Slik takler Stig bipolariteten: - Jeg har lært mye av å være manisk

Stig Mass lever med diagnosen bipolar. Han sier han takler det fint. Det har tatt noen år, og mange erfaringer for å komme dit han er i dag, og han er nå ute med flere låter som tar for seg det dette. Han håper det kan hjelpe andre.

– Å ha diagnosen er ikke det største problemet. Nesten all tyngden kommer fra hvordan man blir oppfattet utenfra. Derfor liker jeg ikke at det kalles for bipolar lidelse. Det er som å få beskjed om å lide.

Å ha diagnosen er ikke det største problemet.

—  Stig Mass, artist og bipolar

Det svinger

Bipolar betyr «to poler», og de som har denne diagnosen opplever at humøret og aktivitetsnivået svinger mer enn hva andre mennesker opplever. Humøret kan svinge fra energisk oppstemthet til dyp depresjon. Stig Mass fikk diagnosen da han var 25 år gammel og innlagt på psykiatrisk.

Der kom han på ideen om sitt alter ego Bipolar Superstar, en som skulle ut og hjelpe andre i samme situasjon. Det har resultert i ti innholdsrike år, med bokutgivelse, dokumentarfilm, og utallige konserter og foredrag. Han forteller at han har fått mange tilbakemeldinger fra folk som sier han har gitt dem inspirasjon og hjelp.

[ – Noen bipolarpasienter er vanskeligere å behandle, men det er et fåtall ]

– En gang holdt jeg konsert på et psykiatrisk senter. Plutselig reiste ei jente seg opp og begynte å klappe. Så sa hun høyt: «Dette er den beste konserten jeg har vært på i mitt liv». Det var sterkt, jeg visste at hun var i en situasjon hvor hun ikke fikk så mange kulturelle påfyll som andre. Jeg har også fått respons på at foredraget mitt med blandingen av humor og alvor kan redde liv. Det er klart det gir inspirasjon til å drive med det, sier Stig Mass.

Men, hvordan arter bipolariteten hans seg, egentlig? Stig beskriver manien som fantastisk, kreativ og energisk, og depresjonene med påfølgende innleggelser som et mørke som får helvetesuka i militære til å se ut som en bagatell.

Senker skuldrene

I over 20 år levde han med tanken om at han skulle ta imot absolutt alle ideer som kom og skjønte ikke at det også ble et hinder for å få til ting.

– Jeg var så fokusert på at jeg var ung og lovende. Men, så er du plutselig 41 og ikke så ung lenger. Så nå har jeg har bestemt meg for å roe litt ned.

Jeg har bare måttet lære meg at jeg ikke må agere på alt.

—  Stig Mass

Når han tillater seg å senke skuldrene, slenge seg på sofaen og slappe av, opplever han at det fortsatt kommer ideer og inspirasjon helt av seg selv.

– Jeg har bare måttet lære meg at jeg ikke må agere på alt. For, det er jo andre ting som skal til for å lykkes også, som for eksempel å ha overskudd, smiler han. Og forteller at han i dag har begynt å jobbe med plateselskapet Rap.Clinic/Studio51 for å fokusere på det arbeidet de gjør som er rettet mot mennesker med utfordringer.

– De arbeider kreativt med mennesker som sliter psykisk. Når jeg nå er mer avslappet i de kreative prosessene, så blir jeg mindre kritisk og bedre til å fange de gode ideene sammen med musikerne jeg møter. Plutselig går jeg inn i nye sjangere musikalsk og den energien tar jeg med over i både gamle og nye samarbeid.

[ – Jeg var 22 år gammel før jeg torde å vise sinne over ting som gjorde meg vondt, sier realitystjernen Maria Moen (28). ]

Magisk mani

Tidligere, når manien overtok kunne han få sterke sanseopplevelser og høye tanker om alt han skulle få til. Det han beskriver ligner nesten på en slags euforisk rus.

– Jeg har skrevet en sang som heter «Money for mani», en innspilling der også rapperen Jørgen «Smithyboy» Smith Kristiansen er med. Den handler om at de fleste ville betalt penger for mani om de visste hvordan det er på sitt beste. For det er ikke noe å legge skjul på, at det kan være fantastisk. Man skal ikke til mani, og dermed virker det som om man ikke skal snakke om at det også er deilig. Men, for å forstå og behandle personer med mani bedre tror jeg det er viktig å bli mer nysgjerrig på alle sider ved den.

– Ja, hvordan var det deilig da?

– Jeg trodde for eksempel at jeg fikk supersanser, og at jeg var verdens midtpunkt. Og sanseapparatet liksom åpnet seg – jeg fikk sterkere luktesans, bedre hørsel. Og en himmel eller en utsikt som var helt enorm. Disse egenskapene har jeg til vanlig også. Ikke så kraftfullt som da jeg var manisk, men jeg er flink til å se det estetiske i farger og situasjoner, sier han.

