Dette er de norske «arbeidende fattige»

– Min eneste drøm var å gi datteren min et trygt sted å bo. Den eneste måten å få det til var å jobbe mye. Og å jobbe hardt. Men lønna var veldig lav. Jeg måtte ha tre arbeidsgivere, og jeg jobbet 18 timer i døgnet i en lang periode for å kunne bevise for banken at jeg hadde nok inntekt til å komme meg inn på boligmarkedet, forteller Slavica Massimo.

For 15 år siden kom hun til Norge fra Serbia. Etter noen private utfordringer sto hun plutselig på bar bakke i et fremmed land. Hun snakket ikke norsk eller engelsk, hadde ingen høyere utdannelse og sto uten inntekt. Bortsett fra datteren, som hun hadde eneansvar for, hadde hun ikke familie, venner eller et nettverk i Norge.

Massimo var likevel fast bestemt på å gi datteren en trygg og god oppvekst og et godt liv her. Men uten kompetanse, mangelfulle språkferdigheter og med lite arbeidserfaring stiller man ofte bakerst i køen når man søker jobb. Massimo begynte først som servitør. Men hun forsto raskt at for å ha en inntekt å leve av, og å kunne gi datteren livet hun fortjente, måtte hun ha flere jobber. Flere vakter. Flere arbeidstimer.

«Varig lavtlønte»

Når vi snakker om fattigdom i Norge pleier vi oftest å snakke om de som står utenfor arbeidslivet. De som, enten på grunn av alder, sykdom eller noe annet, ikke kan jobbe. Som minstepensjonister, uføre på minstesats, AAP-mottakere eller sosialhjelpsmottakere.

Men fra land som USA, Storbritannia og Tyskland vet vi at i moderne, rike, vestlige land kan også folk med jobb bli fattige. Såkalte «working poor» har blitt et stort problem i store deler av verden. Folk som er i jobb, men som likevel ikke får inntekten til å strekke til. Som enten trenger flere jobber, supplerende sosialstønad eller som lever et liv med stor usikkerhet og uforutsigbarhet, som ikke har råd til mer enn det aller mest nødvendige av varer og tjenester.

Det samme har skjedd i Norge.

I statistikkene kalles de gjerne «varig lavtlønte». Men vi kaller de det de er, «arbeidende fattige».

Slavica Massimo er en av dem.

På det meste jobbet hun 18 timer om dagen og sjonglerte vakter fra tre ulike arbeidsgivere. Hun måtte fly inn mora fra Serbia for å hjelpe til med å ta vare på datteren. Hun levde med et vanvittig press og jag etter vakter og inntekt, som gikk utover både helsa og familielivet. Hun kjente hun var i ferd med å møte veggen, og ble til slutt langvarig sykemeldt.

– Det er utrolig trist å følge seg fattig. I Norge! Men dette gjelder ikke bare meg. Mange av mine kollegaer har flere jobber. De har en familie å forsørge. Når man er fattig kjenner man ofte på skam. Mange tør ikke si høyt hvor mye de faktisk sliter fysisk og psykisk for den lille lønna de får. Mange sier det rett ut til meg: Jeg skammer meg. For at jeg ikke klarer å leve av den ene lønna. Jeg klarer ikke ha et bra liv. Jeg klarer ikke ha nok penger til å betale regninger og kjøpe mat, sier Massimo.

Men i 2016 løsnet det. Hun fikk sin første faste jobb, som barista. Samtidig fikk hun oppholdstillatelse i Norge. Og hun nådde endelig målet hun hadde strevd etter i årevis: Hun fikk kjøpt seg en leilighet.

– Livet har begynt å bli mye bedre. Jeg har lært meg både engelsk og norsk. Nå har jeg bare to jobber. Ja, jeg må fortsatt ha to jobber. Med primærlønna mi som barista tjener jeg nå 419.500 i året. Da er det absolutt ingen penger igjen når alle regninger er betalt. Med de høye rentene nå, den høye inflasjonen og matprisene er det ikke mulig å leve på bare én inntekt. Hadde jeg ikke hatt ekstrajobben måtte jeg bedt om hjelp fra Nav, sier hun.

