vært på do, og du mener noe. Det er ikke tilfeldig at jeg har fått med meg det. Om jeg er en «nepo baby», så har de i alle fall gitt meg det mest nøytrale navnet man kan få. Det er vanlig og realt. Slik at jeg skulle få en sjanse til å komme unna det.

Bøllekurs og Burkina Faso

Liv vokste etterhvert ut av den hjemmesnekrede apedrakten og ble aktiv i Rød Ungdom. Det var bøllekurs og antirasisme, og kampen mot EF. Fryd og glede og veldig travelt. Hun ble utvist fra videregående etter at hun og Vera Micaelsen, som senere skulle bli barne-TV-makkeren hennes på NRK, hadde en aksjon på skolen hvor de skulle tenne på fakturaer i askebegrene i skolegården. Og så begynte det å brenne. Da sa faren hennes: «Om du ikke har rett på skoleplass, får du gå livets skole». De snurret på globusen hjemme hos besteforeldrene til Liv, og landet på Burkina Faso. Hun vasket Tronsmo for å få råd til billetten nedover med Balkan Airlines, og reiste av sted. Men Balkan-krigen brøt ut, Balkan Airlines gikk konkurs, og Liv ble stuck i Burkina Faso mye lengre enn hun skulle.

– Jeg kom hjem etter hvert med masse malaria.

Senere dro hun på brigade med Latin Amerika gruppene til Nicaragua. Hun mener dette oppholdet var svært dannende for det politiske synet hennes.

– Er det noe jeg er overbevist om, så er det at verden er full av flinke, kreative og smarte folk som bruker livet sitt til noe helt annet enn å karre til seg sjøl. Denne verden er god. Det er derfor det er så grusomt unødvendig at folk skal måtte leve under forferdelige forhold, sier Liv.

Hun fortsetter, og nå er det ordentlig kraft i stemmen.

– Man kan ikke leke at kapitalismen ikke finnes! Det går ikke! Det blir meningsløst! Man kan ikke slippe taket i det heller.

Hun elsker Norge, og det er ikke vanskelig for henne å finne ting å glede seg over hver dag.

– Men jeg synes jeg ser eksempler hver dag på at en annen verden er mulig. Jeg ler hver eneste dag, men jeg er også jævla rasende på at folk skal være nødt til å håndtere den urettferdigheten som skapes av et lite mindretall.

Hun blir forbannet på at folk skal bruke tid på å kjempe mot sykdommer som vi kan kurere, eller, å måtte jobbe med å overleve kjønnsdiskriminering og seksuell sadisme, at vi skal måtte støtte udemokratiske regimer fordi det lønner seg for handel. At man ikke skal kunne si: «Jeg aksepterer det ikke».

– Det er fullt mulig å være opptatt av de tinga, og samtidig være relativt fornøyd med livet. Jeg har det ganske gøy, men jeg er fortsatt fly forbanna, sier Liv, og fortsetter:

– Nøytral i denne sammenhengen bør være å være forbanna.

Hun synes at når vi lever i et land der vi ikke risikerer annet enn at folk blir sure på oss, bør vi alle gripe sjansen til å ta ordet, være aktiv og kjempe for mer demokrati. Kaste seg ut i det og se hvor mye bedre livet blir.

– Jeg vil heller være fly forbanna og gjøre noe, enn å passivt stå og se på. Da hadde jeg fått kreft i hjertet og dødd.

RadiOrakel, marxister og gærne anarkister

Etter RU ble det RV, hvor hun satt i bystyret sammen med nylig avdøde Erling Folkvord.

– Jeg husker at vi lo veldig mye, og det var veldig fint! Men man kan bli ganske monoman av å drive med partipolitikk, og jeg ville gjøre så mye annet, som kultur og journalistikk.

Hun var en stund i Blitz-drevne RadiOrakel. Deretter P3 i «Holgers metode» sammen med Kari Slaatsveen, og det Liv beskriver som en god gjeng.

