Roper «Død over Palestina»

Hver dag denne uka har folk samlet seg ved Teherans store basar for å protestere. Tross farene for brutale inngrep fra regimets side, kommer flere og flere iranere ut i gatene.

Men aldri før har lignende slagord blitt ropt ut i Teherans gater. I snart 40 år, siden den islamske revolusjonen i 1979, har verden etter hvert blitt vant til slagord som «Død over USA» og «Død over Israel». Men at iranere nå plutselig skriker mot Palestina, en viktig kjernesak for det iranske regimet, er noe helt nytt. Og det bekymrer lederne i Teheran.

Les også: Spionavsløringen som sjokkerte Israel

Økonomisk motiv

President Hassan Rouhani ble omsider tvunget til å kommentere protestene, og han la skylden på Washington.

– Vi kjemper mot USA, de ønsker en økonomisk krig. USA kan ikke knuse vår nasjon, våre fiender vil ikke kunne tvinge oss i kne, sa han i Teheran.

Protestene har et klart økonomisk motiv. Etter at USA trakk seg fra atomavtalen med Iran tidligere i år, har rijalen, den iranske valutaen, vært i fritt fall.

En dollar er i dag verd rundt 90.000 rijal. Men folk har de samme inntektene som før, og plutselig strekker ikke lønningene på noen måte til.

Les også: - Nå ønsker de å bli kvitt regimet

Historisk arv

Men hvorfor Palestina? Bildet er sammensatt, forklarer Mojtaba Gholipour, en statsviter ved universitetet i Teheran.

– Jeg tror ikke det vil være riktig å forstå slike slagord som en konflikt mellom det iranske folket og Palestina eller for den saks skyld Libanon eller Syria. Heller ikke som en persisk-arabisk konflikt, som jo har vært et sentralt tema i iransk historie helt siden «arabernes invasjon», slik enkelte iranere kaller det, forteller Gholipour til Dagsavisen.

Forholdet mellom Iran og den arabiske verdenen har vært anstrengt helt siden det sjuende århundret, da arabiske muslimer stormet inn i området. Mens områder i det som i dag er Jordan, Irak og Syria i de dager tok til seg arabisk som språk og islam som religion, møtte araberne motstand blant stolte persere. Perserne nektet å snakke arabisk, og har, i motsetning til for eksempel egyptere og tunisiere, sitt eget språk, farsi. Også i dag er mistenksomheten mellom arabere og iranere utbredt.

Les også: Presset mot Iran øker etter avtale mellom USA og Nord-Korea

Mot regimet

Men i disse dager er det Iran som søker kontroll over arabiske landområder, og har hittil de facto kontroll over store deler av Irak, Syria, Libanon og Jemen.

Dette er en ekspansjonspolitikk som møter stor motstand hjemme i Iran, siden vanlige folk knapt greier å komme seg gjennom måneden.

Tidligere har demonstranter ropt slagord mot Syria og Gaza, men når de i disse dager skriker «død over Palestina», kan det være en måte å kritisere regimet på – gjennom å kritisere dets kjernesak.

– Folk er under sterkt økonomisk press, og de ønsker at regjeringen skal forholde seg til deres behov, sier en annen akademiker i Teheran.

– Demonstrantene roper slagord mot palestinerne, men i virkeligheten er det en protest mot regimet, sier mannen til Dagsavisen.

– Disse slagordene vitner om en voksende og dyp konflikt mellom folket og regjeringen i Iran, forklarer han.

Regimet i Iran er ikke demokratisk, men er samtidig heller ikke et enevelde av et diktatur slik Irak for eksempel var under Saddam Hussein. Enkelte lommer av frihet finnes, og forhåndsgodkjente politikere får også stille til valg, selv om mannen som alltid har siste ordet er den ikke-valgte øverste lederen Ali Khamenei.

Farlig å si sin mening

En annen politiker i et helt annet land har utviklet en nyttig modell for å kategorisere politiske regimer. Natan Sharansky, som selv satt ni år i et sovjetisk fengsel, snakker om «Hyde Park-modellen» som den avgjørende lakmustesten: I hvilken grad folk tør gå opp på en skammel og si sin mening åpent, slik man har gjort på Speaker’s Corner i Hyde Park i London, uten å frykte arrestasjon fra landets sikkerhetsstyrker?

I Iran er det i dag farlig å si sin mening, og det gjelder også for akademikere som statsvitere og andre eksperter. Shervin Malekzadeh, som er en iranskfødt amerikansk forsker, tror at folk flest i Iran likevel har funnet en måte å leve med regimet på.

– Det er derfor de stemmer på reformpolitikere som Rouhani. De vet de ikke kan velte regimet, så da prøver de heller å gjøre det best mulig innenfor rammene de har. Og hvem ønsker vel en fjerde revolusjon i Iran, sier Malekzadeh til Dagsavisen.

Les også: Bare menn fra regimet får stille til valg

Stor symbolikk

Regimet har tidligere vist at det er villig til å slå brutalt ned på demonstranter hvis de føler seg truet. Foreløpig lykkes ikke Teheran i å stabilisere rijalen, noe som også vil bli vanskeligere i takt med at nye sanksjoner blir gjeninnført. Nettopp i en slik situasjon er det teokratiske regimet også klar over den symbolske kraften som skjuler seg i at disse nye protestene finner sted, av alle steder, nettopp ved Den store basaren i Teheran: De kom selv til makten gjennom protesterer som begynte her.

– I protestene som førte til grunnlovsrevolusjonen i 1905 og til 1979-revolusjonen var streikene ved basaren avgjørende. Basaren har ikke bare vært et sted der man kjøper og selger noe. Basaren har vært selve det bankende hjertet i den iranske økonomien, sier statsviteren Gholipour.

Les også: - Vesten forstår ikke Iran