I tillegg til fulltidsjobben som barista tar hun vakter som servitør i helgene. Samtidig nådde Massimo et annet viktig mål i fjor: Ved siden av heltidsjobben, deltidsjobben som servitør og livet som alenemor har hun begynt å studere hos NKI.

– Jeg vokste opp under krigen på Balkan. Jeg var tenåring da Serbia ble bombet. Jeg har vært gjennom vanskelige tider. Jeg var sulten oftere enn jeg var mett. Jeg er bare fornøyd og takknemlig for livet mitt nå og alt jeg har oppnådd, sier Massimo.

– Nå har du kjøpt leilighet. Datteren din er snart voksen. Du fullfører snart studiet. Hva drømmer du om nå?

– Jeg har ingen materielle drømmer. Men jeg har et mål. Det jeg håper å oppnå er at arbeidsfolk på gulvet, som står lavest i hierarkiet, skal bli respektert, verdsatt og lønnet etter erfaring, kompetanse og dyktighet.

Les også: Kalle Moene: – Venstresida bør forenkle velferdsstaten (+)

Sjonglerer flere jobber

Å ha mer enn én jobb er slettes ikke så uvanlig i Norge som man skulle tro. Akkurat hvor mange nordmenn som har flere enn én jobb vet vi ikke, men ifølge SSB var det i 2023 i Norge 325.000 flere jobber enn lønnstakere. Det betyr ikke at 325.000 nordmenn har flere enn én jobb, men det er en indikasjon. Og det er innenfor næringer med lav gjennomsnittslønn at å ha flere jobber er vanligst, som innen overnatting og servering, forretningsmessig tjenesteyting og helse- og sosialtjenester.

Det kan være flere grunner til at mange har eller må ha flere jobber, men å få økonomien til å gå opp er nok en hovedårsak for mange av dem.

En av de mange titalls tusen nordmennene som må ha flere jobber for å få økonomien til å gå opp er renholder «Maria» som jobber i Bærum kommune. Også «Maria» har innvandret til Norge fra et Øst-Europeisk land. Hun heter ikke egentlig Maria, men ønsker ikke navnet sitt på trykk. Å stå fram som arbeidende fattig i media kan være belastende.

I tillegg til en heltidsstilling i kommunen er «Maria» 50 prosent ansatt som servitør på et hotell. I tillegg jakter hun alle ekstravakter hun kan få. I fjor jobbet hun 190 prosent.

Hvorfor? Hun har ikke noe valg. Maria har tre tenåringsbarn, og står for hele husholdningens inntekt. Med en voksen og tre barn betyr det at hun må holde fire vinterjakker. Fire regnjakker. Fire sommerjakker. Fire par sommersko. Fire par vintersko. Fire mobiltelefoner. Fire mobilabonnementer. Tre barn skal på fritidsaktiviteter. De skal ha mat. Drikke. Førerkort. De skal dra på skoleturer. Alt koster penger.

Når lønna fra Bærum kommune kommer inn hver måned, og husleie, strømregning og internett er betalt sitter «Maria» igjen med 3500 kroner på kontoen. Hun føler hun ikke har noe annet valg enn å jobbe to jobber.

– Det viktigste for meg er fremtiden til barna mine. Jeg gjør alt jeg kan for at de skal få all støtte i verden. Det aller viktigste er å skaffe seg en utdannelse. Jeg er selv utdannet kjemiingeniør, men fikk ikke utdannelsen min godkjent i Norge. På grunn av språket og misforståelser trodde ikke mange arbeidsgivere at jeg kunne gjøre den samme jobben som nordmenn eller andre skandinaver kan. Da jeg flyttet til Norge var det bare å ta de jobbene jeg kunne få, forteller «Maria».

Hun understreker at hun liker begge jobbene sine, selv om dagene blir svært lange og hektiske. Det er bare på søndager hun har fri. Heldigvis er barna nå blitt så store at de i stor grad kan klare seg selv i hverdagen.

– Jeg syntes vi renholdere har et mer respektabelt yrke enn de som sitter på kontoret hele dagen og drikker kaffe mens de venter på at klokka skal bli 16 så de kan dra hjem, sier «Maria».

