Helse

Bruker styrketrening i behandling av spiseforstyrrelser

Siden 2013 har forskere satt sammen og prøvd ut en behandlingsmetode for mennesker som lider av bulimi og overspisingslidelse, med gode resultater. Nå håper de flere vil ta i bruk metoden.

Lidelsene bulimi og overspisingslidelse blir som oftest behandlet med kognitiv atferdsterapi, som er en form for psykologisk samtalebehandling. Denne metoden er den som hittil har best dokumentert effekt.

Eksperter ser likevel at om lag halvparten av de behandlede pasientene ikke får det utbyttet de behøver. I tillegg er det ikke alle som får tilbud om behandling heller.

– Vi vet at det for mange er veldig vanskelig å få tilgang til behandlingsapparatet. Spesialisttjenesten er ofte veldig belastet med stor pågang, og da er det ikke alle som når fram, sier Therese Fostervold Mathisen, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.

Diagnosen overspisingslidelse er ikke definert i behandlingsapparatet, enda den rammer minst tre prosent av befolkningen, og med det flere enn både bulimi og anoreksi gjør til sammen.

– Dermed har de ikke egentlig krav på behandling, og blir ikke prioritert i et system som allerede er belasta. Behandlerne må jo prioritere ut ifra retningslinjer, forteller hun.

Med det er et stort hull i behandlingstilbudet for denne pasientgruppa. Siden 2013 har Mathisen og kollegaene fra flere etablerte forsknings- og behandlingssteder i Norge, finansiert av Norske Kvinners Sanitetsforening, jobbet for å gjøre noe med dette.

Så mestring hos deltagerne

– Vi så at her er det behov for å utforske nye behandlingsmetoder, som er lettere tilgjengelig for flere, sier Mathisen.

De designet en behandlingsmetode som besto av veiledet styrketrening og kostholdsterapi.

– Vi startet med kunnskapen om at det å drive regelmessig trening er knytta til et godt selvbilde, selvtillit og god forståelse for signalene kroppen gir, forteller hun.

De visste også at trening kan gi mindre depresjon, og bedre livskvalitet, samt bidra til å bli bedre på å regulere følelser og impulser. Men det er viktig med riktig treningsform og arena.

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, Therese Fostervold Mathisen, er opptatt av at resultatene de kan vise til ikke bare blir et forskningsfunn. Hun vil ha kunnskapen ut til hele landet.

– En god del har bare negativ erfaring med trening, og har kjent på dårlig mestring. Har man også en tung kropp er det ikke artig å holde på, bare slitsomt. Andre har også misbrukt trening via tvangsrutiner for å brenne kalorier eller regulere følelser.

Blant annet derfor var det styrketrening de mente ville passe best. Det bryter med den typiske tvangstreningen, og kunne gi mulighet for alle kropper – uavhengig av størrelse – å lykkes. Fokuset var på at deltakerne skulle bli maksimalt sterke.

– Det oppnådde de! De «persa» noe helt vanvittig. Terapeutene sa at det var en enorm opplevelse å være i salen med deltagerne og se dem oppleve mestring og en kontakt med kroppen de ikke har hatt tidligere, sier hun, og fortsetter:

– Det gir en boost og selvtillit til å mestre på andre arenaer. Som en deltager sa: «Å bli fysisk sterkere, gjør meg psykisk sterkere».

Ved siden av den veiledede styrketreningen, fikk deltagerne også en skreddersydd kostholdsterapi.

– Der har vi jobbet med å normalisere og trygge deltagerne på spiseatferd og spisemønster, gjennom noe kunnskapsformidling og noe gruppedialog. Det har vært et 16 ukers opplegg, hvor vi i den første delen fikk dem til å fjerne seg fra sykelig rigiditet og strenge regler. Vi hadde fokus på å tørre å spise normal mat, i normale porsjoner, og i et normalt antall måltider. Det har vært viktig for dem, sier Mathisen.

Hun opplevde også at det var viktig for deltagerne at de hadde noen som lyttet på deres erfaringer og tanker, og det ble lagt til rette for en åpen dialog i gruppa.

– De har behov for å snakke om erfaringer, lære av hverandre, og uttrykke oppturer og nedturer. Forståelse og støtte er viktige stikkord.

Forskningen varte i fem år: fortløpende rekruttering av deltakere til 16 uker behandling, og to år oppfølging i etterkant.

Resultatet?

Over all forventning, forteller Mathisen.

Vil at flere bruker metoden

– Det viste seg med de fem åra vi holdt på, at vår terapi var umiddelbart sterkere enn kognitiv terapi. Altså mer effektiv i å oppnå symptomlettelser og økning i livskvalitet. Det var et stort overraskelsesmoment for alle. I langtidsoppfølgingen viser vi at vi er like effektive som den etablerte og foretrukne behandlingen kognitiv atferdsterapi. Det betyr at vi har fått en ny metode som er like god som det beste vi har på markedet akkurat nå, sier Mathisen.

Hun har jobbet for å sikre at det de nå ser ikke bare blir et forskningsfunn, men at behandlingen faktisk gjøres tilgjengelig for den aktuelle brukergruppen. Det ble gjort mulig gjennom enda en finansiering fra Sanitetskvinnene.

I dette arbeidet har hun vært opptatt av å se om behandlingsmetoden lot seg bruke av andre fagpersoner, som ikke har vært med å designe metoden, med samme resultat.

