Fyrer opp under umoralen

---

5

TEATER

«Der det finst fuglar»

Av Maren Uthaug

Regi: Kjersti Haugen

Med: Mira Dyrnes Askelund, Jo Saberniak, Katja Brita Lindeberg, Marianne Meløy, Trond-Ove Skrødal, Janne Kokkin, Christian Eidem

Trøndelag Teater, Studioscenen

---

Maren Uthaugs roman «Der det finst fuglar» er ikke som skapt for scenen. Hadde handlingen fra trøndelagskysten blitt satt opp som et spel, ville det skremt vekk selv den ivrigste lokalpatriot. Men historien om blodskam, svik, amerikadrømmer og dyp ensomhet i en trangsynt utpost av ei bygd, har ikke høyere himmel enn at den lar seg formidle med absurd humor og lette steg over smertetersklene. Uthaug legger opp til det i romanen, dramatiseringen for scenen foredler materien og regissør Kjersti Haugen forsterker det rytmiske og ubehjelpelige i menneskenaturens hang til å utfordre skjebnen.

Skuespillerne blir tatt av vindkastene allerede i åpningsscenen, og de store hårmankene er som vindkjemmet og viltert buskas i kystlandskapet. Robert Smith i The Cure ville drept for en time hos denne naturens frisør, eller scenograf og kostymedesigner Katrin Bombe om du vil. Det danses lett, stoisk, og det hele virker uoversiktlig, men snart trer figurene og de forrevne familie- og slektsbåndene fram fra kaoset. Blodet er lunefullt, og livet i randsonene på begynnelsen av forrige århundre er risikofylt. Når en person dør, sitter dens nærmeste tilbake med ingenting. Johans far er død. Nå er det sønnen som må sikre morens alderdom.

Les også: Portrett med Liv Gulbrandsen og Hold kjeft, det er Ibsen (+)

Når fyrvokteren ute på skjæret tar livet av seg, åpner det seg en stilling som Johan kan søke. Men ingen kan bo på et fyr alene. Kravet er at fyrvokteren må være gift. Det ligger rent praktiske hensyn til at Johan (Jo Saberniak) frir til prestens datter Marie (Katja Brita Lindeberg), til tross for at han elsker Hannah (Marianne Meløy) som bærer en annens barn. Marie, en av mange jenter som har hatt tjeneste hos stedets rike «Mack»-figur Feite, har sine grunner til å takke ja til frieriet og flytte ut på fyret. Datteren Darling (Mira Dyrnes Askelund), som skal vokse opp og bli den vakreste, men mest illeluktende i hele soknet, blir for tidlig født. Akkurat som Marie selv var, kan hun fortelle alle som vil høre.

Johan, Marie og Darling er familien i sentrum for denne krøniken som burde blitt utstyrt med opptil flere varseltrekanter. Det er gjennomsyret av giftighet og umoral. Det er forkastelig, utspekulert og kjærlighetsløst, og likevel breddfullt av elskov, erotikk og forelskelse. Alt håp ligger i overlevelsen før loven påtvinger dem en guvernante (Janne Kokkin) som har Amerika i blikket og fornuften i ryggmargen. For ikke snakke om danske snapsviser og en tornado av livsglede, som en liten stund skaper også et indre lys i fyrlykta og et absurd høydepunkt i en forestilling som gjennom sin svært fysiske analyse av umoralens irrganger kan oppfattes som særegen, men som vokser og griper vel så mye i ettertid som underveis.

Les også: Nationaltheatrets «Prosessen» er ujevn, likevel skremmende aktuell (+)

Det ligger noe uutgrunnelig fascinerende over denne historiens ubarmhjertige råhet. Selv ikke bygdeslarvet kan fortelle hele sannheten. Dype og mørke hemmeligheter om incest, overgrep, fortielse og til og med drap gjennomsyrer både familien på fyret og den lille bygda innenfor på fastlandet. Det er en fortelling om det usagte, det som avles i mørket, og det er slett ikke slik at alle vet alt om alle selv om stedet er lite og alle kjenner alle.