Les også: Her er AFP-grepene som kan sikre pensjonen din

180.000 nordmenn

Det er ikke så mye vi vet om omfanget av arbeidende fattige i Norge i dag. Men noen ting vet vi. Da forskningsstiftelsen Fafo for noen år siden undersøkte hvor mange nordmenn som lever med vedvarende lave lønninger, fant de dystre tall:

• 180.000 nordmenn tjener mindre enn 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.
• 31.000 nordmenn tjener mindre enn 2/3 av medianlønn, omtrent 405.000 i 2023.

Tall fra TBU viser også at mens 90 prosent av nordmenn har hatt en liten reallønnsvekst i snitt de siste ti årene, har de 10 prosentene som tjener dårligst faktisk hatt en gjennomsnittlig reallønnsnedgang. Med andre ord: Mens de fleste av oss i gjennomsnitt blir litt rikere år for år, sakker de som tjener minst akterut og blir hengende lenger og lenger etter år for år.

Da Fafo i vinter, på oppdrag fra Frelsesarmeen, undersøkte hvem det er som står i de stadig voksende matkøene, fant de også ut at 9 prosent av folk i matkøene hadde en tilknytning til arbeidslivet. Av de 9 prosentene var 1 prosent heltidsarbeidende, mens resten jobbet deltid eller var på jobb «innimellom».

I tillegg viser tall fra Nav at stadig flere arbeidende nordmenn må søke supplerende sosialhjelp. I 2020 var det omtrent 8100 nordmenn som arbeidet heltid som mottok supplerende sosialhjelp. I 2022 var det tallet steget til over 11.000, en økning på godt over 30 prosent.

Men det er ikke en så stor økning som det kanskje kan se ut som, forklarer Ivar Lima, forsker ved kunnskapsavdelingen til Nav.

– Når vi ser på andelen sysselsatte som mottar supplerende sosialhjelp, og deler inn i ulike landgrupper, ser vi ikke noen økning blant norskfødte sosialhjelpsmottakere. I den grad tall på sysselsatte med supplerende sosialhjelp er et mål på arbeidende fattige, så har det vært en ganske liten og ganske konstant andel i Norge. Vi ser ingen økning blant norskfødte. Blant utenlandsfødte ser vi heller ingen klar økning, men vi ser at blant flyktninger er det en ganske høy andel som er i jobb og som samtidig mottar sosialhjelp sammenlignet med andre grupper, forteller Lima.

Stor endring fra år til år

Lima peker på særlig to poeng som gjør at økningen på 36 prosent blant sosialhjelpsmottakere i jobb ikke er så dramatisk som det kan se ut: For det første har Norge siden 2015 tatt imot ganske mange flyktninger, for eksempel fra Syria. Og flyktninger er som nevnt overrepresentert i sosialhjelpsstatistikken. For det andre er det svært høy sysselsetting i Norge nå, noe som igjen påvirker antallet som får supplerende sosialhjelp. Det er 2,6 millioner sysselsatte folk i Norge, og kun 0,12 prosent av disse får supplerende sosialhjelp.

– Vet dere noe om hva slags tilknytning sysselsatte sosialhjelpsmottakere har til arbeidslivet? Eller hva slags jobber de har?

– Nei. Vi vet fra annen forskning at de fleste jobber deltid, særlig blant kvinnene. Hvilke typer yrker som oftest kombinerer jobb med sosialhjelp har vi ikke undersøkt.

– Vet dere hvordan det går med dem? Er kombinasjonen jobb og sosialhjelp noe forbigående, eller er det de samme folkene som går igjen i statistikken år etter år?

– Det er et interessant spørsmål. Generelt er det stor endring fra år til år på hvem som mottar sosialhjelp. En kollega har undersøkt hva som påvirker hvor lenge man mottar sosialhjelp og finner at blant de som er i jobb heltid eller deltid er mottak av sosialhjelp oftere kortvarig sammenlignet med de som ikke er i jobb.

– Så dere vet ikke hvordan det går med dem til slutt, om de kommer seg ut av «arbeidende fattigdom».