Da begynte de et samarbeid med Fredrikstad Frisklivssentral, en helsetjeneste som hjelper mennesker med å endre levevaner knyttet til fysisk aktivitet, kosthold, røykeslutt eller livsbelastninger. Med midler fra Stiftelsen Dam, lærte de opp frisklivsterapeutene der i tråd med forskningen deres.

Frisklivsterapeutene i Frisklivssentralen i Fredrikstad har videreført Mathisen m. flers forskning. F.v.: Frisklivssentralen i Fredrikstad. f.v.: Renate Rue-Eliassen, Amalie Lied Dahl, Vibeke Rudsbråten Hansen, Jon Inge Haugen, Per-Olof Johansson Fjeld, avdelingsleder Hilde Freim og Therese Fostervold Mathisen

Så satte de i gang behandlingsgrupper for å se om folk gjennomførte, og om de gode resultatene fortsatte.

– Alt har gått etter boka! Det gikk litt tregt å nå brukergruppen i starten, men vi fikk god hjelp av media. Det er en stor utfordring dette her med at det er lite kunnskap om spesielt overspisingslidelse. Mange leger har heller ikke visst om lidelsen, og snarere oppfordret til livsstilskurs og vektreduksjonskurs, uten å vite hva som har ligget bak utfordringene med matinntak. Pasientene har da ikke skjønt at dette ikke handler om viljestyrke eller dårlig moral. Det måtte vi også få samfunnet til å forstå.

Frisklivssentralen i Fredrikstad driver nå sin femte behandlingsgruppe for kvinner, og har satt i gang egne grupper for menn. En veldig fornøyd Mathisen jobber derfor med å spre ordet videre til andre.

– En del av min forskning er å videreføre terapien til flere fagpersoner og frisklivssentraler, og hjelpe dem med å komme i gang. Vi gjorde en kontrollert skala før vi visste at det fungerte, og nå er vi trygge på at det bør ut til flere sentraler fortest mulig.

For det er behov, ser hun.

– Vi ser en økt forekomst av spiseforstyrrelser gjennom og etter pandemien, så det er viktig at behandlingen gjøres mer tilgjengelig. Mange Frisklivssentraler og vektbehandlingstilbud antyder at de vet de har brukerne, men de klarer ikke hjelpe dem tilstrekkelig.

Mangler kunnskap i helsevesenet

Mathisen understreker at opplegget ikke handler om vektendring, og at tilbudet gjelder utelukkende for dem som har blitt diagnostisert med spiseforstyrrelser.

På Frisklivssentralen gjør de screeningintervju med de som kommer til dem, slik at de er sikre på at de har riktig brukergruppe. Her kan man få en gjennomgang og avklaring på om man har diagnosene som kvalifiserer for deltakelse.

Det kan være til stor hjelp, når det fortsatt er mangelfull kunnskap om de ulike lidelsene.

– Det er lettere å skjønne at man har et problem om man regelmessig kaster opp maten, straffer seg med trening eller bruker avføringsmiddel, slik som ved bulimi. Verre er det kanskje med overspisingslidelse, der kun kontrolltap på matinntak forekommer, og vekten ofte bare økter. Felles for disse diagnosegruppene er at de har regelmessige opplevelser, minst en gang i uken, av å overspise, sier hun, og utdyper:

– Det skjer gjerne i raskt tempo, man sluker mat, man gjør det alene på grunn av skam, og man føler at man har tapt kontrollen. De klarer ikke å legge fra seg maten selv om det er mette, det er et sterkt driv for å regulere stress og uro i kroppen med maten. Dette er en emosjonsreguleringsstrategi, når kroppen tar kontroll og higer etter noe som gir en umiddelbar lindring til noe som er forferdelig ubehagelig.

Styrketreningen deltagerne i prosjektet har vært med på, har gitt muligheter for alle kropper uansett størrelse, forteller Therese Fostervold Mathisen. Her fra utprøvingsfasen i 2014.

Videre forteller Mathisen at de som lider av bulimi siden angrer, men har planlagt at det er greit så lenge de kaster opp. Det i seg selv gir pasientene en følelse av å mestre stress og uro. Ved overspising er det maten som gir lindring.

– Men man sitter igjen med enorm avsky og skam når man innser hva man har mistet kontrollen på. Når man begynner å kjenne at fokuset på mat tar over i hverdagen, og man opplever å miste kontrollen og spise for mye, og skammer seg eller kaster opp som et straffetiltak, bør man vurdere å la seg screene ved Frisklivssentralen, sier hun.

Man kan også snakke med en lege, selv om Mathisen sier det kan være litt vanskelig å gi akkurat det rådet, ettersom hun opplever at mange leger fortsatt ikke kjenner godt nok til de bakenforliggende årsakene til spiseforstyrrelsene, spesielt da overspisingslidelse.

– Mange i denne pasientgruppa tenker at om de bare går ned noen kilo, får et kostholdsprogram, får kontroll, så blir livet bra. De feiler gang på gang, for det er ikke der hjelpen ligger.

– Dessverre vil en del type leger og personlig trenere tenke det, at de kan hjelpe om du er misfornøyd med kroppen og matrutinene. Om man bare jobber med dette direkte uten å adressere en lidelse, og ikke ser at det handler om emosjonsregulering og ikke vekt, da kan det skade mer enn det gagner.

Nyeste fra Dagsavisen.no: