Reportasje

Ronny Pøbel: – Jeg blir jævlig fort irritert!

– Barndommen min har gjort meg forbanna, sier Ronny Pøbel. Det hender han blir så rasende på scenen at han nesten svimer av.

Ronny Pøbel Olsen, er en av landets sinteste artister. Men han svarer med tre smileys på messenger når jeg spør om vi kan ta en prat om det.

– Jeg skriver tekster om alt som skjer meg som jeg er forbanna på, og når jeg framfører låtene på scenen så klikker jeg fullstendig. Da slipper jeg alt ut. Det kan også skje på øving. Etter en sånn utblåsning er jeg helt tatt ut, og tom. Men jeg er ikke aggressiv eller voldelig mot folk, forklarer han, og forteller at han har skrevet noen av sine beste sanger i sinne. Det er en drivkraft han deler med en mer berømt kollega, punkikonet John Lydon.

Voksen debutant

I selvbiografien «Anger Is An Energy» forteller Lydon om hvordan han har brukt raseriet til å skrive tekster. Det mest kjente resultatet er Sex Pistols-låten «God Save The Queen». Noen av Ronny Pøbels beste er «Føkk Døkk», «Raseri» og «Staten er ei fitte».

– Jeg begynte å skrive låter da jeg var 38 år, og hadde vært på veien med Backstreet Girls i mange år. Jeg skrev tekster hele tida, og Petter Baarli, gitaristen i Backstreet syntes det jeg skrev var bra. «Dette må du bruke til noe» sa han. Vi prøvde, og plutselig hadde jeg band og greier, og sto på scenen. Men jeg trodde ikke det skulle bli så mye som det har blitt med flere albumutgivelser. Jeg så for meg at det kom til å bli en gig på Elm Street og det var det. Men da sto NRKs «Lydverket» der, og dermed var jeg i gang.

Får ut dritten

Sinnet har han hatt med seg fra han var liten gutt, da han ble en kasteball mellom barnehjem og forskjellige institusjoner.

– Jeg ble tatt ut fra familien da jeg var 10 år og bodde på barnehjem til jeg var 16. Hadde det ikke bra. Det var den verste forsømmelsen du kan tenke deg. Jeg lærte ikke engang å skrive før jeg fylte 20 år. Det føltes urettferdig, jeg ville jo absolutt ikke på barnehjem, jeg syntes jeg hadde det bra hjemme, jeg. Men, syntes ikke staten. Derfor lagde jeg låta «Staten er ei fitte». Det høres kanskje barnslig ut, men jeg var 38 år gammel da jeg skrev den låten. Å stå å skrike sånt når man er blitt over 40 er kanskje ikke så stilig, men sånn får det bare bli.

På konserter går det gjerne for seg når Ronny vræler ut det han har på hjertet. Her har han truffet en nerve hos folk, og særlig unge menn.

– Jeg får masse meldinger fra folk som sliter som sier de finner noe i tekstene som de liker. Vi får ut all dritten som ligger der og ulmer.

Tøff barndom

Ungdomstida ble turbulent, Ronny hadde mye energi og uro i kroppen som gjorde han oppfarende og rastløs.

– Jeg fikk mye problemer, folk orka ikke være sammen med meg. De skjønte ikke hva som var greia mi, at jeg hadde så mye energi som jeg måtte få ut. Jeg hadde ADHD, men ingen visste hva det var den gangen, de trodde bare jeg var klin gæren. Det er veldig slitsomt å ha det sånn. Derfor var det fantastisk når jeg faktisk lærte å skrive i voksen alder.

Å skrive av seg vonde minner og sår som ikke gror har vært en befrielse. Endelig var det en måte han kunne få ut energien på som faktisk var positiv.

– Det er mange som har hatt samme barnehjemsopplevelsene som meg som har søkt erstatning men jeg gidder ikke rippe opp i det. Jeg bruker det heller som drivkraft. Klage kan jeg gjøre i musikken. Å finne et ark, og bare måke det ut for så å gå på scenen, stå der og skrike til du nesten svimer av – det er kjempedeilig.