– Nei, vi har ikke prøvd å følge denne gruppa over tid for å se om de slutter å motta sosialhjelp. Men generelt, i løpet av et år, er det relativt få som mottar sosialhjelp alle måneder. Det mest vanlige er å motta sosialhjelp en til tre måneder. Tidligere forskning publisert i Arbeid og velferd (Navs eget magasin, red.anm.) viser at de som er i jobb mottar sosialhjelp i færre måneder enn de som ikke er i jobb i løpet av et år. Men jeg skulle gjerne visst mer om det er en midlertidig eller permanent situasjon. Det har mye å si for hva slags bilde det er snakk om. Det er stor forskjell mellom en midlertidig økonomisk vanske og en situasjon der man permanent sliter med å få ting til å gå rundt, sier Lima.

Les også: Skrev bok om livet som fattig: – Lærte tidlig at det lønner seg å holde kjeft

Kvinnedominerte yrker

Da Fafo for noen år siden undersøkte hva som kjennetegner såkalte «varige lavtlønte» i Norge fant de noen kjennetegn som går igjen. Det gjelder oftere kvinner enn menn. Det er ofte folk med innvandrerbakgrunn. Og det er gjerne folk som jobber i serviceyrker og omsorgsyrker eller andre yrker uten krav til formell utdanning eller kompetanse.

Alt dette kjenner renholder Naemy Trandum Aasen igjen. Renhold er ofte å finne høyt på listene over Norges dårligst betalte yrker.

– Å være lavtlønnet betyr rett og slett at du har mindre å rutte med enn andre. Du kan delta på færre ting. Du har mindre muligheter til å sikre seg mot uforutsette hendelser. Og du må prioritere bort ting andre med mer gjennomsnittlig inntekt ville sett på helt naturlig å fortsette med. Jeg er i den gruppa, og har den inntekten. Jeg har alltid vært veldig sparsom. Alltid veldig forsiktig med bruk av penger. Så jeg har klart å spare en del, og har en god nok buffer til at jeg nok ikke er den som sliter mest. Men jeg har samme inntekt som mange som sliter veldig, sier Aasen.

Hun understreker at hun lider ingen nød. Hun kom seg tidlig inn på boligmarkedet fordi hun begynte å jobbe tidlig. Hun har alltid vært flink med penger, og før hun fikk barn betalte hun og samboeren mer ned på boliglånet enn de strengt tatt trengte. På den måten skapte de seg en slags buffer slik at det ikke ble en for stor ekstra utgift da de fikk barn.

Likevel merker Aasen og familien godt at alle prisene nå har skutt i været.

– Spesielt maten. Vi er en familie på fire. Fem hvis du teller med hunden, prisene på hundefôr har også økt kraftig. Før har vi hatt en idé om å klare oss på 8000 til mat i måneden. Nå ser vi at det ikke går lenger. Vi bor i et eldre hus på landet. Alt på en flate. Den varmen siver ut, ikke opp til neste etasje. Det har vi merket veldig. Vi har fått himla mye større strømregninger. Det har gjort at vi må prioritere andre ting, forteller Aasen.

For eksempel har familien på fire aldri vært på ferie i utlandet. I stedet låner de hytter gratis av familiemedlemmer.

– Å reise til utlandet kunne vi kanskje tatt oss råd til, men det kommer ikke høyt nok på prioriteringslista, sier renholderen.

Naemy Trandum Aasen er tross alt ikke så dårlig stilt. Hun har 100 prosent fast stilling, og hun har fagbrev, som har mye å si for lønna. Samtidig er hun tillitsvalgt for Norsk Arbeidsmandsforbund. Gjennom vervet som tillitsvalgt ser hun at mange av hennes kollegaer har langt større problemer. De uten 100 prosent stilling, og med lang reisevei mellom oppdrag.

– I renhold er oppdragene kalkulert ned til nøyaktig hvor mange minutter og sekunder du kan bruke på et oppdrag. Det betyr at du må forflytte deg ganske mange ganger i løpet av en dag. Ofte havner man på en deltidsstilling fordi det ikke er nok oppdrag til å fylle en heltidsstilling. Omfanget av deltid gjør at det blir enda lavere lønn. Deltid er et stort problem i min bransje, sier hun.

Stadig vekk blir hun kontaktet av kollegaer som vil ha flere timer og flere oppdrag. Dette er ofte kvinner med minoritetsbakgrunn, og mange jobber deltid. Mange må ha flere forskjellige arbeidsgivere for å klare seg.