– RadiOrakel var et veldig sterkt, glitrende og godt sammensveiset miljø.

Hun nevner navn som Janne Formoe, Kristine Koht, Nina Stensrud og Ragnhild Silkebækken, som kommer derfra. RadiOrakel, hvor alle jobbet gratis, var en institusjon, hvor de heiet på hverandre, og søkte de samme jobbene. Og når en av dem fikk den, så jublet de andre.

– Uten RadiOrakel hadde jeg ikke stått på denne scenen i dag, sier hun.

– Den svenske forfatteren Kajsa Ekis Ekman sa en gang: «Det jeg liker med marxismen, er at den ikke handler om deg. Det handler om å zoome ut fra deg selv og se utover hele samfunnet». Og hver gang jeg stiller et spørsmål om deg, så begynner du å snakke om alle andre, og hele samfunnet. Vet du i det hele tatt hvordan din egen navle ser ut?

– Jeg anser meg som ganske sjølopptatt! Men RadiOrakel altså, vi kosa oss så mye! Det å få være på toppen av Blitzhuset. Du vet, vi marxister, vi trenger sånne gærne anarkister for å holde oss på plass.

Hun roser hele Blitzhuset.

– De har utdanna så mange musikere, teknikere og andre kulturfolk. Vi var uavhengige og reklamefrie, jobba gratis, og hadde Blitzhuset med på laget. Vi trengte ikke å tjene penger!

Obos og Ibsen

Vi skal over på teaterstykket «Hold kjeft, det er Ibsen», som går fram til juni i år. Stykket har fått svært gode kritikker. «Det Liv Gulbrandsen gjer med si eiga familiehistorie i denne framsyninga, er stor kunst», skrev Dag og Tid.

Helga Gulbrandsen var et av fjorten søsken som kom fra arbeiderklassebakgrunn på et småbruk i en landsbygd i indre Østfold, hvor ting var veldig brutalt. Hun dro inn til byen og ble svært stolt over Obos-leiligheten sin i blokka på Oppsal.

– Det jeg har prøvd å finne svar på, er hvorfor bestemora mi likte Ibsen så godt.

I stykket herjer Liv med publikum. Hun vil at publikum skal være deltakende.

– Noe av det vi konkurrerer med nå, er at folk har runda Netflix femti ganger. Og det betyr at vi har lært opp publikum til å bli en sånn passiv konsument.

Det skal ikke Liv ha noe av. Hun tror på deltakelse når det kommer til alt.

Da Liv var lita, pynta hun seg da hun skulle på teater med bestemor, det fikk hun streng beskjed om. Da hun var 16, var hun i opposisjon, og spurte bestemora om de måtte pynte seg fordi hun bodde i blokk, eller fordi hun var fattig. Da svarte Helga: «Vi pynter oss for dem som bygde teateret».

– Jeg er også opptatt av at når man er borte, retter man opp ryggen, spiser opp maten, fletter håret og får det vekk fra ansiktet. Og det kommer fra Jorun-sida av familien. Du skal ikke bli tatt på noe!

Bestemora hennes sydde kjoler etter oppskrift i Allers, og så måtte de ta T-banen til byen.

Og der inne på Nationaltheatret, satt fem år gamle Liv Gulbrandsen og fikk sett Hedda Gabler skyte seg selv, for første gang.

«Hva lærte du nå?», spurte Helga lille Liv. Men Liv var stum og snakket ikke på seks uker.

– Bestemora mi var frekk og rett fram, men også veldig snill, forteller hun.

Og sånn er Gulbrandsene. Kjapp i replikken. Ikke noe gå rundt grøten.

– Og det synes jeg er veldig gøy. Jeg kan godt bli kjefta på og klappa til! Så lenge det er fint etterpå! Jeg hater silent treatment, det er helt forferdelig, sier hun.

