30 år siden Tsjernobyl-katastrofen: – For Sovjet var ikke soldater mennesker

I dag er det 30 år siden reaktor 4 ved atomkraftverket i Tsjernobyl eksploderte. Det forårsaket nedsmelting og brann i atomreaktoren og radioaktivt materiale ble spredt over store deler av Europa. Historiens verste atomulykke var et faktum og millioner av mennesker ble berørt, men det tok lang tid før verden fikk vite og forsto omfanget av det som hadde skjedd. Det gjaldt særlig dem som var hardest rammet.

– Vi bodde bak jernteppet. Folk her fikk vite om hva som hadde skjedd før oss, sier Gubariev. Han er på besøk i Oslo for 30-årsmarkeringen.

26. april 1986 var Anatolij Gubariev 26 år og jobbet med økonomi på en fabrikk i Kharkov øst i Ukraina.

Iblant hørte han på det han kaller «de forbudte stemmene», det var radiosendinger fra Vest–Europa og det var slik han fikk høre om atomulykken første gang, to dager etter det skjedde. Men for de fleste i Sovjetunionen gikk det enda lengre tid. Statsleder Mikhail Gorbatsjov uttalte seg ikke offentlig om ulykken før 15. mai. Da hadde Gubariev og kollegene hans holdt på med det desperate slukkearbeidet i mange dager.

Flere tusen unge menn ble sendt til Tsjernobyl for å rydde opp etter ulykken. De visste ikke at de gjorde det med helsen og i enkelte tilfeller livet som innsats.

– Vi visste absolutt ingenting om farene, sier Gubariev.

Kronikk: Fremdeles er mange utdaterte atomkraftverk i drift rundt i verden

Livsfarlig

Selv ble han rekruttert en kveld en ukes tid etter ulykken. Han fikk uventet besøk av en offentlig tjenestemann som ba ham møte på et samlingssted en time senere. Rundt 300 menn møtte opp og uten noen nærmere forklaring ble de kjørt til en militærleir. Der fikk de utdelt uniformer og gassmaske og plutselig var ikke Gubariev lenger økonom, men sjefsmekaniker i en brannslukkingsbataljon.

– Jeg hadde vært urolig for hva som skulle skje, men da vi fikk gassmasker skjønte jeg at dette handlet om Tsjernobyl og at det ikke fantes noen vei utenom, sier Gubariev.

Han hadde ingen tidligere erfaring med brannslukking, men etter noen dager med opplæring ble de sendt inn til sonen rundt Tsjernobyl for å bistå i arbeidet med å slokke de ukontrollerte brannene på anlegget.

Den radioaktive strålingen var livstruende. Flere av Gubarievs kolleger kom aldri ut igjen.

– For første gang skjønte jeg at lederne våre ikke brydde seg om enkeltpersoner i det hele tatt, sier Gubariev.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Husker lukten

Gubariev fikk i oppdrag å slukke en brann i noen kabler mellom reaktor fire som hadde eksplodert, og reaktor tre. Han kan fortsatt huske den kjemiske, sterke lukten fra forbrent plast og metaller.

Arbeidsforholdene var knapt til å holde ut: Det var mørkt fordi ulykken hadde ødelagt det meste av strømforsyningen. Verneutstyret besto av en gummidrakt og en pustemaske, men ingen av delene beskyttet mot radioaktiv stråling. Den sterke varmen fikk svetten til å sile inne i gummidrakten.

Gubariev og kollegaen hans fikk beskjed om å jobbe raskt fordi strålingen var så høy, på enkelte steder tilsvarte den 800 røntgenbehandlinger i timen, forteller Gubariev.

– Siden soldater ikke er mennesker er grenseverdien for hvor mye stråling de kan utsettes for, høyere enn for andre, og siden sovjetiske soldater i hvert fall ikke var mennesker var grensene enda høyere for oss, men jeg fikk sjokk da jeg fikk høre hvor mye stråling vi ble utsatt for, sier han.

Så Gubariev og kollegaen løp for livet i de klamme gummidraktene.

– Aldri før har hjertet mitt banket så høyt, jeg trodde det skulle hoppe ut av kroppen eller eksplodere, sier Gubariev.

Det mest skremmende øyeblikket kom likevel da oppdraget var utført. Brannmannskapene ble sendt for å dusje og Gubariev fikk panikk da han ikke greide å få av seg gummidrakten.

– Jeg var sikker på at jeg kom til å dø der og da i den dressen. Jeg har aldri før kjent en så sterk frykt, sier han.

Ville gjort det igjen

Hvor farlig det de hadde vært med på var, ble raskt tydelig. Brannmannskapene var i elendig forfatning. Folk kastet opp og fikk diaré, og lå utslått omkring. Selv fikk Gubariev en dundrende hodepine. Mange ble hentet av ambulanser som sendte dem rett på sykehus. Men etter noen dager hvile fikk de beskjed om at de skulle tilbake på jobb i Tsjernobyl.

– Da forsto jeg at vi ble brukt som forbruksmateriell, sier Gubariev.

– Kunne dere nekte å være med på det?

– Jeg tror ikke noen tenkte på det engang. Jeg tror vi tenkte at dette er vår jobb, og vi må utføre den for det er ingen andre som kan gjøre det. Jeg tenkte jeg gjorde det for familien min. Jeg ville gjøre min lille del så andre kunne bli utsatt for mindre stråling.

– Hvis du visste det du gjør nå, ville du gjort det igjen?

– Ja. Og med den livserfaringen jeg har nå tror jeg at ville jeg gjort en bedre jobb.

Hjelper andre

Gubariev har startet en egen organisasjon for ofrene for Tsjernobyl. Mange av kollegene hans har lidd en for tidlig død, de har blitt rammet av kreft eller er blitt funksjonshemmet som følge av strålingen de utsatte seg for. Selv har Gubariev hatt kreft to ganger. Men det er vanskelig å få anerkjent at skadene henger sammen med atomulykken. «Likvidatorene» som opprydningsarbeiderne kalles, er blitt hedret med æresmedaljer, men det er en kamp å få økonomisk oppreising og støtte.

– Jeg fikk dobbelt lønn i den måneden jeg jobbet i Tsjernobyl. Men utover det har ikke staten tatt ansvar for det som skjedde med oss, sier Gubariev.

Nå jobber organisasjonen «Sojus Tsjernobyl» både med å hjelpe tidligere likvidatorer, og å spre informasjon og opplyse yngre generasjoner om farene ved atomkraft.

– Vårt viktigste arbeid handler om de unge. Vi vil lære dem opp til å gjøre en innsats for energieffektivisering og å ta vare på miljøet. Vi vil minne menneskeheten på Tsjernobyl så det aldri skjer igjen, sier han.

I dag er Tsjernobyl blitt et av Ukrainas største turistmål. Turister kommer for å se den forlatte spøkelsesbyen Pripjat like ved atomkraftverket. Anatolij Gubariev liker det ikke.

– Det er beklagelig at noen tjener penger på denne tragedien, og at det er dette Ukraina skal være kjent for.

Selv har han aldri vært tilbake.