– Det er en ekstrem psykisk belastning. Å ha et sånt press på seg hele tiden går på helsa løs. Du skal være effektiv på jobb. Du skal gjøre en god jobb. Du skal være rask. Men du skal også klare deg økonomisk. Å få deg større stilling. Ta vare på barna dine. Strekke til på hjemmebane. Jeg merker på henvendelsene jeg får at det er annerledes nå enn det har vært. Før kunne det handle om feil eller misforståelser. Nå handler det om større stillinger og flere vakter, sier Aasen.

Les også: Boligbobla vi snakker for lite om

Leverer mat til luselønn

Kan man få over 600.000 inn på konto hvert år, men fremdeles være fattig i Norge? Absolutt. Bare spør Juned Kader Khan.

For noen år siden kom han til Norge fra Bangladesh. Etter hvert begynte han som bud for Foodora og Wolt, de app-baserte matleveringstjenestene der folk kommer hjem til deg med mat fra serveringssteder og restauranter. Lønna var ikke fantastisk, men det gikk rundt. Regningene ble betalt, og hver måned kunne Khan sette av en liten sum.

Men etter hvert som tida gikk har vilkårene blitt dårligere og dårligere for matbudene. De får stadig mindre betalt, både per levering og per kilometer i reisevei, ifølge Kahn. Og antallet ordre per bud har gått kraftig ned i takt med at antallet bud bare øker og øker.

– Før kunne jeg spare litt penger hver måned. Men nå har prisene gått ekstremt mye opp på kort tid. Samtidig har inntektene mine gått kraftig ned. Det er helt ulogisk, men sånn er det. Selskapene lager nye regler hele tiden. Før hadde jeg også fullt opp med ordre, men nå blir det stadig færre, forteller Kahn.

I kroner og øre ser ikke inntektene til Kahn så aller verst ut. Han fikk over 600.000 kroner inn på konto i fjor. Men bak det tallet skjuler det seg enorme utgifter: Khan er, i likhet med de aller fleste andre matbud i Oslo er nemlig selvstendig næringsdrivende, ikke ansatt i selskapet. Det betyr at de selv må betale skatt og moms, forsikringer og velferdsordninger som sykelønn, feriepenger eller pensjonsopptjening. De må selv betale alle utgifter til transport. Khan sykler ikke rundt med maten, han kjører bil, så forsikringer, nedbetaling på billån, bompenger og drivstoff må han betale selv. Han anslår at utgiftene til bil alene koster han 17.000 i måneden.

Resultatet av dette er et liv i fattigdom. De fleste måneder det siste året har utgiftene vært høyere enn inntektene, selv med en svært spartansk livsstil. Han måtte få penger fra familien i Bangladesh for å få hjulene til å gå rundt. Og tidligere i år dumpet skatteregningen ned i postkassa: 200.000 kroner.

– Det er penger jeg ikke har. Etter å ha betalt for bil, bolig og mat har jeg ingen penger igjen til å betale skatt for. Det er utrolig demotiverende å gå på jobb hver dag når alle pengene jeg tjener gå rett til myndighetene. Jeg er ikke lat. I fjor jobbet jeg sju dager i uka, åtte timer i snitt hver dag. Jeg røyker ikke. Jeg fester ikke. Jeg lager omtrent all mat hjemme, og bor veldig enkelt. Noe må gjøres med dette. Jeg jobber som et esel for å tjene penger. Denne livsstilen er helt grusom. Hvordan skal jeg klare å overleve i Norge med dette? Jeg har nettopp søkt permanent oppholdstillatelse i Norge, men jeg må si jeg er utrolig skuffet over Norge. Å klare å leve et verdig og stabilt liv i Norge er blitt veldig vanskelig for oss.

---

Selvstendig-fella

Når man er frilanser, og ikke ansatt i en bedrift, betyr det også at man mister mange goder og rettigheter folk som er ansatt hos en arbeidsgiver har, som sykepenger, pensjonsopptjening og forsikringer.

Pengene du får inn på konto hver måned er heller ikke skattet av, og det er ditt ansvar å gjøre opp regninga hos kemneren.