«Hold kjeft, det er Ibsen» handler om kvinnekamp, klassekamp, sosialrealisme, om det å ikke eie annet enn en dorulldukke etter å ha jobbet hele livet, og det å skrive testamentet sitt på baksida av en Winner Tip-kartong. Og om viktig lærdom som går i arv.

– Du driver med politisk opplæring av publikum?

– Nei, jeg gjør ikke det. Jeg forteller en politisk fortelling. Men ikke når jeg har laget barne-TV! Noen ganger må man bare ha det gøy også!

Dessuten så mener hun at all barneoppdragelse har en slags urkommunisme i seg: De aller fleste barn vet at man skal dele, og ikke ta alt selv.

I takt med folket

Dagsavisen prøver fortsatt å få Liv til å snakke om seg selv, men hun blir opptatt av samfunnet igjen. Et portrett av Liv blir et portrett av samfunnet, selv så selvopptatt som hun hevder at hun er.

Hun vil minne oss på at store deler av befolkningen i Norge ikke stemmer ved valg.

– Jo mer vestkant, og jo høyere klasse du har, jo mer stemmer du.

Liv mener det er klart at det er i høyresidas interesse at valgdeltakelsen er lav. Hun er opptatt av hva vi kan svare høyresida med. Hun mener at endringene i samfunnet ikke skjer på Stortinget.

– Det er i fagbevegelsen og i organisasjonslivet generelt endringene skjer. Men også i mylderet av organisasjoner som Husfliden, hagelaget, og alle andre steder hvor folk samler seg for å passe på og verne og utvikle. Det er disse som har fått til alle de ordningene vi har nå.

Hun er hundre prosent sikker på at det norske folket vil at sykehus og skole skal være gratis, at de ønsker seg gratis tannlege, er for abort, for å bevare naturen, og er villige til å betale en ganske stor andel av inntekten sin i skatt, mens det er et lite mindretall som er veldig rike, som er mindre interesserte i det.

– Kanskje sammenfaller ikke mine holdninger og meninger med stortingsflertallet, og særlig ikke med bystyreflertallet i Oslo. Men jeg føler meg som en majoritet på befolkningssida. Jeg føler at mine holdninger sammenfaller med det vanlige folk vil, avslutter Liv Gulbrandsen.

Les flere portretter her

---

LIV GULBRANDSEN (50)

• Født 15. Februar 1974 på Josefinegata kvinneklinikk
• Samboer med Lars. Har to barn og tre bonusbarn
• Bor på Oslo øst
• Vokste opp på Tasop i Oslo med mor, far, søster, og besteforeldre like ved
• Barnebokforfatter, litteraturformidler, organisasjonsarbeider, politiker, programleder og dramatiker
• Var aktiv i Rød Ungdom og Rød Valgallianse, hvor hun også har vært nestleder, og har sittet i bystyret i Oslo
• Var aktiv i RadiOrakel på Blitz
• Har skrevet barnebøkene Jublang: Rebekka – den natta jeg ble født, Jubalong: Rød, gul, god morgen! Papirfly og Skoleape
• Tidligere markedsføringssjef i Klassekampen
• Tidligere ansatt i NRK P3, der hun var programleder i Holger Nielsens metode
• Tidligere skuespiller og programleder i NRK
• Nå aktuell med stykket «Hold kjeft, det er Ibsen» på Nationaltheatret, etter en lengre turné med samme stykke med Riksteatret

---

---

FEM FAVORITTER

· Bok: Én bok??? Er du gal? Det går jo ikke. Hva med alt av Anna Fiske?

· Film: Tårnet, av Mads Grorud! Se den! Hyperaktuell og vilt nydelig fortalt!

· Musikk: Må bli Tuva Syvertsen og co live. Finere kan det ikke gjøres!

· Sted: Nøklevann om sommeren.

· Mat: Moreller, lakris, all mat som samboer Lars lager.

---