– Er det vanskelig å fyre seg opp på kommando?

– Nei, når vi skal på er hele bandet klare, da er det bare å gasse på. I de øyeblikkene da blir jeg så forbanna at jeg glemmer alt annet. Og da er det flott å ha ADHD- energien som jeg bruker for det den er verdt. Jeg gidder ikke gå på Ritalin for da får jeg ikke skrivi tekster og blir bare lat.

Sinna mann

Det er for det meste ting fra barndommen han blir sint for, men det kan også koke litt i hodet på jobben.

– Hverdagslige ting, hvis noe går tregt for eksempel, kan jeg bli fryktelig for irritert for.

Til daglig jobber han som blikkenslager. Andre klarer ikke holde tritt, derfor foretrekker han å jobbe alene.

– Jeg er litt sånn at hvis jeg jobber med en kar og ber han om noe, og han ikke flyr ned stillaset med en eneste gang og henter det jeg skal ha fatt i løper jeg ned og henter det sjøl. Jeg skal ha det gjort med en gang, ikke stå og vente. Jeg merker jo sjøl at det blir for mye for folk. Men de som kjenner meg nå, de bare ler.

Men i begynnelsen var det nok også ganske tungt for kollegaer og venner, sånn som han holdt på.

– Jeg ble sur bare vi skulle gå til pauserommet dersom noen gikk for tregt. Jeg er jo i 200 hele tida, kan holde på i ett sett hele dagen fram til kokka 19.00. Etter det går jeg tur en times tid i tillegg for å få ut resten. Da går jeg og tenker. Det hjelper.

Å jobbe hardt fysisk, gjerne til sent på kvelden, er en måte å få ut energien på.

– Jeg har lært meg at jeg må jobbe hardt sånn at jeg blir sliten og må slappe av når jeg kommer hjem. Hvis ikke jeg hadde hatt jobb ... det tør jeg ikke tenke på. Det hadde ikke gått bra.

– Om det hadde blitt portforbud under pandemien, hva da?

– Det hadde ikke gått bra. Da måtte jeg hatt en bok og noe å skrive på. Gjort de tingene som roer meg. Jeg klarer å slappe av og lese om jeg kommer gjennom de tre første sidene i ei bok. Men er boka kjedelig er det bare å glemme.

– Hvordan er du som kjæreste?

– Jeg har aldri hatt problemer med temperamentet i parforholdet. Jeg kan kanskje bli litt mye, men blir aldri sint eller aggressiv der.

Vold er nederlag

Selv om det er godt å ta seg helt ut på scenen syns ikke Ronny at det er noe moro å vise sinne. Folk kan fort misforstå.

– Jeg blir bare veldig fort irritert. Noen ganger har jeg grunn til det selvfølgelig. Da er jeg er glad jeg ikke er voldelig for da ville jeg vært livsfarlig, og hadde sikkert sittet inne.

– Så du får aldri lyst til å fly på folk?

– Nei, jeg kan kjefte på en fyr, men ville aldri flydd på han eller slått han ned, gjort noe fysisk. Jeg er bare forbanna.

– Var du voldelig før?

– Nei, å banke folk syns jeg er stusslig. Jeg avskyr vold, å slå et annet menneske er nederlag.

– Hva om du er ute på byen og tar noen øl?

– ADHD og alkohol er ingen bra kombinasjon. Da kan det gå helt over styr. Jeg er veldig forsiktig med alkoholen, holder meg til å drikke tre enheter. Men det har vært skikkelig ille noen ganger når vi har vært ute på turne og sånn, at det har gått helt skeis. Jeg hadde nok mer problemer før med å begrense meg før, og drev også med speed, men det er mange, mange år siden. Amfetamin ble jeg for øvrig rolig av, det brukte de på meg også da jeg var unge for at jeg skulle roe meg ned. Så det hadde omvendt effekt. Jeg blir heller ikke noe kreativ av dop, bare lat. Og det er fryktelig kjedelig.