Dagsavisen har bedt forsikringsselskapet Gjensidige regne ut hvor mye det koster å være frilanser, når man selv må betale for disse godene. Gjensidige har tatt utgangspunktet i et tenkt eksempel, en kvinne på 30 år som jobber som bud, og som årlig har norsk medianinntekt på 609.000 kroner.

For å selv spare til en tilsvarende tjenestepensjon som en arbeidsgiver ville spart for henne dersom hun var ansatt i en bedrift, koster det 15.000 kroner i året. Slik personlig pensjonssparing vil igjen føre til lavere opptjening i folketrygden, som betyr at kvinnen i dette eksempelet både får dårligere pensjon fra folketrygden, men også lavere uføretrygd og AAP dersom hun skulle trenge det.

Dersom du er ansatt i en bedrift har du også rett på sykelønn fra dag én dersom du blir syk eller skadet. Det har du ikke som frilanser. Som selvstendig næringsdrivende har man først rett til sykepenger fra 17. fraværsdag. Nav tilbyr sykepengeforsikringer for selvstendig næringsdrivende. Dersom du skal ha 100 prosent sykelønn fra dag én koster det deg 11 prosent av din årlige forventede inntekt. Det finnes en billigere variant, der du kan betale 3 prosent av din årlige inntekt mot 80 prosent sykelønn fra dag én.

Som arbeidstaker har man også krav på at arbeidsgiver betaler for yrkesskadeforsikring. Dette har man heller ikke som selvstendig. Nav tilbyr yrkesskadeforsikring for selvstendig næringsdrivende, som koster 0,4 prosent av din årlige inntekt.

Det betyr at bare for å betale for de rettighetene alle ansatte i norske bedrifter har, må du som selvstendig i dette tenkte eksempelet betale omtrent 85.000 kroner i året. I tillegg til dette kommer avsetting til feriepenger. I tillegg kommer utgifter man har som bud, som for eksempel bil eller sykkel, forsikringer, drivstoff og bompenger.

Summen av dette betyr at selv om den årlige inntekten din ikke ser så aller verst ut på papiret blir utgiftene dine så store at du til syvende og sist sitter igjen med svært lite penger på kontoen hver måned.

---

Les også: Trond Giske: – Nei, det går jo ikke bra nok (+)

«Working poor» i Norge?

Fenomenet «working poor», eller «arbeidende fattige» er langt fra ukjent eller nytt. I Europa, Storbritannia og USA har det i flere tiår vært et problem at folk i full jobb ikke får lønningene til å strekke til, og det er slettes ikke uvanlig at folk må ha flere jobber for å leve et anstendig liv. EUs Eurofund-institutt anslo i 2010 at så mange som 8 prosent av alle arbeidstakere i Europa lever under fattigdomsgrensa, altså har en inntekt under 60 prosent av medianlønna til fulltidsansatte.

Særlig land som Hellas, Polen og Spania skiller seg ut i negativ forstand med en svært høy andel arbeidende fattige. Men hvor stort er egentlig problemet med «working poor» i Norge? Og hvordan er egentlig utviklingen? Blir det flere eller færre med vedvarende lave lønninger her til lands?

Det er det foreløpig ingen som egentlig vet. Derfor satt regjeringen i fjor ned et eget lavlønnsutvalg som skal kartlegge nettopp dette.

– Vår oppgave er å kartlegge omfanget om lavlønn i Norge, sier forskningsdirektør i SSB Linda Nøstbakken.

Hun leder utvalget, som blant annet skal finne en definisjon på arbeidende fattige i Norge, kartlegge omfanget av problemet med fattige med jobb, og ikke minst foreslå politikk som kan motvirke og forebygge at folk med jobb blir fattige. Utvalget skal etter planen levere sin rapport i juni.

Å definere de arbeidende fattige er nemlig ikke så enkelt som man skulle tro. Den engelske Cambridge-ordboka definerer arbeidende fattige som «folk som jobber, men som tjener så lite at de ikke kan spare eller betale for dyre varer og tjenester». Men hva betyr det? En ting er å definere hvem som er fattige i Norge. Skal vi forholde oss til EUs fattigdomsgrense på 60 prosent av medianlønn? Eller skal vi forholde oss til arbeidslivets vanlige definisjon av «lavlønn», altså 85-90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn? Eller skal vi bare regne med de litt over 11.000 nordmennene som er i heltidsarbeid, men som også mottar sosialhjelp fra Nav?

Et annet problem er om vi skal se på enkeltpersoners inntekt eller husholdningenes samlede inntekt. Det er ikke urimelig å tenke seg at det finnes arbeidstakere i Norge som tjener en helt ok lønn, men som må forsørge så mange at de likevel lever i fattigdom.

Hvem som er arbeidende eller ikke er heller ikke så enkelt som man skulle tro. Er man «arbeidende» hvis man jobber i en 20 prosents stilling? Eller 50 prosent? Eller 80 prosent? Eller skal vi bare telle med de som jobber 100 prosent?

– Du skulle tro at noe sånt er enkelt å svare på: Enten er du i jobb eller så er du ikke i jobb. Men det er ikke så enkelt. Det finnes mange ulike tilknytningsformer til arbeidslivet og mange ulike kombinasjoner. Man kan for eksempel være i utdannelse og jobbe ved siden av. Eller motta en form for ytelse fra det offentlige man kombinerer med jobb. Eller man kan være i jobb i deler av året, sier Nøstbakken.

EU-kommisjonen har tidligere brukt følgende definisjon på å kartlegge arbeidende fattige: «De som har en jobb, der inntekten deres setter dem i fare for fattigdom». De har definert «fattigdom» som årlig inntekt under 60 prosent av medianlønna til heltidsansatte. Og de har definert «arbeidende» som folk som jobber nok timer til å fylle et halvt årsverk.

Hva som blir den norske definisjonen på lavtlønte blir det opp til lavlønnskommisjonen å finne ut av.

– En del av vår oppgave er å komme opp med tydelige indikatorer for lavtlønn. Da kan vi også fange det opp hvis det skjer endringer i omfanget av folk som har lav lønn, sier Nøstbakken.

Les også: Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge (+)

Streiken i fjor

Da EU, i nevnte Eurofund-undersøkelse, så på omfanget av arbeidende fattige i ulike EU-land så de samtidig på hva slags politikk som ble ført i de ulike landene for å bekjempe fattigdom blant folk i arbeid.

I rapporten får Norge skryt for å føre en aktiv politikk som skal sørge for at særlig barn skal få muligheten til en trygg og verdig oppvekst uansett hva foreldrenes inntekt er. Samtidig skriver Eurofund at det ikke alltid er norsk politikk virker etter hensiktene.

– I Norge, selv om midler til fattigdomsreduserende tiltak har steget, har andelen personer med lav inntekt ikke endret seg vesentlig det siste tiåret. De politiske grepene som har kommet for å hindre utviklingen med arbeidende fattige har ikke vært tilstrekkelig. Samtidig ser vi at gruppa som utgjør de arbeidende fattige har endret seg, der innvandrere nå er hovedgruppa som utgjør arbeidende fattige, står det i rapporten.

De peker derimot på et særlig sterkt kort Norge har i kampen for å unngå at folk med jobb blir fattige: Fagbevegelsen. De trekker særlig fram den norske fagbevegelsens kamp for hele og faste stillinger som nøkkelpunkter for å forebygge «working poor» i Norge. Den norske fagbevegelsen har også tradisjonelt vært opptatt av å løfte de lavest lønte mest med egne lavlønnstillegg i lønnsoppgjørene.

Det var nettopp å løfte lønningene til de som sitter nederst i bordet som var poenget med den store LO/NHO-streiken i fjor. Og det var nettopp det som ble resultatet. Ingen fikk økt lønna mer (i prosent) enn de lavest lønte under fjorårets lønnsoppgjør.

Slavica Massimo, baristaen og servitøren du leste om øverst i saken forteller at nettopp streiken i fjor gir henne håp for at framtida for de lavest lønte ikke ser så dyster ut som den kunne.

– Takket være mine modige kollegaer som gikk i frontlinjen i mellomoppgjøret ble lønnen min økt med nesten 2000 i måneden. Det de gjorde fortjener all respekt. Den streiken var historisk, sier hun.

Les også: Kronisk nyresyk: Da Wenche fikk en ny nyre endret alt seg

Les også: Derfor flykter velgerne fra arbeiderpartiene (+)

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen