Annonse
Demonstrasjoner har pågått i flere dager i en rekke byer i Iran. Her studenter ved Universitetet i Teheran i en demonstrasjon i helgen.

– Nå ønsker de å bli kvitt regimet

Protestene i Iran er ikke som for ni år siden. – Denne gangen søker de ikke lenger reformer, men å bli kvitt diktaturet, sier eksiliraner.

Annonse
Verden

 

Av Roger Hercz

JAFFA (Dagsavisen): Etter seks dager med protester i Iran er det klart at denne runden ikke er som protestbølgen i 2009.

Omfanget den gang var riktignok større, men i dag går demonstrantene ut mot selve regimet.

– Denne gangen søker de ikke lenger reformer, men å bli kvitt diktaturet, forteller Maryam Faghih Imani, en eksil-iraner som har bodd i Norge, men som nå er tilknyttet McCain-instituttet i Arizona USA.

Fortsetter

Protestene fortsatte i går i flere byer i Iran. Med slagord som «Død over Khamenei», landets øverste leder, strømmet folk, oftest unge, ut i gatene. Regimesymboler ble angrepet, bygninger ble brent. Regimet truer med dødsstraff mot arresterte demonstranter.

Foreløpig ser det ut som om regjeringen ønsker å unngå den utstrakte voldsbruken verden så i 2009, da millioner av iranere protesterte mot det som så ut som valgfusk fra regimets side. Spørsmålet er hvor lenge Ali Khamenei, den øverste lederen, vil holde igjen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Tør ikke si noe

I 2009 var demonstrantene ledet av reformvennlige regimepolitikere som Mir-Hossein Mousavi.

Denne gangen ser demonstrantene heller ut til å ha fått nok et autokratisk prestestyre som er blitt korrupt og ikke viser tegn til å ville dele sin oljerikdom med de bredere lagene av folket.

Demonstrasjonene begynte angivelig som protest mot stigende priser og høy arbeidsledighet.

En frykt har begynt å spre seg, for ingen vet helt hva som vil skje. Dagsavisen snakket i går med en kjent analytiker i Teheran, som denne gangen fant det best ikke å si noe.

– Det er ikke mulig å si noe objektivt om situasjonen. Alt er for forvirrende, sier han.

Ingen andre inne i Iran ville snakke heller.

Men regimet vet utmerket godt hvor farlig det er å la slike demonstrasjoner gli ut av kontroll. For det var slik de selv kom til makten i 1979, da gateprotester veltet den provestlige sjahen av Iran.

Ifølge eksil-iranere Dagsavisen har snakket med, vil regimet trolig fortsatt forsøke å forhandle om en fredelig løsning, som for eksempel med løfter om økonomiske goder. Men hvis ikke dette fører fram, vil regimet ta i bruk vold for å sikre sitt grep om makten.

Iransk vår?

Protestene i Iran har noen likhetstrekk med starten på den arabiske våren i 2011.

Riktignok startet de første urolighetene i Iran i 2009 mer enn ett år før den arabiske våren. Men det er liten tvil om at Midtøstens ustabilitet påvirker alle landene i regionen. Og, som under den arabiske våren, er økonomisk misnøye og arbeidsløshet en av de utløsende årsakene for de pågående demonstrasjonene i Iran.

Samtidig er forskjellene store: I de arabiske landene var det sekulære regimer som endte opp med å bli truet av islamistiske krefter. I Iran har man hatt et islamistisk styre i fire tiår, og her blir det regimet truet av en grasrot som i mange tilfeller har fått nok at ekstreme religiøse dogmer.

Les også: Innenriksminister: Demonstrasjonene i Iran er opprør mot folket

Lei regimet

Helt siden 1979 har iranere levd under et regime som krever at kvinner tildekker sine hoder, og som har forbudt alkohol eller kulturtilbud som anses som vestlige, som dans.

Mange, spesielt unge, er lei regimet. Dermed har protestene i Iran utløst en debatt blant eksil-iranere om hva som nå skulle komme hvis regimet en gang faller.

– Hos oss vil det ikke gå som under den arabiske våren, sier Imani.

– For det første har vi allerede erfart en islamistisk revolusjon. For det andre har vi sett hva som gikk galt i den arabiske verdenen, sier hun.

Imani understreker også at Iran har en relativt høyt utdannet befolkning.

Men selv om det islamistiske alternativet allerede er utprøvd i Iran, og ikke vekker tillit der slik som i mange arabiske land, betyr ikke det at noe demokrati er å vente. Overgangen til demokratiske styrer har vist seg vanskelig ikke bare i arabiske naboland, men også i Øst-Europa. Iranere selv har erfart konsekvensene av overoptimismen. I 1979, da millioner demonstrerte mot sjahens undertrykkelse, fløy den franske filosofen Michel Foucault til Teheran for å omfavne de demokratiske kreftene i landet. I stedet fikk man fire tiår med sjiamuslimsk ekstremisme.

Dana-Æsæl Manouchehri, en kjent eksil-iraner bosatt i Norge, tror at iranere i dag har lært.

– Denne gangen ser det ut som om folk legger fraksjonene i politikken bak seg, og heller demonstrerer mot regimet, sier hun.

Men hun er redd for hva de neste dagene kan bringe.

– Det eneste som er sikkert er at mennesker kommer til å bli drept. Men da øker også engasjementet og protestene. Ingen var i sin tid sterkere enn sjahen, men folket klarte å velte ham. Og dette er det samme folket, sier hun til Dagsavisen.

Iran har også et bredere grunnlag for et framtidig demokrati. I motsetning til i flere av de arabiske landene, har iranere lang erfaring med en viss form for valg, selv om alle kandidatene var forhåndsgodkjente av regimet. Men den viktigste forskjellen er at Iran også har en parlamentarisk tradisjon som ikke er importert fra Vesten, men har vokst fram lokalt. Majilis, eller den rådgivende forsamlingen, har eksistert i landet allerede siden 1906.

Regionale følger

Protestene i Iran har også en viktig regional side, og det er klart for alle de andre landene i Midtøsten at enhver utvikling i Iran vil få dype regionale følger. Mens demonstrantene selv har protestert mot regimets involvering i Syria og Gaza, altså at økonomiske ressurser blir brukt i utlandet i stedet for hjemme, har talsmenn for regimet på sin side sagt at demonstrantene skal være betalt av fremmede makter, som USA og Israel.

I sin første kommentar siden protestbølgen startet i forrige uke, sa den ikke-valgte øverste lederen Ali Khamenei i går at «fiender av Iran» bruker penger og våpen for å «skape problemer for det islamske systemet». Regimet er en av de viktigste støttespillerne til Syrias president Bashar Assad, og spiller også en dominerende rolle i andre arabiske land som Irak, Libanon og Jemen. Skulle Irans innflytelse i regionen nå bli svekket, vil det få konsekvenser for den underliggende konflikten som i dag preger Midtøsten – mellom det sjiadominerte Iran og sunni-dominerte arabiske stater som Saudi-Arabia. Også Israel ønsker regimeendring i Iran.

Protestene viser at det i Iran hersker bred misnøye med regimet, men det ser ikke ut som om verken Khamenei eller den mektige revolusjonsgarden føler at deres posisjon er umiddelbart truet. Foreløpig er 22 mennesker blitt drept, men regimet har ennå ikke satt inn den paramilitære Basij-gruppen som i 2009 ble brukt for å stanse protestbølgen da. Iran er ennå ikke der.

Annonse