//ratv.23video.com/11463495.thtml?token=b3ad1c89a1c06a3ebaff5ea9e0a1f336&source=embed&photo%5fid=11510773

Derfor var Oslolagene best

I spesialepisoden av «Fotballsnakkis» snakker Ola Dybwad Olsen (Lyn), Kjell Kaspersen (Skeid) og Terje «Hengern» Hellerud (Vålerenga) om hvorfor Oslolagene var landets beste, om Lyns Barcelonaeventyr og udugelige trenere. Og om Eggen og Drillo som VIF-profiler.

I tillegg forteller de tre legende hvem var deres forbilder og verste motstandere.

Ingen av dem tror de får se Skeid eller Lyn på øverste nivå på mange år ennå. Og hadde det ikke vært for shippingmillionene fra en glad giver er det ikke sikkert Vålerenga hadde vært der heller.

Men hva skjedde på 60-tallet?

– Vi har analysert det litt, sier Ola Dybwad Olsen og sammenligner datiden med dagens kjøp og salg.

– Vi hadde kloke ledere som satte sammen typer som passet sammen. Og vi fikk mange i fanget. Harald «Dutte» Berg og broren hans kom til Oslo for å gå på hotellfagskolen. På Grand hotell satt det en Lyn-leder og fikk sluset dem inn i klubben. Bredo Østlien skulle begynne på BI. Vi fikk 5 kroner treninga og 50 kroner pr. poeng i serien, tror jeg, sier han.

Kjell Kaspersen følger på:

– Vi fikk Erik Johansen fra Gjøvik/Lyn. Han var bankmann og ville utvikle seg i Oslo framfor Gjøvik. Og det skjønner jeg jo godt. Og fra Nord-Norge kom Trygve Bornø for å begynne på krigsskolen. Finn Thorsen skulle bli postmann og begynte på postskolen. Vi fikk dem jo gratis, sier Kaspersen.

– Vi fikk mange raringer vi også, sier «Hengern». Drillo og Nils Arne Eggen var to av dem. Eggen kom for å studere.

– Du så kanskje ikke for deg at de skulle bli landets to største trener-personligheter noen år senere?

– Nils Arne var en luring. Det var noe ved ham. Drillo dreiv stort sett for seg sjøl. Fikk han ballen, ga han den ikke fra seg. Med han og Odd Iversen (i VIF på 70-tallet) var det det samme. Fikk de ballen kunne vi andre dra hjem i forsvar, sier «Hengern».

Den lette spillerfangsten ga trenerne anledning til å bygge lag med spillere som kom gratis til Oslo-klubbene. Da Kjell Kaspersen var kaptein for Skeid i 1963, mønstret klubben det yngste cupfinalelaget gjennom alle tider. Og det slo Fredrikstad 2-1 i finalen.

– Spillerstallen var stabil. Agenter var ikke funnet opp. I dag kan spillere selges etter at de har vært et sted et kvarter. Vi visste hva vi hadde og overganger mellom klubber var ikke noe tema, sier Kaspersen.

– Også var vi kamerater på tvers av klubbene, sier Ola. – Vi gikk ut og tok en øl på Nille etter kampene.

Hengern: – Jeg kjente hele Karl Johan. Det var ikke ei dør som var stengt. Alle hilste. Vi må bare være glade vi fikk oppleve dette.

Ola: – Og Kjell fikk jo stiftet den såkalte Parkgjengen. En gjeng spillere på tvers av klubbene som hadde mye moro utenom kampene.

Kaspersen: – Skulle vi ikke snakke fotball?

Og legger til: – Det var ikke helt knirkefritt. Etter kvartfinalen mot Lyn i 1965 var jeg invitert med på utdrikningslaget til Arild Gulden. Vi slo Lyn 5-0 og han kom inn i garderoben etterpå og sa at jeg bare kunne glemme den festen.

Hvordan spilte Skeid, Lyn og VIF? Vålerengas bohemlag, Lyns teknikere, Skeids entouch. Myter?

– Dagens skolerte trenere fantes jo ikke. Jeg skulle sikte på hue til Kai Sjøberg, han headet ned til Pål Sæthrang som scoret. Det var stort sett oppskriften. Vi snakket ikke om noe taktisk mønster i Skeidgarderoben, sier Kjell Kaspersen.

I Lyn var det litt mer raffinert.

– Vi innførte jo 4-2-4, en revolusjonerende, offensiv stil. Det var Jon Sveinson som kom med den, sier Ola.

I Vålerenga da? Hvem var trener da VIF tok seriegullet i 1965?

Anton Ploderer! En herre fra Østerrike.

– Han hadde ikke greie på fotball, men han var veldig god på å lage wienerbrød, sier Hengern.

– Vi overtok jo han i Lyn, sier Ola. - Men etter et halvt år skjønte vi at han var ubrukelig.

Kaspersen:

– Brede Borgen var trenerhjernen i Skeid lenge. Han skaffet jo disse cupmesterskapene, også det siste i 1974. Men Ragnar Larsen og Øivind «King Kong» Johannessen var også viktige.