Han vet at folk kan bli litt provoserte når han snakker om dette.

– Nå vil jeg presisere at jeg snakker ut fra meg selv, mine egne erfaringer og opplevelser, jeg snakker ikke for alle. For det er klart, både for meg og mange andre, har bipolariteten inneholdt ekstremt tøffe og vonde opplevelser også. Likevel lurer jeg på hvorfor det må være så ensidig mørkt å snakke om. Hva med å se mer på hvordan en som meg kan bidra med de unike egenskapene jeg har?

[ Thomas: – Så sto jeg der på gata da, med et brett med Ritalin i den ene hånda og fremtiden i den andre ]

Myter og kreativitet

Det finnes mange historier om bipolaritet og kunstnere. Stig ser faresignaler ved å glorifisere og romantisere destruktive myter lik de som er blitt spunnet rundt den såkalte 27-årsklubben: rockestjerner som levde på kanten og døde i en alder av 27.

– Jeg husker at jeg måtte slutte å lese en bok om Jim Morrison, fordi jeg begynte å se på min egen alder og regne på det. Jeg var godt over 27 og begynte å spørre meg selv om musikken min ville vært mer interessant om jeg også døde ung. Jeg har dette lyse og mørke i meg, men har lært nå hvordan jeg skal møte de tunge tankene om de kommer.

Jeg husker at jeg måtte slutte å lese en bok om Jim Morrison, fordi jeg begynte å se på min egen alder og regne på det.

—  Stig Mass

Nylig slapp han låten «Har det bra». Den handler om at de gangene han har slitt med tøffe tanker som kan defineres som selvmordstanker, så har han også fått oppleve flotte øyeblikk, som igjen har blitt til et fint liv. Det er ment som en oppmuntring til andre med samme tanker. Han ønsker å minne de som sliter nå på at tankene i seg selv ikke trenger å være farlige, og at det er viktig å snakke om dem.

– Snakker vi for lite om selvmord?

– Ja. Når vi har gjort det så tabu tror jeg det går utover de som virkelig har behov for å snakke om det. For oss som samfunn tror jeg vi ville hatt nytte av å ta det opp og diskutere det åpent.

[ Ronny Pøbel: – Jeg blir jævlig fort irritert ]

Livet i bobla

Å leve et regelmessig liv har vært nøkkelen for Stig Mass, som også tar medisiner for å holde seg balansert. Han har holdt samme dose i alle år, og sier det har hjulpet. Nå er det godt over 5 år siden han hadde en episode. Å lære om diagnosen – såkalt psykoedukasjon – har også vært nyttig.

– Hva så med den mørke siden, er den fortsatt der?

– Ja, jeg har begge sider. Men jeg er ikke sånn at jeg blir depressiv til mer eller mindre de samme tidene hvert år. Episodene med depresjon er det nå flere år siden jeg hadde, og de blir helt borte når jeg har en vanlig hverdag. Men jeg er så heldig å ha skikkelig fine topper også. Jeg elsker å møte mennesker og oppleve gode situasjoner i hverdagen.

Et menneske er ikke bare en diagnose, det ligger også en personlighet i bunnen. Kanskje er Stig Mass av natur et følelsesmenneske.

– Jeg er i hvert fall veldig mottakelig for følelser. Om jeg leser avisene kan jeg få tårer i øynene over noe negativt og like etterpå tårer i øynene over noe positivt. Så sterke inntrykk tar jeg veldig inn. Kontakt med følelsene er bra, men jeg jobber med å prøve å stabilisere det mer.

En stjerne i en firkant

Etter å ha jobbet lenge som frilanser og tatt utdanning har Stig Mass vært på utkikk etter jobb. Men det har hendt at han har fått råd om å ikke si noe om bipolariteten foran et jobbintervju.

– Det er forventet at alle skal ligne på dem som er innafor. Men, jeg har ofte følt meg utenfor.

Han har tenkt at en stjerne ikke passer inn i en firkant. At han neppe kom til å få fast jobb, finne kjærligheten, at han var en altfor ustabil fyr til at noen ville våge å satse på han.

– Men nå, i løpet av et år har jeg giftet meg med verdens fineste kone, vi har skaffet oss to nydelige hundevalper og denne uken fikk jeg tilslaget på en jobb også. Jeg trives godt i den lille bobla vår, smiler han og legger til:

– Så kanskje jeg passer inn på min måte likevel.

[ Da Marianne fikk diagnosen falt bitene på plass: – Folk i bygda hadde jo snakket ]