Regler og anarki i skjønn, provoserende harmoni

---

NYHETSINTERVJUET

• Siden 2017 har Linda Eide ledet Eides Språksjov på NRK. Nylig ble det klart at NRK legger ned programmet.
• Samtidig tar Eide farvel med kanalen etter 35 år.
• Tiden fremover skal hun bruke på masse faglig, og mye sykling.

---

Bare for å ta det først som sist, hva er grunnen til at du slutter i NRK?

– Siden vi ikke skal lage «Eides Språksjov» lenger, så vil jeg bruke mer av tida mi på egne prosjekter. En veldig god grunn til å være i NRK var å jobbe med det programmet.

Gjennom Eides Språksjov har du vært Norges morsomste uoffisielle norsklærer noen år nå, hvordan har det vært?

– Takk for komplimentet! Jeg tror det finnes en del andre norsklærere som har vært funny og. Men det har vært helt strålende. Det er i alle fall oppsiktsvekkende hvor mange som synes den norsktimen er skøy! Det beste av alt er jo at selv om det selvsagt er mye som ikke kunne gått i en skoletime, har det blitt brukt i skolen. Det kommer faktisk ofte ungdommer bort og både vet om programmet, og har sett det i skolen. Og hatt nytte av det. Jeg var veldig oppsatt på at når vi skulle gi oss, måtte vi ha en liten arv etter oss. Den er litt hemmelig.

Jaså?

– Den er ikke egentlig hemmelig, men den har gått litt under radaren. Kollegaen min Thomas Hellum skal ha veldig mye av æren for dette. Nå finnes det altså på internettet, på NRK, en søkemotor basert på Eides Språksjov. Skal du ha om ordgruppa eponym, og lurer på hva det er, søker du og kommer rett inn i programmet der vi snakker om det. Det har vært et stort arbeid, og det har blitt laga metadata av alle programmene. Komma, verb, transitive verb. Har Ingrid Olava vært gjest? Søke. Ja, det har hun. Det er jeg utrolig glad for at vi har fått knega oss til å få laget.

Les også: Den kriminelle familien slapp unna gang på gang: – Jeg trodde aldri de skulle bli tatt

Hva er ditt beste minne fra denne tiden?

– Vi har hatt så mange utrolige, fine gjester. Det som har vært så kjekt er at vi har hatt ett tema, og det er språk. Hvis vi da snakker med Åge Aleksandersen eller Kari Bremnes eller Frida Ånnevik eller Ingrid Olava, så er det om språk. De trenger ikke snakke om livet generelt, eller opp- og nedturer. Det tror jeg de liker. Artister, skuespillere, forfattere og musikere, de er superopptatt av språk, men de får kanskje ikke snakke om det så ofte. Derfor er de så utrolig velvillige, og byr på avslutningsnummer og alt. Og jeg får spille blokkfløyte. Tenk å spille «Det lyser i stille grender» med Åge, på blokkfløyte!

Det er gøy!

– Så er det et konkret minne, som jeg kan takke sjefene for, for det var en idé jeg aldri hadde kommet på selv. Da korona brøt ut var sesongen egentlig ferdig. Jeg hadde karantene. Så da lagde vi altså sjov på altanen! Det programmet ble en så fin ting. Alle var supersultne på noe ferskt program på den tiden. Så satt det en professor med 20 meters avstand ute i bakgården min, pianisten og gjesten også. Det ble veldig skøy! Så ble det en koronasesong, og vi leide Grieghallen siden den ikke var i bruk. Da hadde vi plutselig to flygler og sju pauker! Også har det vært kjekt at vi har kunnet lage et program fra bunnen av.

Hvordan da?

– Vi har selv kunnet lage alle dogmer og regler, ting ikke folk legger merke til, men som for oss har vært viktig. Vi har aldri video, for eksempel, og har snevra alt ned. En scene på 3 ganger 2 meter, alt måtte skje der. Ingen levende bilder, med unntak av en gang. Av en lus, i forbindelse med å kjenne lusa på gangen. Det er som jeg sier, ingen unntak uten regel.

Les også: Dette er de norske, voldelige ekstremistene

Hvordan kjennes det at det nå er slutt?

– Jeg har drevet og kjempet for dette programmet de siste to-tre årene, og har for så vidt forstått at det ikke skal gå til evig tid, så jeg takler det ganske godt.

Min kollega Lars West Johnsen i kommentaravdelinga er trist for Språksjovslutten, og skriver i en kommentar at NRK har blitt for dårlige til å være NRK, og isteden prøver å være et slags TV2. Hva tenker du?

– Jeg skjønner godt at NRK prøver det de kan å henge med og se hva andre gjør. Men jeg, og nok også en del med meg, synes at det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig. Og da enda mer framheve sitt særpreg, og i alle fall sete pris på og være stolt over konsept en lager selv.

Er det rom igjen for det knirkete og rare og artige på TV i 2024? Eller må alt være strømlinjeforma og kjendistungt, og appellere til unge som egentlig ikke gidder å se på TV?

– Jeg sitter jo ikke med statistikken, og kan ikke stikke fingeren i været og si at jeg har tro på at knirkete og rare ting kan funke fint, og har en plass. Så er det også sånn at vi jobber knallhardt med å utvikle og lage programmet. Med vilje har vi et veldig rolig bildetempo. Vi skifter ikke fra kamera til kamera så ofte, og det er helt bevisst. Vi har et innhold som gjør at den som forteller skal få bli ferdig før vi klipper. Klipperytmen vår er langsommere, men det er på grunn av innholdet. Ikke fordi vi er gammeldagse. Vi tenker nytt når det kommer til innhold.

Les også: Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge (+)

Hvordan har responsen på programslutten vært?

– Det skulle gå ut en melding på huset om at jeg hadde sagt opp. Så måtte jeg forklare hvorfor jeg hadde det. Vi har jo ikke annonsert dette at vi skulle gi oss, men da gikk det jo opp for folk. Og da ble det voldsom respons. Nå er jeg sånn at jeg ikke klarer eller orker å lese at sånt, men som jeg har forstått det er det mange som vil savne programmet. Så er det mange som jo er opptatt av hva NRK skal lage. Men jeg har ingenting personlig å klage på. I NRK har jeg gjort mye mer enn jeg noensinne kunne drømt om. Jeg har tenkt at det bare er NRK som hadde sagt ja til en de av de ideene som har kommet fra meg og andre, så det er masse å takke NRK for. Det må ikke folk glemme oppi dette.

Hva er det med språk som er så magisk, synes du?

– Det mest magiske er vel at det er så hundre prosent et felleseie. Selv om vi ikke tror det, og tror at det blir eid av et språkråd, så er det faktisk alle som lever mer enn ett år som eier språket. Det gjør at du faktisk kan appellere til alle. Og så er det klart at det engasjerer, for dette er med på å forme virkeligheten. Det engasjerer når noen banner, for det skal man ikke. Det engasjerer når noen bruker fremmedord, for da føler man seg utestengt. Det engasjerer at ungdommen sluker ordene. Og har du glemt indirekte objekt-regelen!? Skal vi ha nynorsk her, og bokmål der? Det finnes ikke noe mer regelbundet enn språk. Samtidig er det det mest anarkistiske som finnes. I dette spennet er det mye herlig friksjon.

TV kan vekke sterke følelser hos folk. Språk likeså. Hvordan har innboksen din sett ut de siste åra? Hva er det rareste/hissigste du har fått?

– Det som er så fantastisk, er at det har vært helt enorm respons på programmet. Vi har virkelig prøvd å ikke appellere til petimeterne, men de finnes, og de har også skrevet inn. Og har mange gode poeng, så klart. Så er det mange vanlige spørsmål om ord, «hva betyr dette?» og «hvorfor sier man sånn?». Så er det en voldsom heiing, og de vil også si noe. Vi har utnytta det med en responsspalte, med spørsmål fra seerne. Jeg var litt spent den gangen vi skulle være tre Vossinger på scenen. Men om det har vært dialekt eller nynorsk, ikke vært en av de 10.000 innsendingene har som har handlet om det. Det er så deilig, for da har vi kommet dit vi vil, at dette engasjerer på en helt annen måte. Veldig lite sånn « feil slips!», det har vært innhold.

Les også: Boligbobla vi snakker for lite om

Dialekta di har stått i stor kontrast til ryktene om programledere som blir sendt til logoped på NRKs regning. Har du følt press på å skulle tone ned Vossemålet ditt?

– Ikke de siste 20 år. Men før det, ja.

Selv er jeg fra Fredrikstad, og har med det en slepen versjon av Norges styggeste dialekt, ifølge språknestor Finn-Erik Vinje. Bør jeg skjemmes?

– Det er den stiligste dialekten jeg vet om! Prekæs! Jeg elsker det, jeg. Men det er en selvforakt der, som er sterk. Til og med Kari Bremnes fortalte i sjovet vårt at hun skamma seg da hun i oppveksten hørte folk med samme dialekt som henne på radioen. Den selvforakten for egen dialekt, den har jo blitt påført av noen, men den tror jeg har vært mer vanlig enn vi tenker over.

Finnes det stygge dialekter?

– Nei, det finnes ikke! Men det er klart at noen fremførelser... Du kan bli sliten av en sytete stemme, eller en offensiv stemme. Men det finnes ingenting som heter stygge eller fine dialekter. Det nye språket, med utenlandske ord, for eksempel. Det er noe effektivt med det! Hvordan det lages egne stammespråk, tilhørighet. Ja.

Hvorfor skaper språk så stor debatt, tror du?