Maren Uthaug er forfatter og tegneserieskaper, født i Kautokeino, bosatt i Danmark, men med røtter – som navnet Uthaug tilsier – fra Ørland i Trøndelag. I romanen er fyret navngitt til å være Kjeungskjær i Bjugnfjorden utenfor Uthaug, og hvordan forfatteren knyttet løssluppen umoral til navngitte steder og gårsdagens innbyggerne der, skapte en opphetet debatt etter at boken kom ut. I virkeligheten står fyret på et skjær som knapt er et skjær når det er høyvann. Fyrvokterens barn på den tiden det var bebodd ble tjoret fast med tau når det var lavvann, og hentet inn igjen når sjøen steg. I dramatiseringen er ikke fyret navngitt, men når Valdemar blir født og vokser opp, en gutt som går på alle fire og rauter som ei ku, tjores han fast så han ikke skal gå på fjorden.

Mørkere historie enn denne har knapt blitt fortalt. Når understrømmene først kommer til syne og får feste, når man skjønner hvordan slektsleddene vikles inn i hverandre, er den slaktede tohodede kalven som ligger på scenen en altfor mild påminnelse om innavlens konsekvenser. Det tegnes ikke akkurat noe pent bilde av småstedene på kysten hvor noen få rike utbyttere hadde hele samfunn som sine undersåtter. Johan forsøker å manøvrere i opprørt sjø, men han er sjanseløs mot egne depresjoner og drifter. Og likevel er det en letthet over oppsetningen som gjør at du småhumrer gjennom selv de voldsomste overgrep.

Bombes scenedekorasjon er enkel. Et hvitt gulv som går over i en himmelhøy horisont, litt som den sømløse «backdroppen» i et fotostudio. På veggen projiseres det videoer av opprørt sjø, av måker i flukt, men mykheten i overgangen mellom hav og himmel er bedragersk og nådeløs. Det skal ikke mer enn et smell til inn i veggen før man er gravid. Det er i det hele tatt en forestilling der det meste går på veggen.

Måten Kjersti Haugen instruerer skuespillerne på skaper dels absurde og motsetningsfylte figurer, i et uttrykk hvor ironien er framtredende og situasjonene er morsomme på det viset at latteren setter seg fast i halsen. Et lite «basseng» midt på scenen er opprørt hav nok, enten det er synd og blod som skal vaskes av eller det er erotisk lek på gang. Den svært komprimerte handlingen feier forbi både år og verdenskriger. Det utenforliggende og tidslinjen er i teaterversjonen underordnet blodskammens irrganger og håpet om frigjørelse.

Les også: Morsomt mord på humanismen (+)

De fleste av skuespillerne agerer mer enn en figur. Jo Saberniak er både fyrvokteren Johan og Johans senere sønn, mens en overstadig musikalsk Trond-Ove Skrødal både er den evig kåte Feite med fela og den spente buen, og Feites sønn Fredrik. Marianne Meløy, som er stykkets frittalende, rå og humoristiske ventil, er både Hannah som drar til Amerika og datteren Lillen, hun med medfødt vanskapt fot. Og Christian Eidem er både presten og den tjorede Valdemar. Fedrenes synder er ufravikelige, men mødrene driver også renkespill. Alt handler om drifter og overlevelse, og bakom synger bølgene.

Saberniak får fint fram dobbeltheten, for ikke si trippelheten i Johan, mens Lindeberg, også hun et offer for den uoppnåelige kjærligheten, blir et slags stormens øye som Marie. Den som sitter fremst i minnet er likevel Mira Dyrnes Askelund i rollen som Darling, en figur som går fra barn til voksen på rekordtid, som skal definere den nye tiden som kommer, og som midt i elendigheten står støtt i sine egne valg med en uslukkelig livsgnist selv når alt blir som sårest og svartest. Og litt på samme måten oppleves «Der det finst fuglar» som teaterforestilling. Det er kaotisk, svart, abstrakt og komisk. Men selv i det mest nådeløse finnes det en strime av lys gjennom skylaget.