– Det er et godt spørsmål. Jeg har ikke et godt svar, men det sier noe om følelser. Vi har følelser for språket. Noen har følelser for reglene i språket, og blir helt satt ut av et verb som er bøyd feil. Det er noe med at språk er så knyttet til en slags vane, som igjen skaper følelse. Når Språkrådet foreslår å skrive importord litt mer som vi sier det, for eksempel. Som «shampoo». Da det ble forandra til «sjampo», norvagisert, følte folk at sjampoen ble helt annerledes. «Dette er ikke min sjampo!». Nå er det helt okei. Det er et enormt vaneaspekt.

Les også: Her er AFP-grepene som kan sikre pensjonen din

Er det noen språklige fenomener der ute som får nakkehårene dine til å reise seg?

– Hehe! Jeg er ikke bedre enn andre. Men jeg tenker kanskje litt mer over at «dette må jeg tåle».

Du går ikke rett på Facebook?

– Nei, det gjør jeg ikke. Men jeg kan få litt sånn spark i magen når jeg ser at vedkommende på ingen måten behersker bøying av hunkjønnsord. Hvis det er hankjønn, blir det -ar i flertall på nynorsk. Hokjønn er -er. Som «ei skute, flere skuter». Om noen skriver «skutar», da kjenner jeg det vrir seg.

Veldig nørdete?

– Ikke nødvendigvis! Men man må tåle det litt. Det verste en kan gjøre er gjøre folk redde for å bruke språket. Det var jeg så opptatt av på «Språksjov», at ingen skulle få angst for å skrive inn. Det er jo gleden med språk, alt du kan finne på, hvordan du kan snu og vende på det. Også legger vi oss flate selv også. Det er umulig å gjøre alt korrekt. Det er feil i de beste bøker!

Og når du leser aviser da? Kan journalister i det hele tatt skrive lenger?

– Klart det. Men helt ærlig så setter jeg enormt stor pris på gode artikler. Enormt glad blir jeg, når jeg ser at journalister har fått bruke god tid, og selv er dyktige, og skriver en skikkelig god artikkel. Så lykke til!

Haha, hjelp! Så kommer vi ikke unna at du har en liten Fosse-hang up, sånn for å anglifisere litt. Du har hatt forestillingen «Fosse for dumskallar» noen år. Hvor kommer Fosse-fangirlinga fra?

– Fosse har jo vært et fenomen i hele mitt voksne liv. Men det betyr ikke at jeg hadde lest veldig mye Fosse. Likevel tenkte jeg at han er kul, og særegen. Det er utrolig lett å være en Fosse-fan, til og med uten å ha lest han. I 2021 fikk jeg i oppdrag av Det Norske Teatret om å lage «Fosse for dumskallar», en innføring i hans liv og virke. Da begynte jeg virkelig å lese, og det som var så deilig var at det var så bra! Jeg ble Fossefrelst. Det hadde vært litt pyton å lage den forestillingen om jeg følte det var en enorm motstand der. I fjor da det ble klart at han fikk prisen, da var det som et lite ras! Det var så deilig.

Les også: Disse typene møter du på Tinder

Og hvorfor bør også dumskallene kjenne til Fosse?

– Det er utrolig mange innganger til Fosse. Om du ikke leser han, er det interessant å høre historien om han. Virker som de fleste som er på forestillingene jeg har hatt blir sugne på å i hvert fall lese litt. Du kan fint overleve i verden uten å lese Fosse, men du kan også få noe du ellers ikke ville fått.

Vet du hva du skal videre nå? Blir det «Språksjov» i en annen kanal? Eller er «Språksjov» som konsept dødt?

– Nå er det nettopp blitt klart at det skal gå på TV2! Nei da. Men utgangspunktet for Språksjovet var faktisk en live-versjon som vi hadde her på Litteraturhuset i Bergen, det var sånn det begynte. Det er ingen tvil om at vi kommer til å gjøre det litt for scene, i ulike formater. Stoffet, og måten det blir presenter på, kan gjøres også utenfor TV. Et mål med dette må jeg innrømme er å også få litt mer fri. Jeg skal lage forestillinger om tema jeg er opptatt av, som jazz, musikk, historie og språk. Så skal jeg holde foredrag om min fanesak, klart språk. Så skal jeg skrive. Og så skal jeg sykle mer.

Er det godt å sykle i regntunge Bergen?

– Nei, men jeg sykler mer sånn langdistanse, ute i verden, men og på Vestlandet. Vålen, der er det helt fantastisk å sykle! Fjorden! Jeg har sykla til Lillehammer, og jeg har sykla i Nederland og i Berlin.

Så det er en ordentlig interesse, dette!

– Jeg har tolv sykler!

Det er ny side av Linda Eide vi hører om nå...

– Blir et helt nytt intervju det da. Hehe. Må legge på, jeg!

Les også: Derfor flykter velgerne fra arbeiderpartiene (+)